Filosofi og vitenskap.

(Dere som var innom bloggen i går ettermiddag vil se at jeg har gjort et par endringer. Gårsdagens innlegg er delt i to og jeg har gjort noen tilføyelser. Jeg var misfornøyd med helheten -- eller den manglende sådan og dessuten misfornøyd med måten de to delene var formulert på. Forhåpentligvis er tankene blitt klarere.)

"Slike spørsmål ligger ikke for meg, men jeg er glad noen tar seg av dem!" Dette er en fullt mulig, ja, kanskje den mest utbredte holdningen til vitenskapene. Folk flest ser nytten av fysisk, biologisk og kjemisk forskning, selv om de bare overflatisk forstår hva slik forskning går ut på; man stiller ingen vitenskapelige spørsmål selv og engasjerer seg heller aldri i empirisk forskning, men er i stand til å nyte fruktene av andres nysgjerrighet. En viktig forskjell mellom filosofi og vitenskap er at slike utsagn -- "Personlig skjenker jeg ikke viljens frihet så mye som en tanke, men det er sannelig godt noen gjør det!" -- låter parodisk og som en grov misforståelse av hva filosofi handler om. Filosofien nærmest utelukker denne typen utenforskap. Filosofi undersøker ikke allmenne praktiske, teoretiske eller empiriske, men filosofiske problemer, problemer som, til en viss grad, oppstår når vi filosoferer, og som fortoner seg mer som orienteringsproblemer enn som mangel på kunnskap. Filosofiske spørsmål er personlige på en helt annen måte enn vitenskapens spørsmål. Så hvis du er likegyldig til spørsmålet om viljens frihet (fordi dette aldri har slått deg som vanskelig å fatte), aldri har søkt etter egne løsninger og heller ikke blir dratt inn i problematikken ved å lese filosofiske tekster, hvilken rolle skulle så andres forsøk på å finne ut av problemene spille for deg (utover at du kan lese filosofiske tekster som en slags abstrakt poesi og finne glede i dét)? Å belyse denne forskjellen mellom filosofi og vitenskap var noe av poenget med dette og dette innlegget.