Overskriften er et sitat fra VG i 2007. Anmesty International hadde publisert en statusrapport om norske menns syn på voldtekt. Halvparten av mannfolkene hadde svart at kvinner som flørter selv er skyld i seksuelle overgrep; 28 prosent "at en kvinne som kler seg sexy er helt eller delvis ansvarlig for det seksuelle overgrepet,” og dersom ”kvinnen går alene på øde strekninger [mente] en av fire menn at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig [skulle hun bli utsatt] for et seksuelt overgrep.” Vi har med andre ord hatt slike diskusjoner før. Også den gang var reaksjonene til dels sjokkartede. Var vi ikke kommet lenger i 2007? Var virkelig ikke menn annet enn rovdyr i menneskeham? Selv lot jeg meg ikke hisse opp. Ikke fordi jeg mente slike holdninger hadde vært i orden, eller fordi funnene var som forventet, men fordi jeg ganske enkelt ikke trodde på dem. Jeg mistenkte at undersøkelsen primært hadde avdekket sine egne filosofiske og metodiske uklarheter. Debatten som fulgte virvlet likevel opp mye, ikke bare grums, men rart og interessant, som det altså stadig synes relevant å reflektere over.
”Det er klart at det lov å flørte, men på noen kan slik atferd være provoserende,” kommenterte Jan Arild Ellingsen (FrP) i 2007, ”særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det.” Sammenligningen skulle formodentlig forklare hvorfor kvinner som flørter må ta en del -- sin del? -- av skylden. Nøyaktig hvilken likhet mellom en flørt over et glass øl og ekstremsport, Ellingsen tenkte på, er ikke helt klart, men tanken synes å ha vært som følger. Alle voksne mennesker er ansvarlige aktører. Vi gjør alle våre valg -- noen velger å hoppe i fallskjerm, andre å flørte -- og alle valg har følger. Noen ganger går det som vi ønsker, andre ganger ikke, og av og til ender det med katastrofe. Men uansett utgang, resultatet skriver seg fra aktørens valg. Et mislykket fallskjermhopp forutsetter jo at noen hopper -- og noen kvinner velger å flørte med feil mann. Likheten mellom en flørt og et fallskjermhopp, var øyensynlig at begge deler var en kalkulert risiko.
Selvsagt er både flørtende kvinner og fallskjermhoppere ansvarlige for følgene av sine handlinger. Det er en del av det å bli voksen. Men spørsmålet er om de er ansvarlige for disse følgene. Skyldes begge katastrofene egen atferd? Det skurrer. Problemet er at Ellingsen sidestilte to fundamentalt ulike tilfeller. Risikoen -- faren for å falle ned og dø -- er utvilsomt en del av risikosporten, derav navnet. Det er en sjanse utøverne velger å ta. Men skulle sjansen for å bli voldtatt være en del av flørtingen?! Ikke mer enn faren for å bli voldtatt er en del av det å gå en tur i skogen, være alene hjemme, gå i butikken, arbeide i hagen, osv.
Selvsagt er det alltid en sjanse for at mannen lar seg forføre. Det er i så fall kvinnens ”skyld”. Var hennes tilnærmelser alvorlig ment -- vel og bra; hvis ikke påligger det henne å ordne opp. Hun må avvise ham. (Slik han kunne avvist hennes første tilnærmelser.) Men det vi snakker om er jo en mann som ikke lar seg avvise. Å gi kvinnen skylden for dét, er åpenbart absurd. Å fremstille menns overfall på kvinner som en konsekvens av kvinners oppførsel, er å gjøre menns oppførsel til noe kvinner må svare for. Hva med mannen?
”At noen menn mener at kvinner som er aktive ved for eksempel flørting utsetter seg for risiko, er alvorlig,” sukket Per Krisitian Dotterud til svar. Hvorfor er det så alvorlig? Jo, fordi handlinger utledes av holdninger. Jeg er et stykke på vei enig med Dotterud -- av menn med slike holdninger må vi frykte det verste -- men jeg deler ikke (i alle fall ikke uten videre) hans bekymring over Amnesty-rapporten. Rapporten hevdet å vise at mange norske menn mener at offeret for seksuelle overgrep ikke egentlig er et offer, men en medskyldig. Det nekter jeg ganske enkelt å tro. At spørreundersøkelsen skal ha avslørt farlige holdninger hos annenhver landsmann, virker helt urimelig. Ja, jeg er usikker på om slike undersøkelser i det hele tatt kan avsløre slikt. For hva innebærer det å mene noe sånt? Åpenbart mer enn å krysse av for Ja på et spørreskjema.
Kanskje innebærer det at man unnlater å gripe inn i en voldtekt, ikke av frykt, men fordi man synes hun kan takke seg selv; eller hvis man griper inn, så er det ikke med ordene ”Hva er det du gjør!”, men ordene ”Nei, nå må dere gi dere, sånn kan dere ikke holde på”. Men hvem ville vel det? Vi må tenke på hvem av dem -- han eller hun? -- vi ville gripe tak i, legge i bakken og sitte på til politiet kom. Er ikke dette spontane måter å fordele skyld og ansvar på?
Mange bekreftet i undersøkelsen at de mener kvinner som flørter er helt eller delvis ansvarlig for et seksuelt overgrep. Men hva betyr det? Betyr det at halvparten av norske menn mente at dette er ord en overgriper kunne komme unna med? ”Fornærmede var lettkledd og flørtende, ærede dommer, derfor må hun bære en god del av ansvaret selv!” Mente halvparten av norske menn at dette er en forklaring retten burde ta på alvor? Eller mer absurd, mente halvparten av norske menn -- mente noen -- at det ville være anstendig av en voldtektsmann å foreslå at han og kvinnen delte straffen? Neppe.
Hva Amnesty-rapporten viste, er ikke godt å si. Hvordan de spurte ville ha forklart sine Ja, er langt fra opplagt. Det er mulig noen tenkte som Jan Arild Ellingsen. (Andre kan ha tenkt på en voldtekt som et slagsmål, slik at spørsmålet om hvem som begynte syntes viktig. Ved slagsmål er gjerne svaret på dét spørsmålet avgjørende for hvordan vi forholder oss. Provokatøren har mest å svare for. Men også denne sammenligningen halter. Voldtekten kommer så å si etter slagsmålet. En bedre sammenligning er det å sparke en som ligger nede: Hvem som hisset opp hvem blir etter hvert uten betydning.) Men det finnes andre tenkelige forklaringer. Heller ikke Ellingsen var entydig. Til VG sa han: ”Kvinner må selv ta ansvar for hvilke signaler de sender ut.” Dette kan man velge å forstå som en slags oppfordring til kvinner om å være forsiktige og ikke ta sjanser. I så fall avslørte ikke undersøkelsen grisete holdninger hos norske menn, men velmente, skjønt klønete uttrykte, råd. Ellingsen understreket at kvinner kunne lære noe av rapporten. Antagelig mente han at de kunne lære noe i retning av ikke å friste skjebnen. Jeg mistenker at dette lå bak nokså mange av tallene i undersøkelsen. Og bak Chaudharys uttalelser i går.
Men slik rådgivning er langt fra uproblematisk. Det ble tydelig da Jan Arild Ellingsen møtte Inga Marte Thorkildsen til debatt i radioen. Thorkildsen betakket seg for rådene. Tydelig irritert forbeholdt hun seg retten til å vakle hjem på høye hæler nattestid. Et krav Ellingsen lett kunne forstå. Hvem kunne ikke ønske at vi levde i en verden der slikt var ufarlig, men, som han påpekte, det gjør vi ikke. Vi kan alle enes om at “en kvinne skal kunne gå naken rundt i gatene uten å måtte stå i fare for å bli voldtatt,” som Arild Stokkan-Grande sa til Dagbladet i går, men slik er det dessverre ikke. Derfor alle oppmodninger til alle kvinner om varsomhet: Kvinner bør tenke over hvor de går, de bør tenke seg om før de blir med menn hjem, kvinner bør tenke over hvordan de kler seg, at det kan hende dem ting når de drikker seg fulle, osv.
