Min filosofi?

Alle bedrifter og idrettsfolk, ja nesten ethvert voksent menneske med respekt for seg selv har i våre dager sin egen filosofi. Spør du Odd Reitan, kommer svaret kort og kontant: Hans filosofi er "Det enkle er ofte det beste". I dag er dette kanskje den vanligste bruken av ordet: Filosofi forstått som valgspråk eller livsmotto. Stiller du meg samme spørsmål, oppnår du lite annet enn å stille meg i forlegenhet. Mine forsøk på svar vil trolig fremstå som både usikre og uklare. Dette overrasker mange. Jeg har tross alt studert filosofi, burde ikke jeg av alle ha en filosofi!? Den som spør -- og jeg har blitt spurt en rekke ganger -- synes å forvente et visdomsord til svar: mitt livssyn i et nøtteskall, så å si. Sannheten er at jeg ikke har noe sånt -- og selv om jeg hadde hatt det, så er det ikke dette filosofi handler om. Filosofi handler ikke om fiffige slagord: "There's a difference between philosophy and a bumper sticker," for å bruke nettopp et slagord.

I den grad filosofi har med (mine) valgspråk og livssyn å gjøre, så dreier det seg om å stille seg kritisk til dem. Ikke kritisk i betydningen negativ, men i betydningen granskende. Filosofien er som lyset i Kumi Yamashitas installasjon. (Mer skyggekunst her.) Filosofien tar ingenting for gitt, men belyser selv de mest opplagte holdninger fra uvante vinkler. Filosofen står derfor alltid i fare for å innse at ting ikke var så opplagt som han først trodde. Å filosofere er med andre ord å stille spørsmål ved alle utropstegn, ikke bare andres, men også sine egne. (Dette er ingen selverklæring, men et idealbilde; ikke noe jeg lever opp til, men strekker meg etter.)

Som leseren sikkert har oppdaget har jeg nå glidd fra én bruk av ordet filosofi til en annen -- vekk fra filosofi forstått som teori og lære, over til filosofi forstått som virksomhet. Denne forståelsen har jeg fått ved å lese Wittgenstein. Det er derfor jeg ikke kan si hva min filosofi er: Filosofi er ikke noe jeg har, men noe jeg gjør.