Om Hjernevask og Hans Skjervheim.

Hjernevask-serien var både interessant og irriterende. Problemstillingene var interessante (selv om det tabloide rammespørsmålet -- født sånn eller blitt sånn? -- smakte vel 1700-tallsk etter min smak), men behandlingen av dem frustrerende. Min irritasjon rettet seg primært mot programskaperne. Først fordi jeg oppfattet programserien som propaganda. Samfunnsforskerne kom med så oppsiktsvekkende uttalelser at jeg mistenkte Harald Eia for å ha redigert intervjuene i henhold til en agenda. Da jeg forsto at klippene gav et nokså rettferdig bilde av intervjuobjektenes meninger, sukket jeg ikke lenger over ufin kampanjejournalistikk, men over at Eia og Ole-Martin Ihle hadde søkt for dårlig etter reale (eller for godt etter sensasjonelle) samfunnsforskere. På denne måten, mente jeg -- og mener jeg stadig --, spolerte Hjernevask-redaksjonen en gylden mulighet til å få istand en interessant tverrvitenskapelig diskusjon. (Nå var ikke skyttergravskrigen vi fikk i stedet ufruktbar. Avisdebatten var ofte utdypende. Men det hadde vært fint om noen av de argumentene som fulgte i kjølvannet av episodene hadde dukket opp i programmene.) Fraværet av kritisk refleksjon var påtakelig. Blant samfunnsviterne -- ja opplagt, men like mye blant evolusjonspsykologene. Det som frustrerte meg aller mest var faktisk fraværet av kritiske oppfølgingsspørsmål til sistnevnte forskergruppe som i lys av samfunnsviternes hjelpeløse stotring og tidvis absurde utsagn fremsto som nærmest uimotsigelige fasiter. Men det kan ikke stikkes under en stol at det var SV'erne og humanistene som kom dårligst fra det.

Det er rimelig å reise spørsmål om hvordan dette kunne skje. Professor Knut Ågotnes har en tekst på trykk i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Jeg har ikke lest artikkelen ennå, men her er sammendraget:

Human- og samfunnsvitenskapene ble tildelt noen drabelige kilevinker under hjernevaskdebatten. Forsøkene på å ta igjen var stort sett tafatte og hjelpeløse. Hvorfor ble det slik? Kan det skyldes mangel på adekvat refleksjon blant humanister og samfunnsvitere over hva deres fag kan yte?

Ja, kanskje. Det virket i alle fall slik på TV. Så langt er vi enige. TV-serien og den påfølgende debatten hadde tjent på kritisk (selv)refleksjon på begge sider av bordet. Men så fortsetter Ågotnes:

I debatten som fulgte fjernsynsprogrammene finner vi få opplysende framstillinger av de enkelte fagenes empiriske felter, av forholdet mellom teori og empiri i de ulike fagene, og av den rollen filosofisk tenkning spiller i dem. I et norsk faghistorisk perspektiv er grunnlaget for mangelen på relevant refleksjon Hans Skjervheims skrifter fra 60-tallet.

Med andre ord: Det var Skjervheim og hans positivismekritikk som banet vei for synsing og slapp relativisme i norsk samfunnsforskning. Ikke det at positivismekritikk nødvendigvis leder til dit, men, hevder Ågotnes, problemet er at Skjervheims alternative filosofi "ikke hadde noen plass for empiriske fakta som selvstendig eksisterende elementer utenfor tenkende og talende menneskers bevissthet." Kritikken rammer nok mange av uttalelsene i Hjernevask, men som karakteristikk av Skjervheim må dette kalles skivebom.

For det første er det en tvilsom øvelse å gi en tenkers virkningshistorie tilbakevirkende kraft. At postmodernister påberoper seg Skjervheim, sier ikke nødvendigvis så mye om hans tenkning. For har postmodernistene forstått Skjervheim? Nazistene betraktet Nietzsche som sin hoffilosof. Men før man lar dette slå tilbake på Nietzsche selv må man i det minste stille spørsmålet om Nietzsche hadde vært komfortabel med en slik posisjon. Å avvise Nietzsche som en slags protonazist vitner -- i likhet med nazistenes hyllest -- om selektiv lesning. Man må bevisst lukke øynene for det faktum at Nietzsche verken var antisemitt eller nasjonalist og tidvis uttrykte seg i direkte anti-germanske ordelag. Så hva med det faktum at Skjervheim var Norges kanskje skarpeste (i alle fall blant de tidligste og mest hardtslående) kritikere av postmoderne relativisme?

Videre synes Ågotnes -- i likhet med postmodernistene? -- å ha misforstått Skjervheims kritikk av positivismen. Positivismekritikken ble formulert i en etterkrigstid med stor tro på empiriske vitenskaper. Kvantitative forskningsmetoder var i skuddet. Troen på en verdinøytral empirisk samfunnsforskning var utbredt. Skjervheim mente dette var et intellektuelt mistak. Mennesker er selvtolkende dyr som har en mening med det de gjør. Å forsøke å sette dette i parentes, resulterer ikke i en objektiv og verdinøytral vitenskap om menneskene, løsrevet fra alle samfunns- og verdimessige bånd, men i en vitenskap med en annen normativ verdi -- en vitenskap som systematisk underslår at informantene er subjekter, og reduserer mennesker til "menneskemateriale". Målet for Skjervheim var å fremtvinge en refleksjon over disse skjulte normative elementene i et forskningsprogram som altså oppfattet seg selv som rent deskriptivt.

I "Deltakar og tilskodar" skiller Skjervheim mellom tre- og to-leddete relasjoner. En treleddet relasjon er når to myndige subjekter møtes i samtale om et tredje, nemlig saksinnholdet. En toleddet relasjon oppstår i dét ett av subjektene objektiverer den andre og betrakter alt det denne sier og gjør som saksinnhold. Holdningen krever som regel en særskilt foranledning. Typisk oppstår slike relasjoner når vi oppfatter den andre som urimelig eller mentalt forstyrret. Skjervheims eksempel er en person som hevder at alle hans handlinger styres fra verdensrommet ved noen mystiske stråler. Vi engasjeres ikke lenger av det han sier, vår interesse vender seg til det faktum at han sier det ("Hvordan kan noen si slikt?"). Vi deltar ikke lenger i hans verden, men trer ut av denne og inntar en tilskuerposisjon. Vedkommende blir et kasus i vår verden. Positivismen, mente Skjervheim, hadde gjort dette objektiviserende blikket til sitt varemerke.

At man i stedet ser på andre som subjekter, betyr ikke at man må akseptere alt de sier. Det er kanskje her misforståelsen ligger. Den tredje instansen i relasjonen, saksinnholdet, har sin egen tyngde. Når noen hevder ett eller annet -- for eksempel om finanskrisen -- så åpner han for empirisk prøving av sine påstander. Respekten for subjektet verner mot objektivisering. På den andre siden verner altså respekten for saksforholdet mot relativisme. Den som påstår noe må alltid regne med å få påstandene sine testet både mot empiriske og logiske krav.

Jan Inge Sørbø har i kronikken "Hans Skjervheim -- midtens tenkjar" svart Ågotnes. Dessverre finnes ikke kronikken på nett, men den sto på trykk i Klassekampen 22. mars. Han tar opp mange av de samme momentene som jeg har diskutert. Sørbø tegner et godt bilde av Skjervheims positivismekritikk -- og gir et godt bilde av hva som manglet i Hjernevask-serien og til dels i debatten om denne. Sørbø oppsummerer debatten med følgende ord: "Vi fekk stilt opp mot kvarandre harde, biologiske empirikarar og sterke konstruktivistar, som avviste empirien i utgangspunktet. Problemet i debatten var snarare for lite skjervheimske resonnement enn for mykje." -- Det var også mitt inntrykk.