Forleden dag, som tv-kvelden gikk mot slutten og jeg zappet målløst rundt mellom kanalene, snublet jeg over Rambo III på NRK2. Det er en forferdelig film i ordets alle betydninger, både skrekkelig dårlig og grusom. Det som gjør filmen verdt å reflektere over, om ikke se (jeg har sett den før og orket ikke mer enn noen minutter denne gangen), er hvor annerledes filmen fremstår i dag enn for 25 år siden. Illustrerende er følgende opplysning fra engelsk Wikipedia.
The movie ends with two quotes: "This film is dedicated to the gallant people of Afghanistan" and "I am like a bullet, filled with lead and made to kill". However, this was a not the original quote in the movie. Prior to the American war in Afghanistan, the ending quote of the movie read "This film is dedicated to the brave Mujahideen fighters of Afghanistan". This was then edited to read "people of Afghanistan" during the post 9/11 era.
Filmen er satt i Afghanistan på 1980-tallet under den Sovjetiske okkupasjonen. Amerikaneren John Rambo er motvillig dratt inn i krigen på afghanernes side. Opprinnelig avslo han å smugle amerikanske våpen inn til noen local freedom-fighters. Men da han hørte han at hans mentor, Colonel Trautman, som ledet aksjonen, ble holdt fanget av russerne, bestemte han seg likevel for å reise. Rambo er filmens ubestridte helt. Men the brave Mujahideen fighters of Afghanistan er ikke dårlige de heller; ikke like dyktige, naturligvis, men tvers gjennom gode og vennlige mennesker er de. Dette understrekes med komisk tydelighet i filmens sluttfase. I det Rambo og Trautman synes overmannet av russerne, kommer horder av vennligsinnede Mujahedin-ryttere dem til unnsetning. At afghanernes væpnede kamp mot en militært overlegen, men moralsk underlegen okkupant er rettferdig, er innlysende. (Det er ikke derfor Rambo nekter å forsyne dem med våpen: Rambo har funnet indre fred i et kloster i Thailand. Hans krig er over.)
Mye er endret på 25 år. Sovjetunionen er oppløst. Og ikke minst, USA har vendt sine våpen mot Mujahedin og gått militært inn i Afghanistan. Mot dette bakteppet ligner det som før var anti-Sovjetisk kald krig-propaganda en satire over stormakters utenrikspolitiske retorikk. Okkupasjonen og okkupantene demoniseres. Russerne har ingenting i Afghanistan å gjøre. Sovjet har gått til krig som et trekk i sitt geopolitiske maktspill. Påskuddet er å frigjøre det afghanske folket (fra dets despotiske ledere), men i realiteten ønsker de kun å utvide sin politiske innflytelsessfære. Filmen insisterer på afghanernes rett til å styre i eget hus. De vil dessuten aldri tolerere noe alternativ. Dette virker som en nokså realistisk beskrivelse av hendelsene. Colonel Trautman fikk rett. Men nå har boomerangen vendt tilbake med stor kraft. Trautmans tale til russerne om afghanernes frihetslengsel har fått en dypt ironisk klang. Synspunkter som passet som hånd i hanske med Ronald Reagans politikk (geopolitiske maktspill) på 1980-tallet, da Sovjet og kommunismen var den store fienden og USA støttet Mujahedin og kampen mot okkupasjonen både økonomisk, militært og strategisk, fremstår nå som regelrette slag i ansiktet på dagens amerikanske Midtøstenstrategi. I alle fall som et ubekvemt spørsmål.
Mye er endret på 25 år. Sovjetunionen er oppløst. Og ikke minst, USA har vendt sine våpen mot Mujahedin og gått militært inn i Afghanistan. Mot dette bakteppet ligner det som før var anti-Sovjetisk kald krig-propaganda en satire over stormakters utenrikspolitiske retorikk. Okkupasjonen og okkupantene demoniseres. Russerne har ingenting i Afghanistan å gjøre. Sovjet har gått til krig som et trekk i sitt geopolitiske maktspill. Påskuddet er å frigjøre det afghanske folket (fra dets despotiske ledere), men i realiteten ønsker de kun å utvide sin politiske innflytelsessfære. Filmen insisterer på afghanernes rett til å styre i eget hus. De vil dessuten aldri tolerere noe alternativ. Dette virker som en nokså realistisk beskrivelse av hendelsene. Colonel Trautman fikk rett. Men nå har boomerangen vendt tilbake med stor kraft. Trautmans tale til russerne om afghanernes frihetslengsel har fått en dypt ironisk klang. Synspunkter som passet som hånd i hanske med Ronald Reagans politikk (geopolitiske maktspill) på 1980-tallet, da Sovjet og kommunismen var den store fienden og USA støttet Mujahedin og kampen mot okkupasjonen både økonomisk, militært og strategisk, fremstår nå som regelrette slag i ansiktet på dagens amerikanske Midtøstenstrategi. I alle fall som et ubekvemt spørsmål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar