Is this Love that I'm Feeling?

Det er filosofisk problematisk, men ikke helt uvanlig, særlig ikke i populærkulturen, å kalle kjærlighet en emosjon. For hvis kjærlighet er en emosjon, betyr vel det at vi elsker kun i de øyeblikkene vi har de rette emosjonene? Kan jeg da si at jeg elsker kona mi? Burde jeg ikke heller si hvor ofte eller hvor mange ganger jeg har elsket henne, eller undersøke hvorvidt jeg elsker henne -- hvorvidt jeg "føler kjærlighet" for henne -- akkurat nå? Hvis min kone spør, kan jeg ikke bare forsikre henne om at jeg elsker henne -- jeg må kjenne etter først. Hvis kjærlighet er en følelse, må altså spørsmålet behandles som et rent empirisk spørsmål: "Vent litt...nei, dessverre, ikke akkurat nå!" Men hvis mine følelser på ett bestemt tidspunkt er alt jeg kan uttale meg om, hven vil da bry seg om svaret? Mister ikke alle spørsmål og svar, all tvil og tro, alle anklager og forsikringer -- ja, mister ikke alt som gjør kjærligheten viktig for oss sin betydning på denne måten? I neste øyeblikk kan jo alt være annerledes.

Videre synes den emosjonelle kjærlighetsmodellen å åpne for å snakke om kjærlighetsglimt. Det er en kjennsgjerning at jeg kan sitte i en stol og bli overmannet av plutselig kjedsomhet. Hvis kjærlighet også er en emosjon, betyr det at jeg på samme måte kan bli slått av plutselig kjærlighet? "I går klokken 16.05 elsket jeg faktisk Kari. Det kom helt plutselig, og forsvant igjen med det samme!" Dette er absurd. Kjærlighet må ha en viss varighet. Hvis følelsen varer kun et øyeblikk, hvordan kan vi vite at det er kjærlighet vi føler (og at den er rettet mot nettopp Kari), snarere enn, for eksempel, at solen varmer behagelig på ryggen akkurat nå?

Ting blir ikke nødvendigvis bedre av å tenke på kjærlighet som en dypere og mer stabil emosjon. For hvordan skal vi forstå dette? At vi går omkring med en følelse av kjærlighet for alt vi elsker hele tiden? Vi føler det bare i spesielt intense øyeblikk, men kjærligheten er der hele tiden. Selv om kjærlighetsfølelsen ofte er skjult for oss, fordi vi sover eller fordi vi tenker på og føler helt andre ting, så er den alltid der og kan når som helst piple opp til overflaten. Dette slår meg som en merkelig bruk av ordet "følelse", uten at jeg kategorisk vil avvise slik bruk. Å snakke om kjærlighet som en dyp og konstant følelse kan forstås som en forenklet eller metaforisk uttrykksmåte, og slikt har sin plass, for eksempel i poesien. Men hvis dette er ment som en empirisk hypotese, er det vanskelig å se hva vi kan bruke den til: Hvordan tester man en hypotese om at folk føler kjærlighet selv når de ikke føler det? Dette minner mest om en a priori påstand om hvordan ting må henge sammen. I slike tilfeller svarte Wittgenstein: Ikke tenk, men se -- se blant annet om det virkelig finnes noe slikt som en kjærlighetsfølelse.

Da, tror jeg, vi oppdager at det ikke finnes én slik følelse, men at kjærlighet kan føles på utallige vis. Alle former for kjærlighet er knyttet til vårt følelsesliv, men de uttrykkes gjennom ulike følelser i ulike sammenhenger. Hva som er en kjærlighetsfølelse bestemmes ikke av følelsen alene, men også av den sammenhengen følelsen opptrer i. Jeg kan være stolt over min datter som har laget en flott tegning; jeg kan være bekymret fordi jeg ikke ser henne i folkemengen, og jeg blir lettet når jeg finner henne igjen; og, som jeg var inne på i dette innlegget, dyp sorg synes å være den adekvate responsen på et sammenbrudd på gjensidigheten i et forhold. Stolthet, bekymring, lettelse og sorg er, kan vi si, fire ulike emosjoner. Ingen av dem er kjærlighetsfølelser, men alle sammen kan, i bestemte sammenhenger, være uttrykk for min kjærlighet.

Når jeg har sagt dette, vil jeg raskt legge til at kjærlighet opplagt handler om mer enn følelser. Hvorvidt vi elsker kommer ikke utelukkende an på hvor og hva vi føler. Et forhold kan gå i oppløsning når forelskelsens pasjoner blekner. Det betyr ikke nødvendigvis at dette aldri var noe kjærlighetsforhold, men vi vil kanskje si at i dette tilfellet ble det med forelskelse; at dette forholdet var tuftet kun på følelser -- underforstått: at kjærligheten aldri stakk særlig dypt her. Eller tenk på følgende oppfordring: "Du elsker meg, sier du. Så vis det da!" Dette betyr ikke at jeg må vise mine følelser. Kravet er at jeg må (be)vise min kjærlighet ved å oppføre meg på et bestemt vis.

På hvilket vis må vi oppføre oss for å vise kjærlighet? Heller ikke her finnes det ett svar. Svaret avhenger av hvilken kjærlighet vi snakker om -- kjærligheten til et kunstverk uttrykker seg på andre måter enn kjærligheten til ektefellen, som igjen stiller til dels andre krav enn kjærligheten til barna -- og det avhenger naturligvis av omstendigheter og kontekst. En gave kan være et vakkert uttrykk for kjærlighet. Men samme gave kan, for eksempel hvis giveren er en far som aldri besøker og aldri viser glede over å være sammen med ungene, være uttrykk for noe helt annet. For å vite om gaven uttrykker det ene eller det andre -- mer presist: for å vite hvordan vi skal beskrive en gaveoverrekkelse -- holder det altså ikke å konstatere at en gave skifter hender samt granske følelsene til partene involvert; vi må vite en hel del om den sammenhengen overrekkelsen finner sted i -- kontekst, forhistorie og så videre. En bokgave kan være en kjærlighetsgave fra en far til en datter. Men hva om datteren egentlig ønsket seg fotballsko? Vel, kanskje pappaen oppriktig mente at en bok ville være bedre for henne. Skjønt underkjennelsen av datterens ønske kan også, hvis han er av den typen, vitne om farens akademiske ambisjoner for barnet, eventuelt avsløre hans syn på datterens fotballinteresse, eller begge deler. Hva om datteren alt har et par (i hans øyne) fullt brukbare sko som hun bare ikke liker fargen på? Og i tillegg har mast og mast om nye sko -- da var kanskje boken ment som en lærepenge ("Jeg tåler ikke mas!"). Eller hvis datteren for lenge siden har nevnt nettopp denne boken, trodde kanskje faren dette var hva hun egentlig ønsket seg -- og kanskje han hadde rett. Og så videre.

Følelser er (tror jeg) sentrale i alle former for kjærlighet. Det samme gjelder atferd. Men nøyaktig hvordan kjærlighet, følelser og atferd forholder seg til hverandre er et meget komplisert spørsmål, som neppe kan besvares uten detaljerte beskrivelser av konkrete situasjoner i konkrete kontekster.