Gazas tårer.

Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om bombingen av Gaza ved årsskiftet 2008-09 fikk svært varierte mottakelser. Enkelte mente Løkkeberg avpolitiserte konflikten; at filmen appellerte for mye til hjertet og for lite til hodet; at den ikke opplyser om årsak og historien bak konflikten, men kun fokuserte på individuelle ofre og tap. Andre hyllet filmen som den ultimate antikrigsfilmen, med bortimot samme begrunnelse. Av det jeg hørte om filmen den gang -- at Løkkeberg ikke hadde filmet selv, at hun faktisk ikke hadde vært på Gaza-stripen engang, bare satt sammen andres bilder; at filmen var helt uten kommentarer og kun besto av korte filmsnutter kryssklippet med et og annet intervju med et gråtkvalt barn -- forventet jeg nok å mene som omtrent som de negative kritikerne. Når jeg nå endelig har sett filmen, er jeg av en annen oppfatning.

Gazas tårer er så visst ingen opplysningsfilm, men all dokumentarfilm må jo ikke være skolefjernsyn. Er det én væpnet konflikt vi ikke mangler informasjon om, må det være Midtøsten-konflikten. Conrad Myrland, leder i Med Israel for Fred, syntes filmen fremstilte Israel som verdens mest brutale militærmakt. Velfortjent, mente Løkkeberg, for dette er jo sannheten. Jeg vet ikke hvor sant det er at Israel er verdens mest brutale militærmakt; men filmen forsøker heller ikke å fremstille det slik: Gazas tårer sammenligner overhodet ikke israelsk maktbruk med andres maktbruk. At Israel er en meget brutal militærmakt legger filmen naturligvis ikke skjul på, men dette faktum var knapt noen hemmelighet før heller. Filmens styrke ligger ikke i å gjenta dette budskapet. Styrken er at filmen bringer de menneskelige konsekvensene av slik maktbruk så tett innpå oss. Og nettopp ved å fremstille all denne lidelsen så å si løsrevet fra sin politiske kontekst og helt uten forklarende kommentarer -- ved å la lyden og bildene av sårede, drepte og fortvilte mennesker tale for seg -- blir dette et portrett ikke kun av palestinsk lidelse, men et hjerteskjærende dokument over all menneskelig lidelse under krigens forferdelige svøpe.

Selv om handlingen er lagt til Det Hellige Land og foregår i romjulen, er dette ingen typisk julefilm, men budskapet om fred er minst like tydelig her som i noen film Disney stått for.