tirsdag 20. desember 2011

Tankeforbrytelser?

Per i dag er onde tanker tillat i Norge. Kriminelle tanker, i juridisk forstand, finnes ikke. Å planlegge å ta livet av naboen er ikke forbudt. Det er ikke hyggelig, naturligvis, men så lenge planen forblir urealisert har intet straffbart skjedd. Nå ønsker PST å forby planlegging av samt anskaffelse av utstyr til terrorvirksomhet. Jeg kan forstå ønsket. Det er opplagt bedre å kunne avverge terrorisme -- gripe terroristen i planleggingsfasen, før han egentlig blir terrorist -- enn å måtte oppklare saken i ettertid, men med dette forslaget vil antiterrorarbeidet bevege seg ut på epistemologisk glattis. Hvis man pågriper en person for en planlagt handling, blir planen aldri realisert. Man får heller aldri vite om planen ville blitt realisert. Hva sitter en da igjen med?

Filmen Minority Report omhandler en politienhet hvis oppgave er å hindre mordere i å bli mordere, så å si -- skjønt denne distinksjonen mangler betydning i filmen: Man kan dømmes som morder uten å ha begått noe drap. Ikke på grunn av mordplaner, men fordi man faktisk vil begå et drap i nær fremtid. I science fiction kan politiet dokumentere og etterforske kriminalitet før den begås, men i vår verden og med tradisjonelle politimetoder klinger skillet mellom utført og ikke utført (planlagt) terrorisme ubehagelig likt skillet mellom skyldig og uskyldig.

Naturligvis er det en kobling mellom en foreliggende plan og dens fullføring -- en plan er per definisjon noe man har til hensikt å gjennomføre -- men i praksis snakker vi ikke om noen nødvendig sammenheng. Så hvis politiet avslører en terrorplan, er det ikke klart hva de har avslørt. De har avslørt en plan, ja, men for at dette skal bli en straffesak, må de vel også kunne bevise hva planen med planen var, så å si. Jeg mener: Vi kan ikke utelukke at det finnes folk som elsker å legge strategier og detaljerte planer, uten å mene alvor -- eller for den del: folk som til å begynne med ønsker at terrorplanen skal bli til noe, men som underveis i forberedelsene forstår at dette kun er tåpelige gutteromsfantasier.

Med mindre PST ønsker å trekke slike tilfeller for retten, må de altså kunne skille lek fra alvor. Det er ikke nødvendigvis så enkelt. For hva skiller en reell plan fra en plan som aldri vil bli realisert? Å se hvor mye "terroristene" legger i forberedelsene er ingen sikker metode. Noen terrorister opptrer nokså spontant, andre legger mye tid og energi og store pengesummer i planleggingen, men dette gjelder mange typer rollespill også. Videre finnes det jo mange eksempler på at lek gradvis glir over i alvor. Hvordan skal PST kunne vite hva som er the real thing, hva som er seriøse men ufarlige planer og hva som bare er tull og tøys, når dette ikke alltid er klart for de involverte engang? (Å forby alt sammen kunne være en løsning, men den har PST tatt eksplisitt avstand fra: Man ønsker ikke å kriminalisere besittelse av avbitertang og gummihansker, bare det å skaffe slikt utstyr med uærlige hensikter...Nå, ja.)

Selv om PST skulle finne en tilfredsstillende løsning på denne problematikken, selv om de skulle bli i stand til å sirkle inn kun de alvorlige terrorplanene, er det uklart hva de kan gjøre med funnet. Problemet med å pågripe de "skyldige" mens de ennå er uskyldige, er at man  ender opp med en straffesak basert på to tvilsomme hypoteser. Påtalemakten må -- 1 -- prossedere ut fra den hypotesen at planen var alvorlig ment og -- 2 -- ut fra den like tvilsomme, men enda mer hypotetiske hypotesen at planen ville blitt gjennomført. Slik virker det i alle fall på meg. Jussen i dette aner jeg lite om, men jeg ser klare filosofiske problemer her: Hvorvidt planene var alvorlig ment kan, som jeg har vært inne på, vanskelig bevises, skjønt en tilståelse vil kunne rimeliggjøre den hypotesen. Men hypotesen om at alt ville ha gått etter planen hvis politiet ikke hadde grepet inn kan neppe rimeliggjøres i det hele tatt. For selv den mest veldreide plan kan jo gå i vasken. Det skal mer enn forberedelser og vilje til for å gjennomføre en plan: Sjansen må by seg; kanskje den aldri kommer; kanskje "terroristen" får hjerteproblemer og må på sykehus, eller brekker beinet; eller forsover seg; eller kanskje "terroristen" ser en svart katt krysse veien og får kalde føtter.... Utallige komplikasjoner kan dukke opp. Burde ikke en straffesak også diskutere disse hypotesene? Jeg vet ikke, men jeg finner det ikke opplagt urimelig (selv om jeg finner det opplagt umulig å diskutere alle tenkelige scenarier). De alternative scenariene er ikke åpenbart irrelevante. Fremtiden til den sjalu ektemannen bestemmes jo av om han snur i soveromsdøren eller om han, som han hadde tenkt, går til sengs med kniven i hånd. På samme måte kunne jo også han hvis plan var å sprenge slottet i luften ha ombestemt seg når som helst -- helt til lunta brant.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar