Ytringsfrihet og demokrati.

"Demokratiet stiller krav til korleis ein snakkar, ikkje til kva ein snakkar om," skriver Stephen J. Walton i Lørdagens Klassekampen. Raimond Gaita og Elizabeth Anscombe ville kanskje protestere; vår kultur er til en viss grad definert av hvilke saker vi ikke diskuterer. Jeg er sympatisk til denne oppfatningen: det faktum at offentlig kastraksjon av homofile er utenfor enhver diskusjon, for eksempel, og at eventuelle fordeler ved å gjeninnføre slaveriet er et ikke-tema, er noe av det som karakteriserer det demokratiske Norge av i dag -- men i bunn og grunn deler jeg Waltons oppfatning. Spørsmålet er ikke hvilke meninger som kan bemøtes i et demokrati, men hvordan (også avvikende) meninger skal bemøtes:

Den enorme styrken i det norske samfunnet ligg i at vi jamt over har vore i stand til å snakke med kvarandre, jamvel krangle og kverulere, men innanfor grenser som gjer at vi ikkje gjer kvarandre grunnleggjande vondt.

Mange frykter at dette nå kan gå tapt. Vil terroraksjonen 22. juli forandre debattklimaet her i landet? Med vold har noen forsøkt å skremme sine meningsmotstandere til taushet. Vil det offentlige ordskiftet bli et annet heretter? Og på den andre siden, hva med de nettstedene der Behring Breivik har hentet sin inspirasjon; der han fritt har kunnet uttrykke sitt verdensbilde og kun møtt ja og amen? De har trolig bidratt til hans politiske radikalisering. Hvilken konsekvens bør det få? Ytringsfriheten er atter et diskusjonstema.

FNs menneskerettighetskomité har i en helt fersk rapport opphøyd ytringsfriheten til menneskerett nummer én: Ytringsfriheten er definert som en meta-rettighet "der overtrumfer alle andre menneskerettigheder." (Jeg har ikke lest selve rapporten, men sitatet får meg til å tenke på den dyrkingen av ytringsfriheten som en hellig idé, som Dag Solstad langet ut mot i sitt omdiskuterte essay Om ytringsfriheten i 2008.) Dette virker for det første en smule overdrevet. (Finnes virkelig ikke viktigere rettigheter? Jeg er for menings- og ytringsfrihet i alle land, men er slett ikke overbevist om at ytringsfriheten er hva folk savner aller mest i de landene der slike friheter mangler.) Og for det andre, er virkelig ytringsfrihet et demokratisk mål i seg selv? Jeg mener: Har friheten til å kunne ytre seg en demokratisk verdi uavhengig av den verdien frie ytringer har i demokratiet? Dette er kanskje uklart uttrykt, men den underliggende tanken synes å være at det tross alt er bedre at folk snakker enn at de holder kjeft -- at all meningsytring er av det gode --, uansett hva de har å si og uansett hvem de snakker til. Og jeg er ikke sikker på om jeg er enig. Arne Johan Vetlesen til Morgenbladet:

Det er ikke i fellesskapets interesse at vi fortsetter å holde oss med nettsteder der sjikane og hate speech rendyrkes og deltagerne bare får bekreftet sin samfunnsdiagnose og sine fiendebilder. Anders Behring Breivik ville ikke være med i et politisk parti, og han ville ikke debattere i normale aviser og tidsskrifter. I stedet valgte han seg nettsteder der man ikke møter motargumenter. Det tror jeg har vært med på å muliggjøre den radikaliseringen han har gjennomgått.

Det tror jeg han kan ha rett i. Kritisk tenkning vistner og dør i lukkede rom. Kritisk tenkning trenger frisk luft og lys. I tette meningsfellesskaper har atmosfæren en tendens til å bli muggen og usunn. Å forby muligheten for slik (selvvalgt) ensretting er neppe ønskelig. (Jeg er ikke for sensur: Da har antidemokratene vunnet, som man sier.) Den demokratiske måten å møte problemet på er noe i retning av hva Bent Sofus Tranøy skriver om sine diskusjoner med såkalte "markedsfundamentalister". Markedets makt over sinnene (s. 18):

Det finnes så mange som taler markedets sak. De gjør det så høyt, med så stort hell og i noen tilfeller til så god betaling at det som trengs mest, er motvekt. Skal ordskiftet kunne bidra til fremskritt, må vi ha motforestillinger mot den dominerende tendensen. Derfor vil jeg bruke min energi på å argumentere for at verden ikke er så enkel som fundamentalistene vil ha det til.

At fundamentalister ofte lukker ørene for motforestillinger, ligger i sakens natur. De foretrekker den motstandsløse samtalen med likesinnede. At fundamentalister ikke deltar i debatter i normale aviser og tidsskrifter, men utelukkende leser og skriver på obskure nettsider der deres egne meninger alltid bekreftes og strykes med hårene, er det kanskje vanskelig å gjøre noe med med demokratiske midler -- men det er i sannhet et langt steg fra den innrømmelsen til å berømme eksistensen av slike ideologiske trykkokere i demokratiets og ytringsfrihetens navn. Det virker på meg som en undervurdering av den rollen åpen og kritisk diskusjon spiller i et sunt demokrati. Ja, jeg er nesten villig til å si at demokratiet langt på vei er en åpen og kritisk diskusjon, mens slike enighetsnettsteder mest ligner på innadvendt mumling. Jeg ser mange farer, men har vondt for å se den demokratiske gevinsten av slikt. Kanskje det er slik at ytringsfriheten ble en hellig idé fordi folk i all jubelen glemte hvorfor denne friheten er en sine qua non for et liberalt demokrati? Arne Johan Vetlesen igjen:

Jeg er langt på vei enig i at vi ikke skal strukturere den offentlige samtalen med tanke på at én person kan komme til å misbruke ytringsfriheten; vi kan ikke la en Behring Breivik bestemme rammevilkårene for hele vår samfunnsdebatt og dermed tillate at slike som ham får prege våre verdier. Samtidig må vi unngå det jeg kaller ytringsfrihetsreduksjonisme - ideen om at ytringsfrihet er det liberale samfunnets øverste verdi og at alt må vurderes opp mot den. Det er pro et contra-diskusjonene i offentligheten som er demokratiets kjerne, ikke ytringsfriheten som en absolutt størrelse. Det er i slike vanlige diskusjoner argumenter blir «lutret» og ytringsfriheten får lov til å virke.