Atomkraft i Danmark?

Hvor raskt kan et aktualitetsprogram bli uaktuelt? -- eller få en totalt endret aktualitet? I alle fall på under to uker.

"Ordet atomkraft har i årenes løb fået det til at løbe koldt ned ad ryggen på mange danskere. Men nye forskningsresultater fra Aarhus Universitet viser, at vi i stigende grad er blevet positive overfor tanken om atomkraft i Danmark," heter det i dette radioprogrammet sendt i Danmarks Radio 27. februar i år.

"At der er en risiko ved atomkraft, så vi ved ulykken i Tjernobyl for 25 år siden. Men det er tilsyneladende en risiko flere og flere danskere er villige til at leve med," hevder Mads P. Sørensen, seniorforsker ved Dansk Center for Forskningsanalyse:

Der er en stigende optimisme overfor atomkraft. 40 procent af danskerne har stadig negative forventninger til atomkraft, mens 30 procent har positive forventninger. Det, der er interessant er, at flere og flere bliver positive. Den øgede opmærksomhed, der har været på klimaforandringer, har gjort, at atomkraften er blevet taget til nåde igen.

Hvordan ser forholdstallene ut i dag? Har trenden fortsatt? Hva mener dagens kvinne og mann i Københavns gater om atomkraftverk på dansk jord?

Agora. The Movie.

Her er en filmanbefaling. Agora utspiller seg i Alexandria i det fjerde århundre. Byen herjes av religiøse stridigheter. Kristne, jøder og tradisjonelt troende slåss seg imellom. Det ender med at de kristne tar makten i byen. Under ledelse av den fanatiske patriarken Cyril innledes nå et skånselsløst korstog mot all vantro. Filmens hovedperson er Hypatia, en av senantikkens mest fascinerende personligheter. Hun var kvinne i et sterkt mannsdominert samfunn, og endte likevel opp som betrodd åndlig rådgiver for byens mektige menn. På denne måten øvde Hypatia stor politisk innflytelse i Alexandria. Her får ordtaket bak enhver mektig mann står en enda mektigere kvinne syn for segn. Men først og fremst er Hypatia kjent som datidens store astronom, filosof og matematiker. Filmen følger Hypatia mens hun, midt oppe i alle urolighetene (ikke akkurat uberørt av dem, men ikke direkte engasjert heller) kjemper sin egen kamp -- mot feil og mangler ved Ptolemaios' geosentriske verdensbilde. Fordi hun lefler med heliosentriske ideer forbys Hypatia å undervise. I en sentral scene holder Cyril -- med klar adresse til Hypatia og hennes mannlige støttespillere -- en ildfull preken over ordene om at kvinner skal tie i forsamlinger. Som Sokrates før henne anklages Hypatia for ugudelighet, for å villede ungdommen, samt hekseri. Gudstjenesten munner ut i en klappjakt. Filmen ender med at Hypatia faller i hendene på en blodtørstig kristen mobb.

Dette er fiksjon -- based on a true story, som det heter --, så historisk må mye tas med en klype salt. Filmen antyder for eksempel at Hypatia løste gåten om himmellegemenes elliptiske bevegelser 1200 år før Kepler. I og med at ingen av hennes skrifter er bevart, er dette gjetning, men ikke helt vilt. Biblioteket i Alexandria eide verker av Aristarkos, og Hypatia, som forøvrig var datter av "overbibliotekaren", var svært belest og dessuten besatt av spørsmålet om planetenes bevegelser og av geometri. For filosofiinteresserte er filmen uansett et funn. Foruten dramatiseringer av astronomiske og matematiske diskusjoner vi vet ble ført på den tiden, demonstrerer filmen hvilken besettende kraft slike spørsmål kan ha: I en tid da alt er i bevegelse -- religionen, politikken, ja, hele Romerriket er i ferd med å gå i oppløsning -- står Hypatia -- kvinnen som, i følge filmen, var blant de første til å antyde at til og med selve jordkloden rører på seg! -- fast og urokkelig i sin jakt på filosofisk klarhet.

Men Agora har potensielt et bredt publikum. Kvalitetsmessig går filmen mang en Hollywood-produsert historiefilm av senere dato -- Alexander, Troja, 300 -- en høy gang. Agora er ikke et kostymedrama. Også denne filmen er påkostet og filmatisk storslått; kostyme og scenografi er imponerende; men filmen har mer å by på enn dramatikk og flotte bilder. Agora er et historisk drama i den beste betydningen av ordet. Den gode historien drukner ikke i sausen. Dette er kort og godt en fin film, som avgjort hadde forsvart en plass på norske kinoer.

Filmen er regisert av chileneren Alejandro Amenábar, mannen bak filmer som Vanilla Sky (som manusforfatter) og Havet innenfor, og produsert og finansiert med spanske midler, men slapp av, all tale er engelsk. Rachel Weisz spiller rollen som Hypatia.

Apropos positivismekritikk.

"Salmer fra kjøkkenet" er en av mine favorittfilmer. Det er Bent Hamers suverent beste film, og det sier ikke så lite; i 2009 ble filmen kåret til tiårets beste norske kinofilm. Jeg kjenner knapt en mer poengtert kritikk av positivistisk forskning.

Et svensk forskerteam ankommer Norge for å kartlegge enslige norske menns kjøkkenvaner. Metoden er observasjon. Fra en pidestall i hjørnet skal observatøren dokumentere mannens bevegelser i kjøkkenet. Målet er å kunne rasjonalisere kjøkkeninnredningen. Plottet kan virke søkt, men faktum er at slikt forekom på 1950-tallet. Her er det duket for latter.

Det som gjør komikken så dyp og illustrerende i et vitenskapsteoretisk perspektiv, er at humoren, misforståelsene og de mellommenneskelige irritasjonene skyldes nettopp observatørens ikke-deltakende eller objektiverende og derfor nokså uvennlige metoder. Bent Hamer viser oss hvordan et slikt forskningsprogram nærmest er dømt til å bryte sammen når det er mennesker vi snakker om.

Jeg fant ikke akkurat det klippet jeg var på utkikk etter, men dette gir et inntrykk av arbeidsforholdene.

Om Hjernevask og Hans Skjervheim.

Hjernevask-serien var både interessant og irriterende. Problemstillingene var interessante (selv om det tabloide rammespørsmålet -- født sånn eller blitt sånn? -- smakte vel 1700-tallsk etter min smak), men behandlingen av dem frustrerende. Min irritasjon rettet seg primært mot programskaperne. Først fordi jeg oppfattet programserien som propaganda. Samfunnsforskerne kom med så oppsiktsvekkende uttalelser at jeg mistenkte Harald Eia for å ha redigert intervjuene i henhold til en agenda. Da jeg forsto at klippene gav et nokså rettferdig bilde av intervjuobjektenes meninger, sukket jeg ikke lenger over ufin kampanjejournalistikk, men over at Eia og Ole-Martin Ihle hadde søkt for dårlig etter reale (eller for godt etter sensasjonelle) samfunnsforskere. På denne måten, mente jeg -- og mener jeg stadig --, spolerte Hjernevask-redaksjonen en gylden mulighet til å få istand en interessant tverrvitenskapelig diskusjon. (Nå var ikke skyttergravskrigen vi fikk i stedet ufruktbar. Avisdebatten var ofte utdypende. Men det hadde vært fint om noen av de argumentene som fulgte i kjølvannet av episodene hadde dukket opp i programmene.) Fraværet av kritisk refleksjon var påtakelig. Blant samfunnsviterne -- ja opplagt, men like mye blant evolusjonspsykologene. Det som frustrerte meg aller mest var faktisk fraværet av kritiske oppfølgingsspørsmål til sistnevnte forskergruppe som i lys av samfunnsviternes hjelpeløse stotring og tidvis absurde utsagn fremsto som nærmest uimotsigelige fasiter. Men det kan ikke stikkes under en stol at det var SV'erne og humanistene som kom dårligst fra det.

