Journalistens spørsmål var, kunne vi kanskje si, galt formulert. Ett ikke-muslimsk terroranslag i Norge forandrer ikke det statistiske bildet. Hvis det var slik at de fleste terrorister var muslimer før 22. juli, så gjelder dette også i dag. 22. juli er således ingen grunn for å trekke uttalelsene. Imidlertid er det opplagt at Hagen empirisk sett er på gyngende grunn. Ulike kilder opererer med ulike tall. Europols undersøkelser viser at islamister sto bak kun 0,4% (9 av i alt 2065) av alle terrorhandlinger i EU-landene i årene 2006-2010. FBIs rapporter viser at islamister sto bak 6% av i alt 318 terrorhandlinger på amerikansk jord i perioden 1980-2005. På verdensbasis viser andre rapporter at ekstreme islamister har stått bak omlag 28% av alle terroranslag i senere år. (Se her for en gjennomgang.) Andre forskere, som FrP viser til, gir andre opplysninger. Vi må med andre ord velge hvilke ekspertuttalelser vi fester lit til. Spørsmålet er bare på hvilket grunnlag. Bastante meninger om vitenskapelige disputter forutsetter innsikter de færreste av oss besitter, og faren når lekfolk settes i en slik situasjon er at man støtter den siden man (av en eller annen grunn) liker best. Derfor hadde det mest redelige vært om Carl I Hagen, på journalistens spørsmål, i det minste hadde gått tilbake på skråsikkerheten sin. Men Hagen er kanskje i en slik posisjon at han vet hvem av ekspertene vi bør stole på?
I ettertid har Hagen blitt anklaget for å skjære alle muslimer over én kam. Han på sin side svarer at kritikerne bedriver sitatfusk: de tar ordene ut av sin sammenheng, vrir og vrenger på uttalelsene hans og misforstår bevisst alt han sier. Han har da aldri sagt at alle muslimer er terrorister! Og til Hagens forsvar, det er stor forskjell på å kalle alle muslimer terrorister og å kalle alle terrorister muslimer. Det første er opplagt nonsens. Det andre er bare svært -- SVÆRT! -- omstridt.
Men å tro, slik Hagen selv og noen av hans argeste kritikere gjør, at denne striden kun handler om den empiriske holdbareheten i Hagens påstander, vil være et mistak. De voldsomme reaksjonene skyldes at påstanden om at alle terrorister er muslimer (i tillegg til å være empirisk tvilsom) uvegerlig blir et karakterdrap på muslimsk kultur. Hagen burde forvente (og forventet nok) at utsagnet ville bli tolket dit hen at islam er en trussel. Det er jo det han mener, er det ikke? Han har sagt slikt i klartekst i andre sammenhenger. (Vi husker hans famøse opptreden opptreden hos menigheten Levende Ord, der han tegnet sitt personlige bilde av kristendom versus islam. Jesus sa: "La de små barn komme til meg." Men Muhammed, hevdet Hagen, kunne aldri ha sagt noe lignende, da måtte det i alle fall ha vært: "La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.")
Slik uhemmet islamkritikk fikk motbør også på 1990-tallet, men toleransen for slikt er rimeligvis mindre idag. Alt tyder på at anti-islamsk tankegods var det som inspirerte bomben og massakren 22. juli. Det er i lys av dette faktum Carl I Hagen er blitt spurt om han fremdeles vil stå ved sine uttalelser.
I Dagsnytt-18 før helgen begrunnet Hagen hvorfor han finner det nærmest meningsløst å skulle gå tilbake på tidligere uttalelser. Jeg kan dessverre ikke sitere ham, men tanken var omtrent som følger: Hvordan kan vel hendelser i ettertid forandre noe han sa for lenge siden? Dette var ting han sa der og da, i helt andre kontekster. Massakeren 22. juli var forferdelig, men tilbakevirkende kraft har den ikke!
Min første innvending er at dette bare er delvis riktig, og dessuten irrelevant. Hagen har naturligvis rett i at ettertiden ikke påvirker hvordan en historisk tanke var ment forstått. Dette har utelukkende samtidige forklaringer. Ingen kan kritiseres for tanker de (av historiske årsaker) umulig kan ha tenkt. Men det er ikke dét saken gjelder. Ingen sier at Hagen burde ha forutsett terroren 22. juli 2011 -- og derfor ordlagt seg annerledes -- da han talte til Levende Ord i 2004 eller da han på 1990-tallet begynte å messe om at alle terrorister er muslimer. Det man vil vite er hva Hagen mener om disse uttalelsene i dag, når han ser tilbake på dem med denne udåden i tankene? Betyr det ingenting at et massemord er begrunnet nettopp med anti-muslimske forestillinger? Dette er vel hva vi kaller å lære av historien? Innvending nummer to, er at Hagen er ute av takt med mange andre islamkritikere. I senere tid har flere sett behovet for å beklage tidligere uttalelser. 22. juli har stilt deres islamkritikk i nytt lys. De frykter at knallhard retorikk har blåst liv i ulmende islamofobi. [Denne lenken var opprinnelig falt ut.] Slik selvransakelse virker som betimelig moralsk tvil, på meg. Hva vi skal kalle Carl I Hagens bastante avvisning av hele spørsmålet, vet jeg ikke -- manglende moralsk ydmykhet, kanskje? Min tredje innvending er at Hagen opererer med en nokså naiv historieforståelse. Mener han at ettertiden ikke skal påvirke måten vi ser på historien på? Dette er verken mulig (det er derfor man sier at fortiden alltid er i endring) eller ønskelig. Naturligvis er det grenser for hva vi med rimelighet kan mene om hendelser i fortiden, men vil noen for alvor hevde at børskrakket i 2008 ikke bør påvirke våre vurderinger av aktiviteten hos Lehman Brothers i årene før krakket? Vil noen insistere på at Mein Kampf ble skrevet på 1920-tallet og at den derfor må vurderes uavhengig av 40-tallets Holocaust?
"Jeg svarte bare på noen dumme spørsmål," har Carl I Hagen forklart. At han blir frustrert over å måtte svare for ting han sa tilbake på 90-tallet når han egentlig ønsker å komme igang med årets valgkamp, er forståelig. Og det er en formildende omstendighet, for å si det slik, at uttalelsene er mer eller mindre fremprovosert: Det er stor forskjell på å besvare et spørsmål og å komme med et eget utspill. Likefullt er Hagen en fange av logikken her. Når han fastholder et tidligere utsagn, så er dette i en viss forstand ikke et tidligere utsagn lenger. Budskapet er gjentatt og ipso facto brakt inn i den offentlige diskusjonen post 22.07.2011. Hagen kunne nok ha kommet seg ut av knipen ved å forklare at han ble provosert av journalistens spørsmål. I stedet har han brukt enhver anledning til både å forsvare sine utsagn og forklare at de hører fortiden til -- en logisk umulig øvelse. Prøver han virkelig å innestå for sine utsagn og samtidig ta avstand fra dem? Resultatet ligner mer på verken-eller -- også det en umulighet.
***
Når alt dette er sagt, vet jeg ikke beroliget jeg blir når Carl I Hagen, som faktisk er ordførerkandidat for et av Oslos største partier, på direkte spørsmål kontant svarer at han er en person som har lett for å innrømme feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar