Virus på hjernen.

Ukens Morgenbladet har et intervju med Richard Dawkins. Hele teksten finnes kun i papirutgaven, og berører en rekke spørsmål, blant annet temaet memer. Mem er et begrep Dawkins lanserte i 1976 som et slags kulturens svar på genene. Evolusjon -- det var tanken -- kan foregå nær sagt hvor som helst. Prosessen med nedarving og modifisering av egenskaper er ikke forbeholdt én type arvestoff, nemlig aminosyrer. Alt som skal til er en eller annen informasjonsbærende enhet med evne til å lage mer eller mindre perfekte kopier av seg selv. Gener er én type replikator. Kopiering og mutasjon i genmaterialet er nok til at biologisk evolusjon kan finne sted. Memer er en annen selv-repliserende enhet som, i følge teorien, skal kunne forklare menneskelig atferd og kulturell evolusjon.

Tanken med dette innlegget var å gi en grundig kritikk av denne teorien (jeg er skeptisk, ikke fordi jeg finner opplagte feil, men fordi jeg ikke ser hva den gjør rett heller); men i løpet av skriveprosessen oppdaget jeg at jeg ikke vet noe særlig om memetikken. Jeg har lest litt (og ristet mye på hodet) i løpet av helgen, likevel er dette innlegget stort sett bare en personlig anekdote.

En ting som frusterer meg er beskrivelsene av memer som en slags levende skapninger med interesser. Nå vet jeg at Dawkins mener dette ikke skal tas bokstavelig; snakk om interesser på dette nivået er metaforisk ment -- men han sier ikke alltid dét:

memer burde betraktes som levende strukturer, ikke bare metaforisk, men faktisk. Når du planter et fruktbart mem i mitt sinn, så parasitterer du bokstavelig talt min hjerne og omgjør den til et redskap for memets utbredelse på akkurat samme måte som et virus parasitterer på den genetiske mekanismen i en vertscelle. (Det egoistiske genet, s. 247)

Har ikke virus interesse av å formere seg i en nokså bokstavelig betydning av ordet interesse? Uklarheter av dette slaget gjør hele budskapet uklart for meg.

Også har vi denne virusanalogien. Dawkins er ikke alene om den (denne formuleringen er faktisk ikke Dawkins' egen, men et sitat fra N.K. Humphrey -- men Dawkins går god for sitatet og kaller dette en elegant oppsummering av teorien). Analogien er svært vanlig blant memetikerne. (Eller heter det at deres hjerner er særlig rammet av dette viruset?) Daniel C. Dennett er blant dem. Foruten personlig venn av Dawkins og profilert filosof, er Dennett også en ledende mem-teoretiker. For et par år siden holdt han et foredrag i Oslo der han anvendte omlag samme ord: Våre hjerner er overlevelsesmekanismer for memene slik våre kropper er det for genene; memene bruker våre tanker til å spre seg, ikke ulikt måten virus bruker våre celler. (Dette er parafrase, ikke sitat.)

Jeg husker godt mine reaksjoner. Virusanalogien kan nok være fristende når tåpelige og tilsynelatende meningsløse ideer tar bolig i hjernen min. Når kjenningsmelodien til Barne-tv snurrer rundt og rundt og nekter å slippe, kan det oppleves som om hodet er invadert. Men hva med de gode, de funksjonelle og de fornuftige ideene? Memene skal jo angivelig være forklaringen på all kulturell utvikling. Betyr det at utbredelsen av for eksempel evolusjonslæren også skal forstås som en smitteeffekt? Jeg trodde gode ideer fikk støtte fordi (folk innså at) de var så gode. Virus- og parasittanalogien får meg til å se memer som noe vi egetlig burde forsøke å bekjempe. Det virker som gal assosiasjon, men jeg ser ikke hvordan jeg ellers skal tenke. (Kanskje heller ikke denne analogien skal tas bokstavelig, selv om Humphrey/Dawkins-sitatet sier det motsatte? Eller kanskje "parasitt" skal tolkes nøytralt her, og mitt problem er at jeg ikke får dette til?)

Hvor dypt når disse innvendingene? Ikke særlig, kanskje. Kanskje avslører de bare semantisk uenighet. Men uansett: usikkerheten om hvordan denne analogien skal forstås, er noe av det som gjør meg -- hvis jeg kan bruke samme analogi -- immun mot mem-teorien.

Jeg hadde lyst til å konfrontere Dennett med mine betenkninger. I foredraget brukte nemlig Dennett mem-teorien som eksempel på et livskraftig mem, som siden lanseringen i 76 har spredt seg til mange menneskers tenkning. Jeg ville vite hvordan Dennett mente dette skulle tolkes. Er memetikken en teori jeg bør ta intellektuelt på alvor, i betydningen sette meg ned og studere, eller er den noe jeg bare bør utsette meg for, slik at også jeg kan bli smittet? Er mem-teorien en parasitt som har vunnet popularitet fordi den opptrer som et invaderende virus, eller er teorien en god idé som har fått tilhengere av den grunn?

(Jeg ba aldri om ordet, og det var kanskje like greit?)