Det er rimelig å reise spørsmål om hvordan dette kunne skje. Professor Knut Ågotnes har en tekst på trykk i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Jeg har ikke lest artikkelen ennå, men her er sammendraget:

Human- og samfunnsvitenskapene ble tildelt noen drabelige kilevinker under hjernevaskdebatten. Forsøkene på å ta igjen var stort sett tafatte og hjelpeløse. Hvorfor ble det slik? Kan det skyldes mangel på adekvat refleksjon blant humanister og samfunnsvitere over hva deres fag kan yte?

Ja, kanskje. Det virket i alle fall slik på TV. Så langt er vi enige. TV-serien og den påfølgende debatten hadde tjent på kritisk (selv)refleksjon på begge sider av bordet. Men så fortsetter Ågotnes:

I debatten som fulgte fjernsynsprogrammene finner vi få opplysende framstillinger av de enkelte fagenes empiriske felter, av forholdet mellom teori og empiri i de ulike fagene, og av den rollen filosofisk tenkning spiller i dem. I et norsk faghistorisk perspektiv er grunnlaget for mangelen på relevant refleksjon Hans Skjervheims skrifter fra 60-tallet.

Med andre ord: Det var Skjervheim og hans positivismekritikk som banet vei for synsing og slapp relativisme i norsk samfunnsforskning. Ikke det at positivismekritikk nødvendigvis leder til dit, men, hevder Ågotnes, problemet er at Skjervheims alternative filosofi "ikke hadde noen plass for empiriske fakta som selvstendig eksisterende elementer utenfor tenkende og talende menneskers bevissthet." Kritikken rammer nok mange av uttalelsene i Hjernevask, men som karakteristikk av Skjervheim må dette kalles skivebom.

For det første er det en tvilsom øvelse å gi en tenkers virkningshistorie tilbakevirkende kraft. At postmodernister påberoper seg Skjervheim, sier ikke nødvendigvis så mye om hans tenkning. For har postmodernistene forstått Skjervheim? Nazistene betraktet Nietzsche som sin hoffilosof. Men før man lar dette slå tilbake på Nietzsche selv må man i det minste stille spørsmålet om Nietzsche hadde vært komfortabel med en slik posisjon. Å avvise Nietzsche som en slags protonazist vitner -- i likhet med nazistenes hyllest -- om selektiv lesning. Man må bevisst lukke øynene for det faktum at Nietzsche verken var antisemitt eller nasjonalist og tidvis uttrykte seg i direkte anti-germanske ordelag. Så hva med det faktum at Skjervheim var Norges kanskje skarpeste (i alle fall blant de tidligste og mest hardtslående) kritikere av postmoderne relativisme?

Videre synes Ågotnes -- i likhet med postmodernistene? -- å ha misforstått Skjervheims kritikk av positivismen. Positivismekritikken ble formulert i en etterkrigstid med stor tro på empiriske vitenskaper. Kvantitative forskningsmetoder var i skuddet. Troen på en verdinøytral empirisk samfunnsforskning var utbredt. Skjervheim mente dette var et intellektuelt mistak. Mennesker er selvtolkende dyr som har en mening med det de gjør. Å forsøke å sette dette i parentes, resulterer ikke i en objektiv og verdinøytral vitenskap om menneskene, løsrevet fra alle samfunns- og verdimessige bånd, men i en vitenskap med en annen normativ verdi -- en vitenskap som systematisk underslår at informantene er subjekter, og reduserer mennesker til "menneskemateriale". Målet for Skjervheim var å fremtvinge en refleksjon over disse skjulte normative elementene i et forskningsprogram som altså oppfattet seg selv som rent deskriptivt.

