torsdag 16. august 2012

Terror og samfunn.

"22. juli-kommisjonens rapport som ble lagt fram i går slakter sentrale deler av regjeringens beredskapsarbeid i forkant av terrorangrepene i Oslo og på Utøya." Blant de mest graverende punktene er etter sigende den manglende sikkerheten i regjeringskvartalet. Mange lar seg opprøre av hvor enkelt det var for Anders Behring Breivik å plassere bombebilen i Grubbegata. Kåre Willoch mener "det er statsministeren som må ta ansvar for at regjeringskvartalet ikke var tilstrekkelig sikret." I kjølvannet av rapporten er det flere som krever med en særdeles dårlig valgt metafor at hoder må rulle.

Selvsagt gjør det vondt å høre at det har eksistert mer eller mindre konkrete planer om å stenge Grubbegata siden 2004, og at beslutningen om å stenge for all biltrafikk ble fattet hele ni måneder før bomben smalt: Hadde beslutningen blitt gjennomført hadde terroristen aldri kunnet gjennomføre planen sin! -- Dette er opplagt riktig, men kanskje er det en slags illusjon også.

Sett at Grubbegata hadde vært stengt og regjeringskvartalet tilstrekkelig sikret, hva da? Om alle sperringene hadde vært på plass, hadde vi unngått katastrofen da? Ingen kan vite. Akkurat dette scenarioet hadde selvsagt aldri blitt en realitet, men det virker på meg som om kritikerne glemmer alle Breiviks alternative bombemål. Hadde regjeringskvartalet vært stengt, hadde han kanskje virkeliggjort sine andre planer. Stengt Grubbegate hadde nyttet lite om bilbomben sto ved Slottet, på Youngstorget eller utenfor en SKUP-konferanse eller på et hvilket som helst annet sted i landet. (Eller kritikerne mener kanskje at styresmaktene bør underlegge et hvert mulig terrormål samme restriksjoner?)

"Nå må Stortinget raskt iverksette tiltak som hindrer at dette kan skje igjen. Pengene og tiltakene ligger der, det står bare på politisk vilje," hevder Siv Jensen til Klassekampen 14. august. Min reaksjon beror på hva Jensen mener med dette som vi må forhindre for fremtiden. Å hindre eventuelle nye terrorister i å plassere en bil full av sprengstoff midt i regjeringskvartalet, bør være en smal sak. Hvis Jensen derimot mener at Stortinget raskt må iverksette tiltak som gjør at terroranslag mot hovedstaden aldri kan skje igjen, deler jeg ikke optimismen. Ikke sånn å forstå at jeg tror noe slikt faktisk kommer til å ramme oss igjen, men jeg har ingen tro på at politiske tiltak kan forhindre det dersom noen virkelig ønsker ragnarok.

Hvilke tiltak måtte til bare for å umuliggjøre bilbomber i Oslo? Kanskje måtte sentrum stenges for all personbiltrafikk. Et slik tiltak hadde jeg støttet, blant annet av miljøhensyn, men hvis poenget var å stanse alle potensielt farlige biler, måtte man også føre streng kontroll med alle varebilene som tross alt må inn til sentrum hver eneste dag. For det første: Er det en slik hovedstad vi vil ha? For det andre: Hva med alle mulige terrorplaner som ikke involverer bilbruk? Naturligvis kunne man kontrollere alle personer som går inn og ut av Oslo sentrum også, men igjen, er det en slik hovedstad vi vil ha? Og hva med resten av landet?

Til dette finnes det kanskje to holdninger. Noen mener at slike problemstillinger ikke må hindre oss i å gjøre hva vi kan for å stoppe potensielle terrorister. Andre er skeptiske og frykter at slike tiltak, uansett hvor mange og omfattende de blir, ikke stopper terroristene, bare hindrer livsutfoldelsen til alle andre.

La meg illustrere. For noen år siden ble promillegrensen senket fra 0,5 til 0,2 promille. Fyllekjøring var et problem. Mange fant tiltaket helt tullete. Problemet var jo ikke alle de lovlydige sjåførene som blåste mellom 0,5 og 0,2. Problemet var de få som ikke engang overholdt den romsligere 0,5-grensen -- det var dem man skulle ta! Hvordan i alle dager var denne innstrammingen ment å bidra til dét? Tenk også på de nye væskerestriksjonene på flyreiser:


Hovedregelen er at det ikke er tillatt å ta med flytende væsker i håndbagasjen.

Det er likevel åpnet for å ta med små mengder væske så lenge:
      • væskene er i beholdere på inntil 100 milliliter hver (beholdere som rommer mer enn 100 ml kastes uavhengig av hvor mye væske de inneholder)
      • beholderne er plassert i en gjennomsiktig, gjenlukkbar ("zip-lock") plastpose med kapasitet på høyst 1 liter.
      • det er kun tillatt med en 1- liters pose per reisende.

Hva regnes som væske? "Eksempelvis vann, brus, vin, smørepålegg, gelè, krem, deodorant, parfyme, lipgloss, mascara, tannkrem, barberskum, spraybokser, lighter og gjenstander med lignende konsistenser." Av og til (som regel når jeg står i innsjekkingskø og irriterer meg) tenker jeg at forklaringen må være at flyselskapene frykter pinlige avisoverskrifter som: "Mann kapret fly med smørepålegg." (For å være på den sikre siden må all smøreost deles opp i småporsjoner og forsvarlig stenges inne i en gjennomsiktig plastpose.) Ok -- kanskje, men bare kanskje, kan slike restriksjoner hindre terrorister fra å produsere flytende sprengstoff ombord, men for en flykaprer med litt fantasi, finnes det alltids en løsning....

Det politiske valget vi er stilt overfor er kanskje ikke hvor store resurser vi er villige til å bruke for å hindre at terror noensinne skal kunne ramme oss igjen (for hva kan vel stoppe en målbevisst terrorist, for ikke å si alle målbevisste terrorister, med allverdens ulike mål og motiver?), men hva slags samfunn vi vil ha? I dagene etter 22. juli i fjor var det mange som insisterte at vi ikke måtte la terroren forandre oss: Det var å la morderen vinne. Helt uberørt er det naturligvis umulig å være, men spørmålet er kanskje på hvilken måte og i hvor stor grad han skal få forandre oss.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar