Vegetarianisme.

Spørsmålet ”er ikke: Er det noensinne riktig å spise kjøtt?," skriver Peter Singer i sin berømte bok Dyrenes frigjøring, men: "Er det riktig å spise dette kjøttet?”. Og det som bestemmer svaret på dét spørsmålet, er, for Singer, hvordan dyrene lever og dør, og for Michael De Dora utelukkende hvordan dyrene lever. Selve spisingen av kjøtt er (for dem begge) nøytral. Det følgende er skrevet som reaksjon på De Doras tekst.

Dersom dyrevelferden i kjøttindustrien ble vesentlig utbedret -- var han trygg på at slaktedyr levde gode liv -- kunne De Dora nyte sin hamburger uten kvaler. Rikitignok ville han neppe gjøre det selv etter slike forbedringer, men, som han skriver: ikke fordi han fremdeles ville oppfatte kjøttspising som moralsk galt -- "it would be because I simply don’t prefer it any longer."

Slik vegetarianisme finnes. Men (dette burde være unødvendig å påpeke) jeg vil ettertrykkelig avvise påstanden om at dette er "the correct moral argument to make" og det inntrykket en slik påstand gir av at det finnes kun én korrekt og virkelig seriøs form for vegetarianisme. Utilitarisme er bare en blant flere mulige tilnærminger.

Det finnes mange alternative former for vegetarianisme. Det finnes folk som avstår fra visse typer mat av smak og behag. Man liker ikke smaken av kjøtt, eller tanken på kjøtt i munnen fyller en med vemmelse slik tanken på meitemark og slimete snegler gjør. Det handler kort sagt om ganens og magens preferanser. Slikt mangler filosofisk interesse. Jeg skal presentere en form for vegetarianisme der avholdenheten fra kjøtt henger nøye sammen med en bestemt forståelse av dyrene som våre medskapninger.

Den russiske forfatteren Nikolaj Leskov skrev om sin mor at hun var,

så sjelegod at hun ikke kunne tilføye noe menneske lidelse, ikke engang dyrene. Hun spiste hverken fisk eller kjøtt, fordi hun hadde slik medlidenhet med de levende skapninger. Min far pleide undertiden å bebreide henne for dette. Men hun svarte: ”Jeg har selv oppdrettet dyrene, de er som barn for meg. Jeg kan ikke spise mine egne barn.” Hun spiste ikke kjøtt hos naboene heller. ”Jeg har sett dem levende,” sa hun, ”jeg kjenner dem. Jeg kan ikke spise noen som jeg kjenner.”

Forskjellen mellom De Doras vegetarianisme og de holdningene som Nikolaj Leskovs mor legger for dagen er slående. Mor Leskov protesterte åpenbart ikke mot forferdelige produksjonsforhold. Hun hadde jo selv alt opp dyrene, må vi tro, med den omsorgen det høver seg en ”mor”. For henne var det likegyldig hvordan dyret hadde levd. Det vil si: selvsagt var det viktig for henne at ”barna" hennes hadde det godt -- men for spørsmålet om hun kunne tillate seg å spise dem eller ei, spilte dette ingen rolle. Hun kunne ikke -- ikke under noen omstendigheter -- spise kjøtt. Hva slags umulighet snakker vi om? Var det en prinsippsak? Er det et prinsipp om aldri å spise kjøtt som skiller Leskova fra De Dora? De Dora synes ganske riktig ikke å ha et slikt prinsipp. Men det gjør heller ikke Leskova. Hun omtalte dyr som sine kjenninger og barn. Hennes vegetarianisme synes å ha vokst ut av denne erfaringen.

Mor Leskov uttrykker en følelse av nært slektskap med dyrene og begrunner sin vegring mot å ete dem med det. Men er ikke følelser en svært ustødig basis for ens livsførsel? "Følelsesmennesker", heter det (og jeg kan forestille meg De Dora tenke tanken), er upålitelige og uforutsigbare: de lever i nuet, utlevert til skiftende omstendigheter og innfall. Hvis avholdenheten fra kjøtt handler om følelser -- en følelse av slektskap med dyr --, snarere enn håndfaste prinsipper og klare kjøreregler, vil ikke avholdenheten da være lik et flagg i vinden? Kunne det ikke tenkes at fru Leskov, ved neste måltid, til sin og andres store overraskelse, oppdaget at hun likevel kunne spise kjøtt? Opplagt ikke. Det stemmer at mange følelser skrifter med omstendighetene. Humøret varierer med været, tid på dagen, tid på året, hvor lenge det er siden vi spiste, drakk, sov, hvem vi er sammen med, hvor vi er og så videre og så videre. Men denne følelsen, fornemmelsen eller opplevelsen av et slektskap med dyrene er slett ingen sinnsstemning. Påsto noen at de i et flyktig øyeblikk hadde opplevd et dypt slektskap med dyrene rundt seg, ville vi neppe forstå hva de mente. Hvordan hadde det føltes? Hvis det kun var et blaff, hvordan kunne en vite at det var fellesskapet med livet omkring seg en følte, og ikke noe helt annet -- kribling i magen, for eksempel? Vi snakker ikke om en emosjon her, men om en livsanskuelse eller en innstilling til omgivelsene. Denne innstillingen til dyr betød for Leskovs mor blant annet at hun ikke kunne spise dem.

For å forstå hva slags umulighet dette var for henne, må vi ta hennes ord på alvor. (Det vil ikke si å ta henne bokstavelig! Hun trodde ikke at grisen var sitt avkom.) Derfor var det jeg benektet at vegetarianisme var en prinsippsak for henne. Hvem har vel som prinsipp ikke å spise sine barn? Spørsmålet er en smule retorisk, men det peker på noe viktig. Det synes å være noe nær en grammatisk sammenheng mellom det å se på dyr på denne måten og det umulige i å spise dem. Nei, selvfølgelig spiser du ikke dine barn: hvem gjør vel det?, ser ut som den korrekte reaksjonen.

Stikk imot hva De Dora antyder, vil jeg si at dette synes som en dypere og mer alvorlig form for vegetarianisme -- en som er tettere knyttet til våre liv -- enn den basert på prinsipper. Prinsipper velger vi, eventuelt resonnerer oss frem til; vi kan alltids resonnere på nytt. Gransker vi våre moralske prinsipper må vi alltid være forberedt på å finne feil som tvinger oss til å forlate dem. Livsanskuelser er annerledes. De kan ikke granskes på samme vis. De er så å si det faste underlaget vi nødvendigvis må stå på når vi resonnerer og kritisk vurderer våre moralske valg og våre kjæreste prinsipper.

Livsanskuelser -- som følelsen av slektskap med dyrene i mor Leskovs tilfelle -- endres også over tid, selvsagt. Til og med plutselige omvendelser kan forekomme. Det kan derfor ikke utelukkes at fru Leskov (plutselig) begynte å spise kjøtt. Noe som imidlertid kan utelukkes er at forklaringen, hvis så skjedde, kunne være den samme som hvis Michael De Dora begynte å spise kjøtt. Hvis Leskova gav opp sin vegetarianisme kunne ikke forklaringen være at behandlingen av dyr i landbruket var humanisert og at hennes preferanser hadde endret seg; ei heller at hennes smaksløker hadde vendt seg til smaken, at en sinnsstemning hadde skiftet eller at et prinsipp var forlatt -- hele hennes syn på forholdet mellom seg selv og dyr var blitt et annet.