I "Deltakar og tilskodar" skiller Skjervheim mellom tre- og to-leddete relasjoner. En treleddet relasjon er når to myndige subjekter møtes i samtale om et tredje, nemlig saksinnholdet. En toleddet relasjon oppstår i dét ett av subjektene objektiverer den andre og betrakter alt det denne sier og gjør som saksinnhold. Holdningen krever som regel en særskilt foranledning. Typisk oppstår slike relasjoner når vi oppfatter den andre som urimelig eller mentalt forstyrret. Skjervheims eksempel er en person som hevder at alle hans handlinger styres fra verdensrommet ved noen mystiske stråler. Vi engasjeres ikke lenger av det han sier, vår interesse vender seg til det faktum at han sier det ("Hvordan kan noen si slikt?"). Vi deltar ikke lenger i hans verden, men trer ut av denne og inntar en tilskuerposisjon. Vedkommende blir et kasus i vår verden. Positivismen, mente Skjervheim, hadde gjort dette objektiviserende blikket til sitt varemerke.

At man i stedet ser på andre som subjekter, betyr ikke at man må akseptere alt de sier. Det er kanskje her misforståelsen ligger. Den tredje instansen i relasjonen, saksinnholdet, har sin egen tyngde. Når noen hevder ett eller annet -- for eksempel om finanskrisen -- så åpner han for empirisk prøving av sine påstander. Respekten for subjektet verner mot objektivisering. På den andre siden verner altså respekten for saksforholdet mot relativisme. Den som påstår noe må alltid regne med å få påstandene sine testet både mot empiriske og logiske krav.

Jan Inge Sørbø har i kronikken "Hans Skjervheim -- midtens tenkjar" svart Ågotnes. Dessverre finnes ikke kronikken på nett, men den sto på trykk i Klassekampen 22. mars. Han tar opp mange av de samme momentene som jeg har diskutert. Sørbø tegner et godt bilde av Skjervheims positivismekritikk -- og gir et godt bilde av hva som manglet i Hjernevask-serien og til dels i debatten om denne. Sørbø oppsummerer debatten med følgende ord: "Vi fekk stilt opp mot kvarandre harde, biologiske empirikarar og sterke konstruktivistar, som avviste empirien i utgangspunktet. Problemet i debatten var snarare for lite skjervheimske resonnement enn for mykje." -- Det var også mitt inntrykk.

Demokrati i Libya.

Hvem eier opprøret?, spør Bjørgulv Braaen i dagens leder i Klassekampen. Kommentaren reiser betimelige spørsmål om målet med den vestlige intervensjonen i Libya. "FN-resolusjon 1973 omtaler behovet for å beskytte sivile liv, men," skriver Braaen, "allerede fra første dag var det klart at angrepet har andre og større mål. Det er rettet mot Gaddafi-regimet selv, og målet er langt på vei som det var i Irak, regimeskifte. Hvis hensikten hadde vært å beskytte sivile liv, ville man med utgangspunkt i Libyas våpenhvileerklæringer ha forsøkt å få i gang samtaler med sikte på en forhandlingsløsning som garanterte sikkerheten og posisjonen til opprørerne. Det ble aldri forsøkt." Jeg vil ikke spekulere om motiver. Men en høyst mulig konsekvens av vår inngripen er i alle fall at opprøret i Libya forvandles til en krig mellom vestlige stormakter og et muslimsk land, hvilket vil tvinge det sosiale opprøret inn på et spor der lojaliteten til USA og Vesten stilles i forgrunnen, hvilket i sin tur kan berøve opprørerne deres følelse av eierskap til revolusjonen og enda verre: deres folkelige støtte.

Det sies ofte at det er umulig å bombe et land til demokrati. Braaen er også inne på dette. Men det kommer vel an på hva man mener med demokrati. Ordet har flere betydninger. Ok -- bare bomber funker ikke, men man kan nok tre demokrati i den valgtekniske betydningen av ordet nokså bestemt nedover hodene på et fremmed folk. Var det ikke dét man gjorde i Irak? En demokratisk kultur -- uten korrupsjon og der valgnederlag godtas -- kan neppe innføres på denne måten. Slikt må vokse frem, og det tar tid, men prosessen kan muligens påskyndes ved at det demokratiske valgsystemet tvinges igjennom og siden opprettholdes med (internasjonal) våpenmakt? Men "demokrati" brukes også i betydningen "legitimt styre". Saddam Husseins regime var utvilsomt illegitimt. Men hvis målet med krigen var å innføre et legitimt styre i Irak, har man knapt forstått hvorfor regimet var illegitimt. Man har ikke bare feilet i sin målsetning, men feilet med nødvendighet. Et legitimt regime kan kun utgå fra folket.

Den store forskjellen mellom Irakkrigen og krigen i Libya er i så måte ikke at det i sistnevnte tilfelle eksisterer et FN-vedtak, slik Braaen skriver, men at det libyske folket alt forsøker å styrte et illegitimt styre. Revolusjonen må støttes -- ikke bare i Libya, men i hele Midtøsten -- men hvis valget av å støtte opprørerne militært medfører at konflikten endrer karakter -- fra for eller mot Gaddafi til for eller mot vesten, slik Braaen frykter -- sånn at den folkelige støtten avtar (og kanskje vender seg mot invasjonsstyrkene, som i Irak), har man et demokratisk problem. Jeg sier ikke at valget var galt. Men hvis så skjer, synes hele FN-operasjonens legitimitet å stå i fare.

Moderering.

Dette er ikke noe stort problem. Jeg forsøkte kun å sette ord på en (ikke bare) personlig opplevelse. Det endte med ganske mange ord og et noe skjevt inntrykk. Filosofer tilhører ikke samfunnets utstøtte! Personlig har jeg aldri truffet ubehagelige typer som PhysicistDave. Derimot hender det at jeg møter folk med genuin, tålmodig og intelligent interesse for slike spørsmål. Så er det sagt.

Film og politisk historie, amerikansk sådan. Rambo III.

Forleden dag, som tv-kvelden gikk mot slutten og jeg zappet målløst rundt mellom kanalene, snublet jeg over Rambo III på NRK2. Det er en forferdelig film i ordets alle betydninger, både skrekkelig dårlig og grusom. Det som gjør filmen verdt å reflektere over, om ikke se (jeg har sett den før og orket ikke mer enn noen minutter denne gangen), er hvor annerledes filmen fremstår i dag enn for 25 år siden. Illustrerende er følgende opplysning fra engelsk Wikipedia.

The movie ends with two quotes: "This film is dedicated to the gallant people of Afghanistan" and "I am like a bullet, filled with lead and made to kill". However, this was a not the original quote in the movie. Prior to the American war in Afghanistan, the ending quote of the movie read "This film is dedicated to the brave Mujahideen fighters of Afghanistan". This was then edited to read "people of Afghanistan" during the post 9/11 era.

Filmen er satt i Afghanistan på 1980-tallet under den Sovjetiske okkupasjonen. Amerikaneren John Rambo er motvillig dratt inn i krigen på afghanernes side. Opprinnelig avslo han å smugle amerikanske våpen inn til noen local freedom-fighters. Men da han hørte han at hans mentor, Colonel Trautman, som ledet aksjonen, ble holdt fanget av russerne, bestemte han seg likevel for å reise. Rambo er filmens ubestridte helt. Men the brave Mujahideen fighters of Afghanistan er ikke dårlige de heller; ikke like dyktige, naturligvis, men tvers gjennom gode og vennlige mennesker er de. Dette understrekes med komisk tydelighet i filmens sluttfase. I det Rambo og Trautman synes overmannet av russerne, kommer horder av vennligsinnede Mujahedin-ryttere dem til unnsetning. At afghanernes væpnede kamp mot en militært overlegen, men moralsk underlegen okkupant er rettferdig, er innlysende. (Det er ikke derfor Rambo nekter å forsyne dem med våpen: Rambo har funnet indre fred i et kloster i Thailand. Hans krig er over.)

Mye er endret på 25 år. Sovjetunionen er oppløst. Og ikke minst, USA har vendt sine våpen mot Mujahedin og gått militært inn i Afghanistan. Mot dette bakteppet ligner det som før var anti-Sovjetisk kald krig-propaganda en satire over stormakters utenrikspolitiske retorikk. Okkupasjonen og okkupantene demoniseres. Russerne har ingenting i Afghanistan å gjøre. Sovjet har gått til krig som et trekk i sitt geopolitiske maktspill. Påskuddet er å frigjøre det afghanske folket (fra dets despotiske ledere), men i realiteten ønsker de kun å utvide sin politiske innflytelsessfære. Filmen insisterer på afghanernes rett til å styre i eget hus. De vil dessuten aldri tolerere noe alternativ. Dette virker som en nokså realistisk beskrivelse av hendelsene. Colonel Trautman fikk rett. Men nå har boomerangen vendt tilbake med stor kraft. Trautmans tale til russerne om afghanernes frihetslengsel har fått en dypt ironisk klang. Synspunkter som passet som hånd i hanske med Ronald Reagans politikk (geopolitiske maktspill) på 1980-tallet, da Sovjet og kommunismen var den store fienden og USA støttet Mujahedin og kampen mot okkupasjonen både økonomisk, militært og strategisk, fremstår nå som regelrette slag i ansiktet på dagens amerikanske Midtøstenstrategi. I alle fall som et ubekvemt spørsmål.

Gledelig gjensyn.

Ikaros. Tidskrift om människan och vetenskapen har eksistert siden 2004, først som vitenskapsbilag til ukeavisen Ny Tid og siden nummer 1/2010 som selvstendig tidsskrift. "Ikaros ges ut fyra gånger per år". Dette siste har vært en kilde bekymring. For i løpet av fjoråret lå nettsiden bortimot brakk; kun ett nummer publisert og dét altfor sent. Var tidsskriftet i vanskeligheter? Hadde man oppgitt nettpublisering? Da var det gledelig å kjenne pulsslag igjen her om dagen. Nettsidene har fått en real ansiktsløftning: ikke bare ser de bedre ut, de er også blitt lettere å bruke.

"Tidskriften Ikaros strävar efter att skapa ett forum för en analytisk och öppen diskussion kring den betydelse och den roll vetenskaperna har i vårt samhälle," og fyller med den ambisjonen et tomrom. De fleste populærvitenskapstidsskrifter (jeg kjenner) er rene informasjonsmagasiner. Ikaros har et mer kritisk-filosofisk tilsnitt, og er, meg bekjent, således unik i Norden.

Tidsskriftet ble stiftet ved det filosofiske institutet ved Universitetet i Åbo i Finland, der både redaktør og hele redaksjonsrådet stadig holder til. Instituttet er et internasjonalt anerkjent senter for Wittgenstein-inspirert filosofi. Men Ikaros er på ingen måte et menighetsblad. Ikke alle forfatterne er filosofer, og ikke alle filosofene er wittgensteinianere. "Ikaros vänder sig till en nyfiken, men inte nödvändigtvis akademisk läsekrets," som det står på nettsidene. Alle artiklene er lettleste og relativt korte (mellom to og fire boksider); de fleste lesverdige, perspetivrike og tankevekkende.

Ikaros er et tematidsskrift. Hvert nummer, ett tema. "Populärvetenskap", "Kognitiv psykologi", "Anti- och pseudovetenskap", "Vi och miljön - ett naturligt förhållande?", "Ekonomisk forskning och politik", "Krimilologi och rättsvetenskap" er noen av titlene. De tre siste bladene tar for seg "Ateism och religiösitet", "Hälsa" og sist "Finland, immigration och identitet". Det hadde vært flott å få disse bladene i papirformat -- de ser riktig lekre ut -- men tidsskriftet distribueres dessverre ikke i Norge. En god erstatning er nettsidenes rikholdige artikkel- og nummerarkiv. De tidligste utgavene er i sørgelig fragmentert tilstand, men de tre-fire siste årgangene finnes i komplette pdf-utgaver.

Filosofi og vitenskap.