Men er dette noe å hisse seg opp over da? Har ikke Ellingsen og Chaudhary rett? Er det ikke åpenbart at kvinner kan være mer og mindre forsiktige, og at noen kvinner burde være mer forsiktige enn de er? (Dette gjelder selvsagt også for gutter og menn.) Er ikke dette holdninger enhver fornuftig forelder forsøker å innpode i sine barn fra tidlig alder, at de ikke må bli med fremmede hjem, osv? Joda, alt dette stemmer. Men spørsmålet er med hvilken rett Ellingsen og Chaudhary forteller norske kvinner hvordan de skal te seg. Med hvilken rett ba Jan Arild Ellingsen Inga Marte Thorkildsen tenke over hvilke signaler hun sender ut? Problemet med deres, antagelig velmente, råd, er at de ikke har noe med å gi dem. Det er foreldrenes jobb inntil barnet når en viss alder, deretter er det ektefellens og samboerens jobb, og i visse fall også bekymrede venners jobb. Slikt kan være irriterende nok. Men når fremmede, det være seg i et offentlig ordskifte eller på gaten, forteller oss hvordan vi bør kle oss, er vi sjelden i stand til å se noe velment i det hele tatt. Vi oppfatter det som uvedkommendes innblanding, som rene provokasjoner.
La meg til slutt si noe om disse signalene, som mange er så opptatt av, og hvorfor det er en avsporing av debatten når noen ber kvinner være varsomme med hvilke signaler de sender ut. Ofte tenker man på deres påkledning. Noen kvinner går utfordrende kledd, heter det av og til. (Anne Grosvold stilte Chaudhary det spørsmålet i Dagsnytt 18 i går kveld.) Formodentlig er det menn som utfordres. Men dette er en altfor enkel, ja, misvisende beskrivelse. For det første, når kvinner går lettkledd, er det oftere et spørsmål om mote enn et signal. Menn som tar dette som en utfordring, vil som regel oppleve å ha tatt grundig feil (med mindre kvinnen er hans kone som ”has slipped into something more comfortable”). Og når kvinner går alene på øde strekninger, skulle dét signalisere noe? Til hvem i så fall? Til menn i sin alminnelighet? Til desperate kåtinger? For det andre er ikke signaler så enkle fenomener som Chaudhary, Ellingsen og andre vil ha det til. Signaler må tolkes. De kan med andre ord tolkes rett og feil. Så: Hvis en enslig kvinne signaliserer noe der hun går, er det noe som kan forstås og misforstås. Jeg våger å påstå at få kvinner som møter menn i mørke smug signaliserer et ønske om å bli overfalt. Derimot uttrykker ganske mange frykt for å bli det.
Alle vet selvsagt at det finnes mer og mindre forsiktige måter å opptre på. Mange, særlig kvinner, unngår derfor, for å være på den sikre siden, å vakle alene hjem nattestid. Men å gå ut offentlig og si at alle andre begår dumheter, er -- uavhengig av om det er korrekt eller ikke -- fullstendig skivebom. Problemet er jo ikke kvinners oppførsel. Problemet at noen menn ikke greier å holde fingrene unna. Problemet er at noen menn feiltolker slike signaler, eller snarere: at noen menn oppfatter slik oppførsel som signaler (som klarsignaler, utfordringer) i det hele tatt. Så når noen da oppfordrer kvinner til å sende andre signaler, er ikke det bare taktløst og et eklatant brudd på alminnelig folkeskikk, det er også tvilsomt om dette, som en generell og uadressert oppfordring, betyr noe som helst. Men det verste av alt er selvsagt at man stiller feil person i skammekroken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar