Gal manns verk?

"Er det bekvemt for oss at 'våre' erklæres som gale, mens muslimske terrorister erklæres som onde?" spør Terje Emberland i Klassekampen. Atle Sommerfeldt antyder det samme i papirutgaven:

Massedrap er ikke unikt. Det er bare unikt i Norge. Han har hatt et rasjonale i sine  tanker og har planlagt i mange år, handlinger som selvsagt virker sinnssyke på de fleste. Men må en nordmann være sinnssyk for å gjøre slikt, men ikke en serber som dreper bosnjaker, ikke en rwander som dreper andre rwandere, ikke en tysker som begår massemord på jøder?

Finnes det grunn for slike mistanker til de sakkyndiges arbeid? Aner ikke. Jeg vet heller ikke om det faktisk er mer bekvemt å tenke på gjerningsmannen som gal enn som terrorist. Kanskje vil dette bli dommen når den rettspsykiatriske kommisjonen har gjennomgått rapporten -- at psykiaterne har tatt bekvemlighetshensyn i sine undersøkelser -- men jeg stiller meg skeptisk til slike antydninger så lenge de fremsettes av folk som bare kjenner saken fra media.

"Psykiaternes konklusjon kan ikke bli stående," hevder Einar Øverenget. "Hvis rapporten om  Breivik som utilregnelig blir stående," istemmer Emberland, "så vil dette aldri bli en helt avklart sak." Virkelig? Ikke engang om konklusjonen skulle være korrekt? Hvis det virkelig er grunn til å tro at Breivik er utilregnelig, må vel den innrømmelsen ikke bare bli stående, men være helt avgjørende for en fullstendig avklaring i saken? Det er "mange som reagerer og ikke kjenner seg igjen i konklusjonen," sier Espen Schaaning. (Hvilket i alle fall sår tvil om at det er noe spesielt bekvemt med diagnosen.) Også jeg ble overrasket da nyheten kom. Også jeg finner det vondt å svelge det faktum at Breivik muligens slipper å stå til ansvar for ugjerningene 22. juli, så jeg kan godt forstå reaksjonene. Men det er ikke opplagt for meg hvilken vekt man bør tillegge slike reaksjoner fra folk -- psykiater eller ikke -- som, i likhet med meg, aldri har møtt morderen, slett ikke undersøkt ham, ikke engang lest rapporten det er snakk om. At folkevettet alltid skal trumfe i strid med juss og psykiatri, virker som en litt lettvint løsning.

"Gjerningsmannen er utvilsomt gal i en dagligdags betydning av ordet," som Einar Øverenget fastslår, "men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres?" Spørsmålet er avgjørende. Men å finne svaret kan være lettere sagt enn gjort. Et problem er at tilregnelighet og ansvarlighet er juridiske begreper. Mens jussen opererer med enten-eller og skarpe skillelinjer, består den psykiatriske virkeligheten av overlappinger og glidende overganger. Som regel er dette uproblematisk, men i grensetilfeller kan det være vrient å plassere en psykiatrisk diagnose i én av to juridiske kategorier -- tilregnelig eller utilregnelig. "Han har voldsomt oppblåste tanker om seg selv og baler med de villeste politiske konspirasjonsteorier og andre vrangforestillinger, men er han virkelig utilregnelig?" Hvorvidt Breivik er et slikt vanskelig tilfelle, er omstridt, noe som avslører en annen kompliserende faktor på veien mot et entydig svar. Psykiatrisk diagnostisering er ingen eksakt vitenskap. Objektive måleenheter for menneskelig atferd finnes ikke. Å vurdere atferd -- om den er normal eller unormal, om den i så fall er sykelig eller bare eksentrisk -- handler mye om skjønn, og skjønn varierer som kjent fra person til person. Ulike psykiatere vil følgelig -- avhengig av tidligere erfaringer -- tolke og vektlegge ting ulikt. (Dette ble godt illustrert av Jerrold Post og Tom Quiggin. De to internasjonalt anerkjente forskerne ble intervjuet av Morgenbladet sist uke. Begge argumenterte godt og med slående eksempler til støtte for sine til dels motsatte syn på Breivik.) Videre kompliseres prossedyren av at de empiriske spørsmålene i slike saker -- mannen er gal, men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres? -- ikke kun er empiriske, men også moralske og konseptuelle spørsmål. Spørsmålet om gjerningsmannen er strafferettslig ansvarlig for sine handlinger henger sammen med en lang rekke andre spørsmål av filosofisk art. Hva er personlighet? Hva er en personlighetsforstyrrelse? Hva er ansvar? Hva er fri vilje? Og er slik frihet en forutestning for ansvar? Og så videre.

Derfor har mange, både før og ikke minst i de siste par ukene, stilt seg skeptisk til den makten psykiatrien har fått i norsk rett. En skepsis jeg deler.

Men hva om det ble klart at Breivik virkelig var ute av stand til å fatte at det han gjorde var galt? (Jeg vet ikke om jeg tror på et slikt utfall, men sett altså at psykosen ble dokumentert hinsides enhver rimelig tvil -- hva da?) Jo, i så fall er mannen ikke strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Følgelig kan han ikke fengsles, men må i henhold til norsk rettspraksis idømmes tvungen psykiatrisk behandling. I prinsipp vil det si at Breivik skal frigis hvis behandlingen viser seg å virke. At mange av den grunn -- fordi tanken på å møte massemorderen på gaten om noen år er vemmelig -- helst ser en annen konklusjon, har jeg all forståelse for: Slike utsikter svelger man kun med en stor porsjon vilje. At enkelte ønsker å endre lovverket for å sikre at så ikke skjer, kan jeg også forstå.

Men det finnes mange som mener det er problematisk, om ikke galt, å tenke i psykiatrisk retning i det hele tatt. 

"Det er dypt problematisk dersom vi i terrorsaken beskytter oss mot gjerningsmannens politiske ekstremisme ved å gjøre den til en sykdom," sier Einar Øverenget. Naturligvis! Politikk tilhører, sammen med sjokoladepudding og sydenferier, en kategori som aldri kan være en sykdom. Politikk handler om ideer for samfunnsstyring, og en idé kan aldri være (eller bli gjort til) en sykdom. Politiske oppfatninger kan i høyden være et symptom på sykdom, slik feber ikke er sykdom, kun et tegn på sykdom. Dessuten er det jo bare én ekstremist det her snakkes om, så rapporten gir ikke engang støtte til å oppfatte denne formen for politisk ekstremisme som et sykdomstegn, kun at det finnes én person i dette miljøet som er syk.

Mange på venstresiden er imidlertid skeptiske til å innrømme selv dette (noe de nevnte reaksjonene er et uttrykk for). For vil ikke en galskapserklæring kunne ufarliggjøre hans ideer? Enkelte vil utvilsomt finne dette svært bekvemt. Som John Olav Egeland skriver på kommentarplass i Dagbladet: "På ulike nettsteder triumferer de islamofobe og deres tilhengere: Mordene var gal manns verk og har ikke noe med politikk å gjøre." Ali Esbati mener tvert imot at Breivik er en politisk og ideologeisk motivert terrorist. Udåden må tolkes politisk. Han vil heller ha en politisk diagnose. Men jeg stiller meg tvilende til (som svært mange, både til høyre og venstre, synes å ta for gitt) at dette må være et enten-eller-spørsmål.

Naturligis vil en galskapserklæring få følger for hvordan politikken blir behandlet i rettsaken. Tenk bare på følgene for Breiviks eventuelle redegjørelser i retten. I stedet for å bli presentert for de motbydelige synspunktene til en ansvarlig morder, skal retten lide seg gjennom en angivelig psykotisk persons tungetale. Om mannen virkelig skal oppfattes som utilregnelig må man spørre om han overhodet bør få anledning til å lufte sine demoner i en offentlig rettsal. Dette til tross finner jeg det langt fra opplagt at vi må betrakte terroren 22. juli som enten gal manns verk eller som politisk motivert.

Hvis det er riktig, som ble sagt på TV forleden dag, at de sakkyndige eksplisitt har sett bort fra Breiviks ideologi, er dette en alvorlig utelatelse. Ikke bare fordi det faktum at han deler oppfatninger med mange andre svekker deres tolkning av Breiviks konspiratoriske vrangforestillinger som symptomer på sykdom -- dette er ikke bare en enslig manns tankespinn, men oppfatninger som i visse miljøer er legio -- men også fordi det vil være umulig å forstå hva som skjedde 22. juli uten å ta hensyn til disse tankene, og for forstå tankene synes det avgjørende å vite hvor de kommer fra og hører hjemme. Politikken er relevant.

Mange frykter at ideologien vil forsvinne fra bildet dersom oppfatningen om Breivik som en galning fester seg. Jeg er ikke sikker, men mistenker at mye av denne frykten ligger i ordet "bare": "Dette var bare en gal manns handlinger!" Men det er jo ikke slik at hvis mannen er gal, så forklarer det alt. Psykose kan alene forklare at en man skyter vilt og ukritisk rundt seg, men Breivik gikk etter helt bestemte ofre. For å forstå hvorfor må man gå til ideologien. Ideologien er (slik jeg ser det) en del av forklaringen, uansett om mannen er tilregnelig eller ikke.

En utilregnelighetserklæring vil opplagt gjøre det vanskelig å bruke Breivik, slik mange ønsker, i argumentasjonen for at vold er en naturlig konsekvens av tankegodset i de høyreekstreme antijihadistmiljøene. Dette betyr naturligvis ikke at argumentasjonen er feil. Tvert imot, poenget virker nokså opplagt:

I årevis har dei spreidd ein ideologi som – kort fortalt – er prega av ei dommedagsaktig konspirasjonstenkning. I årevis har dei omtala til dømes Arbeidarparti-politikarar som «svikarar», som «landsforrædarar», som «quislingar». At nokon tyr til vald når dei har vorte selde eit slikt verdsbilete, er knappast noko overrasking. At Arbeiderpartiet vert sett ut som mål er knappast tilfeldig. Det som sjokkerer er skalaen. Ikkje at det skjer. Dette er ikkje den fyrste valdshandlinga motivert av denne sjuke, konspiratoriske ideologien.

Med andre ord, en behøver ikke være klinisk gal for å gripe til våpen i dette miljøet. Det holder å være gal i en dagligdags betydning av ordet.