Cornelis. Filmen.

Forleden dag, mens vi ventet på pizzaen vår nede på Rindal Bensin & Service, fordrev vi tiden med å rote rundt i butikkhyllene. Ungene prøvde forskjellige arbeidshansker og solbriller. Kona bladde litt i avisen. Selv endte jeg opp med å kjøpe filmen Cornelis, som jeg lenge hadde ment å se.

Kunstnerbiografier pleier å søke etter kunstnerlivets betydning for kunsten. Og det er vel rimelig -- hvorfor skulle man ellers interessere seg for mennesket bak kunsten? Man går til biografien for å belyse kunsten. Faren med dette er at kunsten privatiseres og at verket reduseres til det biografiske. Cornelis unngår dette ved sin aktive bruk av Vreeswijks viser. Jeg har sjelden sett en musikerfilm som i denne grad er båret oppe av hovedpersonens tekster og musikk. Episoder fra Vreeswijks liv kaster selvsagt et forklarelsens lys over visene hans, men minst like fremtredende er det at visene ligger over handlingen som en slags filmens -- ofte munter-ironiske -- overvoice. Sangtekstene brukes (slik Vreeswijk selv gjorde) til å kommentere og reflektere over det levde livet. Vellykket etter min mening.

Likevel ble jeg en smule skuffet. I motsetning til filmene om the Doors (om Jim Morrison, egentlig), om Ian Curtis og om Johnny Cash, og filmene om Mozart og Beethoven, mistenker jeg at Cornelis ikke funker særlig godt overfor ikke-fans. I og for seg er ikke dette negativt -- alle filmer kan ikke appellere til alle -- men noe manglet. Regissøren hadde fått med alle de velkjente episodene -- Vreeswijks spektakulære debut som plateartist, hans fyllekjøring og mange fengselsopphold, hans utallige sidesprang og den famøse kvelden med de to transvestittene -- i tillegg til noen (for meg) ukjente episoder. Men problemet, tror jeg, er at dette kun ble episode etter episode. Jeg satt igjen med en rar følelse av å ha bladd i et minnealbum over Vreeswijk. Eller, for å bevege meg inn i et riktigere metaforisk landskap: Filmen var som et musikkalbum, med mange løst sammensatte viser, uten en tydelig indre struktur. (Dette er naturligvis ikke helt rettferdig: Episodene hadde jo uvilsomt en sammenheng basert på kronologien i Vreeswijks liv, men det var noe i denne retningen jeg savnet.) Selv om resultatet var et troverdig bilde av mannens karakter og både morsomt og interessant for alle som er opptatt av Vreeswijks musikk, var resultatet som spillefilm betraktet en smule utilfredsstillende. Men absolutt både hør- og severdig.