Filosofiens pinlighet.

Jeg har akkurat bestilt et par filosofiske t-skjorter fra Café Press. I grunnen er dette ambivalent. Jeg vedstår meg filosofi-interessen, men det å presentere seg selv som filosof kjennes mange ganger ubekvemt. Ja, for hva driver egentlig filosofer med? -- spørsmålet er ikke akkurat fryktet, men mottas oftere med stotring enn med sikker mine. (Og hvilken lettelse når spørsmålet ikke kommer!) I noen grad er dette en all-akademisk erfaring, tror jeg, men filosofer står nok i en særstilling.

Fysikeren kan ha vondt for å gjøre innholdet i forskningen sin forståelig for Hvermannsen. Teoriene er så komplekse og forklaringene så tekniske at amatøren må melde pass. Slikt kan være ubekvemt, men mest for tilhøreren som kjenner seg tungnem. Filosofi er annerledes. Filosofiske tanker er ofte enkle å forstå -- det mange ikke fatter er at noen overhode gidder å tenke på dem. Der vitenskapelige utlegninger ofte møter brydd latter i festlige lag, kan filosofen oppleve at hans utlegninger møtes med et skuldertrekk; samtalen går i stå, ikke fordi temaet er for vanskelig, men fordi det fortoner seg uvesentlig. Det er med andre ord ikke innholdet i filosofien uinnvidde kan ha vanskelig for å se, men poenget med den.

Andres problemer -- problemer man selv ikke erfarer -- har en tendens til å virke trivielle og lett overkommelige. Angst og depresjon kan for utenforstående se ut som et spørsmål om å ta seg sammen. Filosofiske problemer har også en slik innside. Filosofi er viktig kun for den som har et filosofisk problem. Har du aldri stilt spørsmål om viljens frihet eller forholdet mellom ånd og materie, har du heller aldri kjent behovet for et svar. Å forsøke å forklare noen (som ikke ser problemet) hva problemet er, er litt som å forsøke å forklare poenget med en vits: man kan oppnå noe, men neppe den reaksjonen man håpet på. Det har vært sagt at den som trenger en forklaring aldri vil forstå, og det er noe rett i det. Problemet er at man på sett og vis alt må være opptatt av filosofi for å se poenget.