Spunk.

Nylig bladde jeg i en bok om Pippi Langstrømpe og fant følgende scene:

-  Et nytt ord, sa Pippi og så på Tommy og Annika som om hun først nå fikk øye på dem. - Et splitter splatter nytt ord.

-  Hva for et ord? sa Tommy.

-  Et meget godt ord, sa Pippi. - Et av de beste jeg har hørt.

-  Si det da, sa Annika.

-  Spunk, sa Pippi triumferende.

-  Spunk? sa Tommy - Hva betyr det?

-  Hvis jeg bare visste det, sa Pippi. - Det eneste jeg vet er at det ikke betyr støvsuger.

-  Hvem er det egentlig som fant på fra begynnelsen hva ordene skulle bety, undret Tommy.

-  Antagelig en haug med professorer, sa Pippi. - Og sannelig er folk rare! Tenk for noen ord de finner på. ”Balje” og ”treplugg” og ”hyssing” og slikt noe -- ingen kan jo skjønne hvor de får det fra. Men ”spunk” som virkelig er et godt ord, det lar de ganske enkelt være å finne på.

Tankene mine gikk umiddelbart til Augustins kjente tidsparadoks, som jeg har tenkt en del på i det siste -- eller mer generelt til de platonske eller de tradisjonelle Hva er...?-spørsmålene. Hva er godhet? Hva er tid? Paradokset er at Augustin forstår fullt ut hva tid er når han bruker ordet -- og det gjør han ofte, men om noen ber ham forklare hva tid er, aner han ikke hva han skal svare.

Er sammenligningen rettferdig? Ikke helt. En forskjell er denne. Begge oppfatter sitt ord som et slags egennavn, og søker bæreren av navnet. Men letingen foregår nokså ulikt. Pippi, Tommy og Annika foretar en empirisk undersøkelse; de søker i busk og kratt; de setter opp en spunkfelle utenfor Villa Villekulla i håp om å fange et monster. Augustin filosoferer. Dette henger sammen med at ungene oppfatter "spunk" som navnet på noe ukjent konkret, mens Augustin oppfatter "tid" som navnet på en ukjent abstrakt størrelse (bakenfor alle kjente konkrete anvendelser av ordet). En annen viktig forskjell er naturligvis at "spunk" er et nytt ord, eller egentlig ikke et ord i det hele tatt: det har ennå ikke fått noen betydning eller anvendelse, ikke på norsk og svensk i alle fall (i ulike varianter av engelsk har ordet et innhold som til dels passer nokså dårlig i en barnebok) -- ja, i grunnen er det dét Pippi, Tommy og Annika prøver, nemlig å gi ordet et innhold; mens "tid" og "godhet" er ord vi allerede anvender på meningsfullt vis i det daglige. Er det ikke da, i en viss forstand, enda underligere av Augustin å stille spørsmål av denne typen? Som om vi kunne snakke, gjøre oss forstått, forstå andre, men likevel ikke forstå de ordene vi snakker med! Som om vi, for å vite hva "tid" betyr, må foreta en undersøkelse, ikke bare av alle måter vi kunne tenkes å bruke ordet på, men så å si grave frem dets egentlige betydning -- hva tid egentlig er -- hinsides enhver tenkelig kontekst, for å ta rede på hva vi (egentlig) sier hver gang vi bruker ordet "tid".

Her er et klipp fra filmen, der Pippi, Tommy og Annika forsøker å fange en spunk. (Augustins tidsparadoks skal jeg komme tilbake til med større alvor i min påbegynte serie om Wittgenstein og Heidegger. Første innlegg er her.)