Elfenbenstårnet.

Alberto Giubilini og Francesca Minervas artikkel om postnatal abort har møtt sterke reaksjoner. Forfatterne har til og med mottatt drapstrusler. Nå har de forfattet et åpent brev til sine lesere der de beklager hvis artikkelen såret noen, men understreker samtidig at dette beror på en misforståelse av innholdet. Mange lesere tolket forfatterne dit hen at de forsvarte postnatal abort. Folk hisset seg opp over alle de "praktiske, emosjonelle og sosiale aspektene" ved spørsmålet om spedbarnsdrap, selv om alt dette var irrelevant for temaet i artikkelen, som utelukkende handlet om "rent rasjonelle etiske argumenter". Forfatterne tok simpelthen utgangspunkt i en berømt definisjon av hva en "person" er, og fulgte tankerekken til dens logiske slutt. "It was meant to be a pure exercise of logic: if x, then y". Poenget var kun å tvinge andre bioetikere -- som er innforstått med den bioetiske diskursen -- til å ta stilling til og eventuelt imøtegå premissene for argumentet eller avsløre hull i logikken:

We did not recommend or suggest anything in the paper about what people should do (or about what policies should allow)...we never meant to suggest that after-birth abortion should become legal. This was not made clear enough in the paper.

Noe av uklarheten skyldes utvilsomt at forfatterne i helt sentrale avsnitt av artikkelen nettopp skriver: "...we argue that, when circumstances occur after birth such that they would have justified abortion, what we call after-birth abortion should be permissible."

I mitt første innlegg om artikkelen skrev jeg at jeg ikke greide å ta dette forslaget moralsk på alvor. Nå viser det seg at dette heller aldri var intensjonen. Forfatterne fremla ikke sitt syn på spørsmålet om postnatal abort, men skrev en teknisk artikkel for å vekke akademisk debatt i håp om å se "noen interessante innvendinger mot sine argumenter". Dette, i motsetning til artikkelen, gjør meg faktisk en smule betenkt.

Ettersom mine innvendinger går nettopp i retning av de praktiske, emosjonelle og sosiale -- og det jeg vil kalle de moralske -- aspektene ved spørsmålet, som Giubilini og Minerva altså finner både irrelevante og uinteressante, så innser jeg at det ikke er meg de ønsker å diskutere med. Det verste er jeg har mistet den siste lyst til å gå i diskusjon. Sant å si ser jeg ikke lenger Giubilini og Minervas artikkel som en invitasjon til diskusjon i det hele tatt. "Meningsbryting" pleier vi å kalle diskusjoner; meninger utveksles og brytes mot hverandre; noe står på spill. Men hvis ingen mener noe, hvordan kan da ordskiftet bli annet enn en lek? På hvilken måte kan innvendinger innenfor en slik "diskusjon" være interessante? Omtrent som et smart mottrekk i et akademisk sjakkspill, kanskje, men jeg vet ikke (for å fortsette analogien) om selve spillet har noen betydning eller interesse for annet enn spesielt interesserte.

"We do not think anyone should be abused for writing an academic paper on a controversial topic," skriver Giubilini og Minerva i brevet sitt. Dette er jeg hjertens enig i. Selv om forfatterne faktisk hadde ment det de skrev, hadde trusler og sjikane vært uakseptabelt. Problemet er imidlertid at jeg ikke lenger kan begripe hva forfatterne mener når de hevder at artikkelen tok opp et kontroversielt tema. Har de ikke nettopp sagt at de kun presenterte en logisk tankerekke for en lukket akademisk forsamling? På hvilken måte kan "if x, then y" være et kontroversielt spørsmål?

Jeg tror James Wilson er inne på noe når han skriver:

The controversy over the Giubilini and Minerva article has highlighted an important disconnect between the way that academic bioethicists think about their role, and what ordinary people think should be the role of bioethics.  The style of this dispute – its acrimony and apparent incomprehension on both sides – are a sure sign that we as bioethicists need to think harder about what we are doing, and who we are doing it for.

Det finnes selvsagt mange måter å drive filosofi på, og jeg vil ikke nekte noen noe som helst, men må medgi at denne saken bekymrer meg litt. Som jeg tror Christopher Crowley var inne på i "Moral philosophy and the 'real world'", er det en betydelig risiko for at denne typen innadvendt akademisk filosofi (særlig gjelder dette moral- og annen praktisk filosofi) -- der filosofene skriver for hverandre om spørsmål uten tilknytning til "den virkelige verden" -- forsterker (og etterhvert rettferdiggjør) filosofiens rykte som abstrakt og livsfjern spekulasjon.