Ågotnes om Skjervheim.

”La oss anta at en sosiolog var interessert i folks forventninger om levekostnadsutviklingen,” skriver Knut Ågotnes, som i Klassekampen 18. april forsetter å holde Hans Skjervheim ansvarlig for human- og samfunnsviternes famøse Hjernevaks-fadese.

Han [altså sosiologen] gjør intervjuer og lager en statistikk over disse forventningene koblet opp mot informantenes inntektsnivå. La oss si at han finner at av dem som sier at den vil gå opp, er det en klar overvekt av personer med lav inntekt, av dem som sier at den ikke vil gå opp, er det en klar overvekt av personer med høy inntekt. Han har kanskje en hypotese om en årsakssammenheng her. Kan det være slik at de med lav inntekt bekymrer seg mer om husholdningsbudsjettet enn de med høy inntekt, og at de derfor frykter framtiden på dette området? Han vil vel normalt ikke tenke: "Jeg mener at levekostnaden kommer til å gå opp fordi jeg har lav inntekt." Forskeren må i utgangspunktet ha et forskningsdesign for denne undersøkelsen, et design som inkluderer hvordan han skal teste sin hypotese.

Nå er jeg ingen Skjervheim-ekspert, og kan ikke huske å ha lest noe av Skjervheim spesifikt om statistikk, men jeg tillater meg å betvile fortsettelsen:

Til alt dette vil Skjervheim si at forskeren her objektiverer informantene, at de ikke tas på alvor som autonome, tenkende og handlende subjekter, men at de behandles som determinerte av sine sosioøkonomiske vilkår.

Påstanden synes basert på en misforståelse av hva Skjervheim mente med sitt skille mellom to- og tre-leddete relasjoner. Han introduserte temaet i essayet ”Deltakar og tilskodar”: Når to personer diskuterer fremtidige levekostnader, da har vi en treleddet relasjon (to personer og et tredje: saksinnholdet). Dersom den ene personen derimot konsentrerer seg om det faktum at den andre tror levekostnadene vil gå opp, får vi en toleddet relasjon: han tar ikke lenger den andres meninger på alvor, men objektiverer dem -- han reduserer kompisen og hans utsagn til et faktum i sin verden. Dette siste har Skjervheim både moralske og vitenskapsteoretiske innvendinger mot; dette var også kjernen i hans positivismekritikk -- at den ikke tok mennesker på alvor som tenkende individer, men behandlet folk som determinerte av, eksempelvis, sosioøkonomiske vilkår.

Hvorvidt dette er hva nevnte sosiolog gjør, vil for en stor del avhenge av hva Ågotnes legger i ordene ”hypotese om årsakssammenheng”. Hvis forskeren har en hypotese om at inntektsnivået bestemmer våre forventninger om fremtidige levekostnader, vil hans forskning -- foruten å være basert på en vitenskapelig sett nokså tvilsom hypotese (kan statistikk si noe om direkte årsakssammenhenger i enkelttilfeller?) -- lett ende i deterministiske formuleringer. Hvis sosiologen vendte tilbake til informantene med statistikken i hånd og hevdet at han nå kunne årsaksforklare deres meninger; at deres egne forklaringer bare var en illusjon og ikke annet enn rasjonaliseringer, for i virkeligheten skyldtes deres forventninger om levekostnadene frykt og forhåpninger, hvilket hang nøye sammen med deres respektive lønnsnivå, så hadde vi et klassisk eksempel på en Skjervheimsk objektivering.

Men statistiske funn må jo ikke tolkes og brukes på denne måten. Ikke engang i Ågotnes' eksempel. Han skriver at en "klar overvekt av personer" i de ulike gruppene fordeler seg på denne måten. Altså dreier det seg ikke om en årsakssammenheng i denne betydningen, men snarere om statistisk signifikante sammenhenger mellom inntekt og folks meninger om fremtidige levekostnader. Slik statistikk er utvilsomt et viktig verktøy i samfunnsvitenskapene. Men den har begrensninger. Ønsker vi å vite hva enkeltpersoner (Knut og Kari Hansen) mener om levekostnadene, holder det ikke å kjenne deres lønnsnivå. Utdypende samtaler må til. Vi kan ikke trekke direkte linjer fra statistiske funn på gruppenivå til utsagn om individene innenfor denne gruppen. Det er dette som eventuelt blir et slags statistisk overgrep -- urimelige generaliseringer som etterlater et inntrykk av individene som determinerte av sin gruppetilhørighet.

Slik jeg leser ham, var det slik misbruk av statistikk Skjervheim advarte mot. Å begrense sosiologi til én-til-én-samtaler, vil, som Ågotnes betoner, være å undergrave store deler av samfunnsforskningen. Ofte er det jo gruppefenomener vi ønsker å utrede. At Skjervheim skulle ønsket slike utredelser avskaffet, og at han forkastet all statistikk som overgrep på informantene, er en påstand jeg (ennå) ikke har funnet belegg for i hans tekster.

Dette er et svært komplekst felt; kanskje mer komplekst enn Skjervheim anerkjente.

Hvis jeg er lavtlønnet og lever et liv fullt av økonomiske bekymringer, er det, i Ågotnes’ eksempel, overveiende sannsynlig at jeg også forventer at levekostnaden vil gå opp. Ågotnes har nok rett i at jeg ikke ville si: "Jeg mener at levekostnaden kommer til å gå opp fordi jeg har lav inntekt." (Objektivere oss selv på denne måten, gjør vi helst ikke.) Jeg ville begrunnet mine meninger. Nå finnes det noe som heter å lure seg selv. Jeg tror kanskje at mine forventninger om økte levekostnader er rasjonelt begrunnet mens de i virkeligheten har helt andre kilder. Ingen mennesker er autonome og rasjonelle til bunns. Vår bakgrunn spiller inn i våre tankeliv på mange, ofte for oss selv, usynlige måter. I slike tilfeller vil objektiverende beskrivelser være legitime.  Muligens var Skjervheim for redd for slikt, og for opptatt av treleddede relasjoner. Mistankens hermeneutikk har sin rettmessige plass innenfor kritisk tenkning. Men Skjervheim gjorde rett i påpeke at dette er en krevende øvelse. For når er slik mistanke legitim? Og når er den problematisk? Dette er filosofisk vanskelige spørsmål. Man kan ikke uten videre utelukke at mine forventninger om stigende levekostnader er rasjonelle, ja, til og med korrekte, selv om jeg befinner meg i gruppen av lavtlønnede.

Hvordan slike spørsmål i praksis skal besvares, vet jeg ikke. Er mine meninger virkelig mine (og hva betyr det?) eller er de et produkt av min klassetilhørighet og i så fall i hvilken grad er de det? Ganske enkelt å høre på hvor godt begrunnet meningene er, holder ikke, for selv de mest raffinerte begrunnelser kan vel, når alt kommer til alt, være lite annet enn rasjonaliseringer? Men påstanden om at statistikk kan løse saken -- hvis det er dét Ågotnes antyder --, vil jeg besvare med tvert imot: Slike spørsmål må drøftes tilfelle for tilfelle, og undersøkelsen må blant annet være av filosofisk art, så håpet om en objektiv metode, eller med Ågotnes' ord: et forskningsdesign, som så å si kan gjøre jobben for oss, er fåfengt. Til slikt arbeid er det moralsk og vitenskapelig fingerspitzengefühl man trenger.