Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begreper som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før."Historikerens argument er [altså] at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk!," kommenterte Bjørn Vassnes i gårsdagens Klassekampen. Men hvordan kan Orning vite at folk opplevde det slik, og ikke bare var tvunget til å tilpasse seg en brutal virkelighet? Og mener Orning at samme argument kan brukes på konflikter i dag; at folk i Gaza er blitt så vant med bomber at de egentlig har det helt ok?
Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å tolke i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake fra subjektive eller ideologiske forestillinger.Men kan vi skille mellom tolkning og telling på denne måten? Finnes det et objektivt tall på antall voldshandlinger uavhengig av hva vi tolker som vold? Er det mulig å avgjøre hva som har foregått -- hva folk faktisk har opplevd -- uten å spørre hvordan folk opplevde tingene? Er ikke dette bare en annen måte å spørre hvilken tolkning som er den rette? Vassnes synes å tro på en enkel og nøytral metode for å avgjøre det spørsmålet på. Det er en illusjon. Det får meg til å tenke på hva Lars Hertzberg skriver om "the how" og "the what" i en delt opplevelse. La oss anta at to personer opplever samme hendelse:
say, they were both robbed together (the same "what"). Even so, the way they experienced it may have been different: say, one of them was able to shrug off the event, for the other it became a life-shattering experience, leading to an awareness of vulnerability and lack of control, or to an awakened awareness of the social injustices driving young people to desperate actions. Etc. (A difference in the "how".)Jo, jo, men det at deres subjektive opplevelser av ranet er forskjellige, forhindrer vel ikke at de i virkeligheten opplevde samme sak, nemlig å bli ranet! -- Nja, "the what" og "the how" er ikke uavhenigege av hverandre på denne måten. Min beskrivelse av hendelsen ("the what") vil være et uttrykk for hvordan jeg opplevde den. Det jeg opplevde og tolket som et (forsøk på) ran, opplevde du kanskje bare som et forsøk på å skremme:
Or maybe this would be a better way of putting it: what, for any given speaker, comes under the heading of "what" and what comes under the heading of "how" depends on what aspects of a situation he or she is able to see as open to question. Something becomes "a matter of how" when (roughly speaking) a person realizes that that is a perspective she might have missed.Det er ved å få den andre til å se hendelsen på min måte (og anerkjenne denne som korrekt) at jeg kan få ham til å se at min beskrivelse stemmer. Vedkommende må selv tolke hendelsen på nytt. Det finnes ingen vitenskapelig og nøytral teknikk som kan frembringe dette skiftet -- it may happen or it may not. At Vassnes ønsker å skrote tolkning til fordel for telling virker altså en smule enkelt, skjønt jeg er usikker på i hvilken grad dette rammer Pinkers argumentasjon.
Å sammenligne Trond Berg Eriksen -- slik Vassnes også gjør -- med alle dyrene i eventyret om geitekillingen, som engstet seg for å bli tellet, virker en smule pussig i og med at Eriksen (i følge Vassnes) anklager Pinker for å ha glemt "seks millioner jøder som ble drept på intustrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen". For meg låter det snarere som om Eriksen synes Pinker teller for lite.... Likevel vil jeg gi Vassnes rett i at denne anklagen treffer dårlig. I foredraget på Blindern (jeg har ikke lest boken) brukte Pinker lang tid på nettopp disse tallene. Poenget hans var at vi likevel lever i en fredeligere verden en noensinne.
Det som bekymrer meg med dette, er Pinkers bruk av relative tall. Målt i absolutte tall døde flere mennesker i krig på 1900-tallet enn noen gang før, men i forhold til befolkningen var dette et mindre blodig århundre enn alle tidligere århundrer. Sannsynligheten for å dø i krig er lavere i dag enn noensinne. Jeg vet ikke om denne tenkemåten er gal, eller om jeg vil anføre dette som en innvending mot Pinker, men denne bruken av tall og statistikk gir meg en ubehagelig følelse av at Pinkers glade og optimistiske budskap hviler på den forutsetningen at menneskeverdet varierer med det totale antall mennesker på kloden. Jo flere mennesker vi blir, jo mindre betyr hver enkelt. Godt at de seks millioner jødene ble myrdet på 1900-tallet da verdensbefolkningen nærmet seg fire milliarder. Tenk om det samme hadde skjedd på 1300-tallet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar