Boken What is My Cat Thinking? (som jeg bare har bladd i ved hjelp av Amazons Look inside!-funksjon) inneholder undertitler som ”Jeg er redd”, ”Jeg er sint”, "Jeg er trygg", "Hold avstand", "Kos med meg" osv. Katter kan naturligvis ikke snakke. Poenget er at dette er reaksjoner og sinnsstemninger man kan lese av kattens atferd, hvis man skjønner "språket" dens.
Mennesker og katter har mange likheter, så deres atferd er i noen grad åpen for oss. På den andre siden finnes det mange forskjeller også. Til dels store fysiske ulikheter kan gjøre deler av deres reaksjonsmønster obskure for oss. At vi mangler hale, gjør ikke nødvendigvis kattehalen fullstendig fremmed for oss, men det stiller visse krav til fantasi skal vi se likheten med oss mennesker, som når vi sier at også et menneske kan rømme med halen mellom beina. En annen utfordring er at ulike dyr naturligvis også skiller seg fra hverandre. En "hundeperson" som vet at hunder logrer i iver, kan for eksempel se på halen til en katt og tro at den logrer fornøyd; men katter logrer ikke, de vifter med halen, ofte i misnøye og irritasjon -- en feiltolkning som gjerne straffes med tenner og klo. Det er slik analfabetisme bøker av typen What is My Cat Thinking? er ment å bøte på.
Alt dette er i orden. Ikke minst uerfarne katteeiere kan ha behov for en slik "bruksanvisning". Instruksjonen er imidlertid potensielt villedende. Forfatteren beskriver dyrenes kroppsspråk som om dette språket var semantisk meningsfullt. Hvorvidt dette er hennes intensjoner, vites ikke, men leseren kan forledes til å tro at katter vifter med halen for å fortelle oss noe; at katten gestikulerer med halen; at den på denne måten for eksempel forsøker å advare oss; at den i sitt indre tenker "Pass deg, ellers klorer jeg!", men at den mangler talens gave og derfor må formulere budskapet ved hjelp av kroppslige signaler.
Dette vil sågar være en misforståelse av store deler av det menneskelig atferd. Med en viss forsiktighet kan man tolke et nedslått blikk som "Jeg er sjenert" eller "Jeg skammer meg", men å si at blikket bokstavelig talt betyr "Jeg er sjenert" vil (som hos katten) være overfortolket. Vedkommende kan jo være helt uvitende om at han aldri møter andres blikk, eller at han, ved å se ned, signaliserer noe som helst. Da kan det naturligvis ikke dreie seg om å si noe. Man kan jo ikke si noe meningsfullt (som "Jeg er sjenert") uten å vite at man snakker engang! Å tolke katters kroppsspråk som utsagn på denne måten, er likevel villedende i annen potens -- et menneske kan tross alt "snakke" med kroppen på denne måten. Jeg kan peke med fingeren og mene "Se der!" eller (hvis jeg peker på en stol) "Sitt!" eller (hvis jeg peker på noen) "Nå holder du munn!" og så videre.
Vi snakker om gestikulering. En gest er en meningsfull bevegelse, eller et kroppslig utsagn. At en bevegelse betyr noe -- at en bevegelse er en gest -- avhenger av at samme gest kan bety andre ting også. At jeg, bare ved å se strengt på deg og peke på en stol, kan beordre deg til å sitte, henger med andre ord sammen med det faktum at blikket og fingeren ikke nødvendigvis betyr akkurat dette. At jeg kan mene "Sitt!" henger sammen at jeg kunne ha ment noe annet. Jeg sier kanskje "Sitt!", men mener det ironisk; jeg er bare liksom-streng. Det er aldri et 1:1-forhold mellom en formulering og et utsagn. (Dette skyldes blant annet at kontekst er avgjørende for hva en formulering betyr.) Dette betyr naturligvis også at ting som kan sies kan sies på flere måter. Sagt på en annen måte: en mening kan uttrykkes på mange vis. Hvis du ikke forstår min første gest, kan jeg alltids prøve en ny, eller jeg kan rett og slett forklare deg hva jeg mener. Kort sagt: En forutsetning for at jeg (men ikke katten) med en viss bevegelse kan gi deg en advarsel, er at jeg (men ikke katten) ved behov -- om du ikke ser signalet mitt, for eksempel -- nettopp kan si "Nå passer du deg, ellers...!"
Gestikulasjon ligner således mer på de døves tegnspråk enn på det vi vanligvis kaller "kroppsspråk". Med kroppsspråk mener vi som regel kroppslige uttrykk for sinnsstemninger som sorg, glede, usikkerhet, nervøsitet, uro, lyst, begjær og sjenanse, og kroppslige reaksjoner som frykt, ubehag, smerte, vemmelse, avsky og så videre. Dette kroppslige "signalsystemet" (i meget løs forstand) er mer eller mindre homogent på tvers av dyreriket, noe som gjør det mulig for oss i det hele tatt å kunne forstå andre arter. ("Kroppsspråk" inkluderer ikke spasmer, ticks, kramper og lignende. Også dette er fenomener vi deler med andre dyr, men slike "fargeløse" bevegelser uttrykker ingenting.) Tegn og gester hører ikke til dette "kroppens (eget) språk". Gestikulasjon og tegnspråk tilhører det verbale språket. Jeg kan gi beskjeden "Sånn gjør du ikke!" på utallige måter. Jeg kan tenke denne beskjeden og tenke på den beste måten å gi den på. Jeg kan snakke rett fra levra, finne en mildere formulering, eller jeg kan, som jeg av og til gjør med datteren min, se strengt på henne og kremte. En katt kan også signalisere (dvs: gi uttrykk for) mishag, som vi kan forstå og -- med forsiktighet -- utlegge som "Dette liker jeg ikke!". Men det er ikke dette katten sier. Katten sier ingenting. Katter gestikulerer ikke. De har ikke noe verbalt språk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar