Tunge- og ørekoordinasjon.

Ingvild har gjort store sosiale fremskritt siden sist. Særlig har hun utviklet en sofistikert sans for humor og komikk. Hun kan spontant bryte ut i latter når noe er morsomt. Hun kan, som også er en del av latterkulturen, le i kor. Og ikke minst: hun simpelthen elsker å vekke latter rundt seg og har utviklet et rikt repertoar av grimaser og spillopper til dette formålet.

Også språklig har hun tatt store steg. Hun er en kløpper i alle slags språkleker -- vi peker på bilder og hun sier hva bildene forestiller -- og hun forstår det meste og kan gjøre seg forstått. Hun har i lang tid kunnet gi enkle kommandoer som "mat" når hun er sulten og "vann" når hun er tørst, men i løpet av de siste par ukene har en mer subtil form for språkbruk vokst frem. I mangel av et bedre ord kunne man kanskje kalle dette en seremoniell bruk av språket. Ingvild har for eksempel begynt å takke for maten: "Matematen," sier hun -- og så, med et alvorlig uttrykk i ansiktet: "Vasje" -- for vi må ikke glemme å vaske hender når vi har spist. Sist helg var vi på besøk hos besteforeldrene i Trondheim. Farmor har en utkledd prøvedokke på loftet. Den skulle Ingvild stadig bort å hilse på; ta dokken i hånden, bukke lett og si "gdaki-taki-tak". Hun har nok sett folk hilse på hverandre, men akkurat denne seremonien har hun lært av meg. Jeg har ofte hilst på henne med tre ganger "goddag" på denne måten.

Dette bringer oss til temaet for dagens blogginnlegg; for da jeg tok Ingvild i hånden og sa som henne: "gdaki-taki-tak," da så hun helt uforstående ut.

Jeg har tenkt på dette før, for storesøsteren var likedan. Småbarn (virker det som) kan høre tydelig forskjell på rett og feil når andre snakker, men tilsynelatende være døv for skillet når de selv prater. Barn kan også -- hvilket virker beslektet -- tegne pappa som en rød krusedull, uten å se den minste billedlikhet når pappa tegner selvportrett på samme vis. Dette er interessant.

Mange nordmenn hører ingen forskjell på stemt og ustemt s. Det spiller som regel ingen rolle, for på norsk er dette aldri et meningsbærende skille. På fransk kan dette derimot få komiske følger. En franskmann jeg kjenner skulle kjøpe en flakong av Christian Diors parfyme Poison. Navnet betyr gift, vel å merke når det uttales med stemt s. Den norske ekspeditrisen omtalte parfymen konsekvent som poisson, altså med ustemt s, og det låter ikke like innbydende. Poisson betyr fisk. 

Et annet eksempel. Mange nordmenn sier nå resisjør i stedet for regissør (uttales: resjisør). Som regel nytter det lite å påpeke at det ikke heter filmresisjør, men -regissør. Vedkommende hører ikke forskjellen. Det kan hjelpe om man bryter ned ordene i mindre enheter: "Det heter 're-gi-ssør', ikke 're-si-sjør'!" De aller fleste ser (om ikke hører) poenget når vi spør: "Hvis regissøren har ansvaret for regien, hva har resisjøren ansvar for?"

Men disse eksemplene er egentlig nokså trivielle. At den som ikke hører forskjell på to ting like gjerne sier det ene som det andre, er ikke underlig. Det underlige er at unger hører feilen når andre begår den, men sier akkurat det samme selv med den største selvfølgelighet. (Som om franskmenn kunne høre tydelig forskjell på poison og poisson og irettesette alle andre som blandet dem sammen, men likefullt være ute av stand til å skille dem ad når de selv snakket!) Da Ingvild var baby, omtalte Sigrid henne som "Hæming". Vi voksne syntes naturligvis dette var både søtt og morsomt, og begynte selv å ta ibruk dette navnet -- men da protesterte Sigrid bestemt men lattermildt: "Nææ, itte Hæming. Hæming!".

Jeg kan ikke si noe fornuftig om dette fenomenet (hvis det er et fenomen), men finner det fascinerende.