(Dere som var innom bloggen i går ettermiddag vil se at jeg har gjort et par endringer. Gårsdagens innlegg er delt i to og jeg har gjort noen tilføyelser. Jeg var misfornøyd med helheten -- eller den manglende sådan og dessuten misfornøyd med måten de to delene var formulert på. Forhåpentligvis er tankene blitt klarere.)

"Slike spørsmål ligger ikke for meg, men jeg er glad noen tar seg av dem!" Dette er en fullt mulig, ja, kanskje den mest utbredte holdningen til vitenskapene. Folk flest ser nytten av fysisk, biologisk og kjemisk forskning, selv om de bare overflatisk forstår hva slik forskning går ut på; man stiller ingen vitenskapelige spørsmål selv og engasjerer seg heller aldri i empirisk forskning, men er i stand til å nyte fruktene av andres nysgjerrighet. En viktig forskjell mellom filosofi og vitenskap er at slike utsagn -- "Personlig skjenker jeg ikke viljens frihet så mye som en tanke, men det er sannelig godt noen gjør det!" -- låter parodisk og som en grov misforståelse av hva filosofi handler om. Filosofien nærmest utelukker denne typen utenforskap. Filosofi undersøker ikke allmenne praktiske, teoretiske eller empiriske, men filosofiske problemer, problemer som, til en viss grad, oppstår når vi filosoferer, og som fortoner seg mer som orienteringsproblemer enn som mangel på kunnskap. Filosofiske spørsmål er personlige på en helt annen måte enn vitenskapens spørsmål. Så hvis du er likegyldig til spørsmålet om viljens frihet (fordi dette aldri har slått deg som vanskelig å fatte), aldri har søkt etter egne løsninger og heller ikke blir dratt inn i problematikken ved å lese filosofiske tekster, hvilken rolle skulle så andres forsøk på å finne ut av problemene spille for deg (utover at du kan lese filosofiske tekster som en slags abstrakt poesi og finne glede i dét)? Å belyse denne forskjellen mellom filosofi og vitenskap var noe av poenget med dette og dette innlegget.

Filosofiske interesser.

Enten er man opptatt av filosofi og ser poenget med filosofiske undersøkelser, eller så er man ikke opptatt av filosofi og ser heller ikke poenget. Dette var muligens noe kategorisk. For det finnes mange måter å være interessert i filosofi på. Mange oppfatter filosofikunnskaper som viktig i et dannelseperspektiv (det er noe av begrunnelsen for exampen philosophicum). Man kan være historisk interessert og således ha en idehistorisk interesse for filosofi. Eller man kan være fascinert av en person, som er filosof, og derfor interessert i alt han eller hun har sagt og gjort. Alt dette er legitimt. Men det er forskjell på det å være interessert i filosofien til Ludwig Wittgenstein fordi man er fascinert av mannen og det å være interessert i mannen fordi man er oppslukt av hans filosofi. Man er kanskje opptatt av samme filosof og filosofi, men på nokså ulike måter. I det første tilfellet har filosofien biografisk interesse, i det andre har biografien filosofisk interesse. (Dette er grovt sagt, naturligvis. I virkeligheten er ting sjelden så entydig.)

D.W. Hamlyn berørte dette i innledeningen til sin History of Western Philosophy: "A history of philosophy," skriver han, "should not be a history of ideas alone. Nor should it be simply a branch of history. History of philosophy should also be philosophy." Det vil si: den må la seg engasjere av de filosofiske problemene. Det finnes naturligvis grader av engasjement, så å trekke en klar grense mellom filosofisk og ikke-filosofisk interesse for filosofiske spørsmål er vanskelig -- fullstendig oppslukthet (forståelse eller døden, som Wittgenstein skal ha sagt) er ikke et minstekrav --, men poenget er at det synes mulig å interessere seg for tankene til en filosof, uten å være det minste engasjert av hans tenkning.

Tankene betyr noe for meg i kraft av å være min sønns tanker, men ville kanskje være meg likegyldige hvis de stammet fra en annen. Hvorvidt hans teori holder vann eller ei, er kanskje et underordnet og for meg uengasjerende spørsmål. Er jeg interessert i hva en bestemt filosof har sagt om, for eksempel, menneskets plass i naturen fordi jeg primært interesserer meg for denne personen, er det kanskje ikke noe stort poeng for meg å sammenligne med hva andre filosofer har sagt om samme sak. Dette må kalles en uengasjert og derfor ikke-filosofisk måte å lese filosofi på. Men det er helt legitimt.

Hvis mine foreldre bryr seg om mine filosoferinger også når de ikke bryr seg om de spørsmålene jeg diskuterer, overrasker det ingen. Foreldre bruker å interessere seg for hva barna driver med. Jeg sier ikke at dette gjelder for mine foreldre -- at de interesserer seg for filosofi kun når jeg er involvert og at dersom jeg var tannlege, så ville de bry seg om odontologi på akkurat samme vis --, bare at deres personlige forhold til meg hadde gjort dette rimelig, og dessuten at dette -- ja, hva skal jeg si? -- upersonlige eller rent ut sagt ikke-eksisterende forholdet til filosofiske spørsmål er nokså utbredt. Blant familie og venner finner de fleste et tålmodig interessert publikum selv når det filosofiske tankeinnholdet faller på stengrunn. Av folk som verken har det personlige forholdet til mine tanker eller et personlig engasjement for filosofiske tanker generelt, kan en ikke vente den samme selvfølgelige lydhørheten når en forklarer hva en driver med. For mange vil tanker, som for filosofen virker viktige og dype, fortone seg nokså banale. Derfor kan kan man kvi seg for å presentere seg som filosof. -- Dette var noe av mitt opprinnelige poeng.

Filosofiens pinlighet.

Jeg har akkurat bestilt et par filosofiske t-skjorter fra Café Press. I grunnen er dette ambivalent. Jeg vedstår meg filosofi-interessen, men det å presentere seg selv som filosof kjennes mange ganger ubekvemt. Ja, for hva driver egentlig filosofer med? -- spørsmålet er ikke akkurat fryktet, men mottas oftere med stotring enn med sikker mine. (Og hvilken lettelse når spørsmålet ikke kommer!) I noen grad er dette en all-akademisk erfaring, tror jeg, men filosofer står nok i en særstilling.

Fysikeren kan ha vondt for å gjøre innholdet i forskningen sin forståelig for Hvermannsen. Teoriene er så komplekse og forklaringene så tekniske at amatøren må melde pass. Slikt kan være ubekvemt, men mest for tilhøreren som kjenner seg tungnem. Filosofi er annerledes. Filosofiske tanker er ofte enkle å forstå -- det mange ikke fatter er at noen overhode gidder å tenke på dem. Der vitenskapelige utlegninger ofte møter brydd latter i festlige lag, kan filosofen oppleve at hans utlegninger møtes med et skuldertrekk; samtalen går i stå, ikke fordi temaet er for vanskelig, men fordi det fortoner seg uvesentlig. Det er med andre ord ikke innholdet i filosofien uinnvidde kan ha vanskelig for å se, men poenget med den.

Andres problemer -- problemer man selv ikke erfarer -- har en tendens til å virke trivielle og lett overkommelige. Angst og depresjon kan for utenforstående se ut som et spørsmål om å ta seg sammen. Filosofiske problemer har også en slik innside. Filosofi er viktig kun for den som har et filosofisk problem. Har du aldri stilt spørsmål om viljens frihet eller forholdet mellom ånd og materie, har du heller aldri kjent behovet for et svar. Å forsøke å forklare noen (som ikke ser problemet) hva problemet er, er litt som å forsøke å forklare poenget med en vits: man kan oppnå noe, men neppe den reaksjonen man håpet på. Det har vært sagt at den som trenger en forklaring aldri vil forstå, og det er noe rett i det. Problemet er at man på sett og vis alt må være opptatt av filosofi for å se poenget.