Det var i slike baner jeg tenkte da jeg så Sebbe. Og likheter finnes så absolutt, men jo mer jeg tenker og jo mer jeg forsøker å skrive om filmen, jo mer mistenker jeg at jeg overdriver. Jeg var særlig vâr slike ting da jeg så Sebbe fordi jeg tidligere samme dag hadde hørt en radiodokumentar om en jentunge fra Trøndelag som sakte men sikkert (og uten at noen la merke til det) hadde glidd inn i morens rolle i familien da moren ble rammet av Huntingtons sykdom. Sannheten er at Sebbe har større vansker på utsiden enn på innsiden av hjemmets fire vegger. Han er venneløs, svak på skolen, klassens prügeknabe og store mobbeoffer. Moren er den eneste personen han har kontakt med -- ikke allverdens kontakt, riktignok: dette mor-sønn-forholdet er langt fra verdens beste --, men Sebbes mamma er i rettferdighetens navn på langt nær like selvopptatt og fraværende som mødrene i de andre filmene.
Riktignok er Sebbe den som står for all matlagingen, og det hender han må gå på jobb når moren trenger å sove ut rusen, men likegyldig eller kjærlighetsløs overfor sønnen er hun aldri. Ikke engang når hun kaster gutten på dør, kaller ham en uønsket graviditet og fråder at hun aldri vil se ham mer, er det et uttrykk for manglende kjærlighet. Snarere tvert imot -- resten av filmen hadde ikke "gått opp" hvis så var tilfellet. Utblåsningen er naturligvis ingenting "en god mor" ville gjort, men sinnet er ikke egentlig rettet mot sønnen, men først og fremst et uttrykk for hennes egne mindreverdighetsfølelser: Hun kjenner seg mislykket i det meste; hun er fattig, uutdannet og tjener til livets opphold (og knapt nok det) som nattlig avisbud, og hun lar frustrasjonen gå utover Sebbe fordi han gjør alt dette verre å bære for henne. Tidligere i filmen har hun sagt det rett ut, at Sebbe nok hadde hatt det bedre uten henne. Så når den råflotte bursdagsgaven hun gledet ham sånn med på 15 årsdagen avsløres som tyvegods, veller all skam og selvforakt opp og ut.
Hadde utbruddet vært ekte forakt, ikke fortvilelse og fordekt selvforakt, hadde ikke utkastelsesscenen betydd allverden for henne. Hvis hun virkelig ønsket sønnen vekk, burde hun vært glad over endelig å få det gjort, i stedet ser vi bilder av henne redusert i tårer og anger. Sebbe, som ikke har andre steder å gå, drives naturligvis til desperasjon. Filmen har flere ganger hintet i retning av selvmord. Nå som (han tror) moren ikke lenger vil vite av ham, virker han fast bestemt på å gjøre det slutt. Ikke av selvmedlidenhet, men som selvoppofrelse. Sebbe elsker moren sin, men nærer heller ikke han de høyeste tankene om seg selv, så hennes ord slo ned i ham som en slags knusende bekreftelse. Over telefon tar han farvel og gjengjelder morens ord om at hun vil få det så mye bedre når han er borte (skjønt måten han velger å gjøre moren denne "tjenesten" på tyder også på et hevn- og hatmotiv overfor skolen og mobberne: Sebbe lager en bombe som han planlegger å sprenge i første time).
Men Sebbe er ikke den voldelige typen. Skolemassakren blir aldri noe av. Filmen ender i stedet med Sebbe som forlater byen og alle bruene står i brann bak ham. Han vil ikke søke lykken et annet sted. Sebbe rømmer. Aller helst skulle han blitt hos moren sin, men hun har, siden hun støtte ham fra seg, bestemt seg for at hun ikke lenger er skikket til å ta vare på gutten. Tilskueren ser kanskje dette som en voksen, ja kanskje omtenksom og selvoppofrende innrømmelse fra moren (det er i alle fall den oppfatningen jeg, etterhvert som jeg har arbeidet med denne teksten, har nærmet meg), men ikke sønnen. Sebbe opplever det snarere som den endelige utkastelsen.
Slutten er åpen, med Sebbe som haiker langs motorveien; men gitt at dette ikke er Hollywood, men skandinavisk sosialrealisme, er det neppe noen grunn til å dikte videre på en happy ending....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar