Agora, the movie. Part two.

Som tittelen antyder: Innlegget er en oppfølger. 31. mars la Bjørn Are Davidsen inn en kommentar som gikk meg hus forbi. Snarere enn å "gjemme" svaret mitt i en gammel kommentarspalte, skriver jeg et nytt innlegg og setter det her i en stake.

I mitt opprinnelige innlegg og kommentarene hadde jeg problematisert det å kritisere fiksjonsfortellinger for historiske feil og mangler. Selv om betegnelsen "basert på en sann historie" antyder at fiksjonen er holdt i tømme av den sanne historien, er det uklart på hvilken måte. Betegnelsen er svært fleksibel og kan, som med filmer "basert på" en roman, bety nesten hva som helst. Er det for eksempel i orden at egyptere snakker engelsk? Eller at romerne i det fjerde bruker rustninger fra det første århundre? Hvilke unøyaktigheter kan tåles? Når blir resultatet "historisk ukorrekt"? Davidsen svarer:

Ja, for ordens skyld, det jeg er opptatt av her er ikke eventuelle feil i hjelmer og utseende (selv om det kan sies mye om det også, ikke minst den Talibanlignende fremstillingen av enkelte grupper). 

I stedet er mitt anliggende forsterkningen av feil og fordommer rundt den angivelige krigen mellom tro og vitenskap. Hypatia-fortellingen og Biblioteket er blitt brukt ideologisk i så mange generasjoner (siden Gibbon) at det vi trenger nå ikke er enda en popularisering av fundamentale feil som etablerer og fremmer fiendebilder. 

Filmen [Agora] er bra et stykke på vei, men hovedhistorien er så misvisende at den ødelegger resten, sorry to say.

Men er det klart hva det betyr å si at en spillefilm som Agora populariserer fundamentale feil? Dét var mitt opprinnelige anliggende. Og er det opplagt hvordan en slik film kan være korrekt? En dokumentarfilm forsøker å dokumentere historien, et dokudrama dramatiserer den, men en spillefilm, på hvilken måte refererer den til virkeligheten? Hva uttrykkene "historisk korrekt" og "sann fremstilling av historiske fakta" betyr innenfor rammene av en fiksjon er langt fra klart. Jeg sier ikke at en slik kritikk aldri vil kunne begrunnes, bare at den ikke åpenbart er berettiget. Universelle kjøreregler for regissører vil vi trolig aldri finne. Muligens må resultatet vurderes fra tilfelle for tilfelle, og kanskje er kriteriet for om man finner denne typen kritikk meningsfull eller ei hvorvidt man lar "regissørens historiske friheter" forstyrre filmopplevelsen. Etter å ha lest de relevante kapitlene i Davidsens bok ser jeg ting jeg opprinnelig ikke så, men for mitt vedkommende ødelegger ikke "hovedhistorien" filmen -- men så er jeg heller ikke like engasjert av disse spørsmålene som Davidsen er.

Man kan kanskje reise innvendinger mot en generell kultur. Mot den massive fremstillingen av historien som en kamp mellom tro og viten. Dette er hva Davidsen gjør i boken sin. Jeg er ikke i stand til å bedømme sannhetsgehalten i det han skriver, men prosjektet virker plausibelt på meg.

Å formulere dette som kritikk er imidlertid problematisk. For hvem skal man rette kritikken mot? Enkeltfilmer er i og for seg uskyldige (eller kan som Agora ikke uten videre kritiseres på denne måten). Problemet er det store antallet filmer med en viss slagside. På den andre siden er det jo alle enkeltfilmene som til sammen gjør at bøtta flyter over. Men hvem kan klandres for flommen? Det er omtrent som med påsketrafikken. Det massive trykket kan være forferdelig irriterende, men hvor skal man rette frustrasjonen? Verken sidemannen, bilen foran eller den foran der igjen -- nei, ingen -- er ansvarlig for problemet (skjønt alle er en del av det), og selve trafikken nytter det jo ikke å kritisere....

Et hjertesukk er kanskje bedre enn kritikk? Enda bedre er det, som Davidsen i hovedsak gjør i boken, å forsøke å opprette ubalansen: å forsøke å gi en alternativ (og mer korrekt) fremstilling av de historiske hendelsene.