Sigrid og apemannen.

Våren er for alvor kommet til Tøyen. Et sikkert vårtegn er at gatefeiemaskinene kommer ut av vinterdvalen. Å se denne doningen i sving i dag tidlig minnet meg om en hendelse i fjor vår.

På vei til barnehagen krysser vi daglig den samme åpne plassen på vei til t-banen. Sigrid var rundt to og et halvt år. Hun pekte på mannen oppå feiemaskinen og kalte ham ape. Hæ? Hadde jeg hørt riktig? Joda, apemannen! Hjerte sank i meg. Jeg kikket meg hastig rundt. Heldigvis ingen i nærheten. "Hysj, da," hvisket jeg, "sånn sier vi ikke!" Sigrid var for ung til å ha gjort seg skyldig i rasistiske stereotypier (hvor skulle hun dessuten ha fått dem fra!), men Tøyen er en bydel med mange innvandrere, så det kunne blitt utrivelig om noen hadde hørt oss. Hva hadde jeg da sagt for å (bort)forklare språkbruken?

Noen dager senere satt en ny mann oppå maskinen. Også dette en apemann. Jeg kunne ikke fatte hva Sigrid mente. Så vi stanset. Sigrid og jeg sto en stund og studerte feiemannen som sirklet rundt oss på plassen -- og så: Aureka! Var det ørene hans hun tenkte på, spurte jeg; mannen hadde et par digre øreklokker. "Ja, apemannen har apeører!" Da måtte jeg le, for i motlyset skimtet også jeg konturene av en sjimpanse bak rattet. (Nå gjør jeg alltid det.)

I dag var jeg spent på om Sigrid kunne huske mannen. "Apa," kom det med et lurt smil.