Ingvild har en gråt som fra tid til annen (når hun er for trøtt til å fylle den med desperasjon eller sinne) kan minne om breking. I dag reiste hele familien på t-banen. Vi kom rett fra Afrikansk kultursenter, og var slitne etter timer med sang og dans. Klokken var blitt ganske mange. Så, i en vogn stappfull av skientusiaster på vei fra Holmenkollen til premieserimonien på universitetsplassen, spyttet hun ut smokken og satte hun igang. Min kone og Sigrid sto et par meter unna og med ryggen til Ingvild og meg, men hadde ingen vanskeligheter med å høre gråten.
K (min kone), lattermild og henvendt til Sigrid: Hva?! Hører du? Er det en sau ombord?
Sigrid: Neeeei, det er bare Ingvild!
K: Ååå... ja! Jeg trodde et øyeblikk at Ingvild var en sau!
S: En gang trodde jeg at jeg var en sau! BÆÆÆ!
Unger...! De sier de mest vidunderlig absurde ting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar