Se dette og le!

Andres latter kan virke på oss på ulike måter, avhengig av hvor de ler, når de ler og av hva (latter i en begravelse er noe annet enn å le ved middagsbordet; skadefryd noe annet enn gledesfryd) -- og avhengig av hvordan selve latteren er.

Er dette morsomt?

Jeg har sett klippet en rekke ganger og kan ikke la være å le! -- men morsomt? Jeg vil snarere si medrivende. Firlingene ler så hjertelig og reservasjonsløst at jeg lar meg rive med. Men andres latter kan utvilsomt være morsom. Ta en kikk på dette klippet. DanMarston117 skriver i kommentarene: "I got bored after 1:59...it's not even funny...well...I did laugh, but laughter is contagious." Dette virker rett og slett galt. Latter kan være smittsom. En latter som bobler over av glede, som firlingenes, kan ha en slik virkning. Noen ler og river oss med i latteren sin. Denne latteren synes på meg å mangle en slik kvalitet, men det har mye med meg å gjøre -- mannens familie ser sikkert annerledes på det --, så dette er ikke poenget. Poenget er følgende: Latter er som regel intensjonal; ikke intendert eller villet (intentional på engelsk), men i den fenomenologiske betydningen at latteren er rettet mot noe. Vi ler av noe, fordi vi finner dette morsomt. Noen ganger er rekkefølgen bortimot den motsatte: vi finner noe (en vits, en ablegøye, hva som helst) morsomt fordi vi har begynt å le av det. Ofte er andres latter den utløsende årsak. Det er da vi snakker om lattersmitte: når en manns boblende latter får også meg til å le og vår felles latter retter seg mot samme sak. Skulle min latter i stedet rette seg mot hans måte å le på -- hvis jeg ler av, snarere enn med mannen --, er det misvisende å kalle latteren hans smittsom. En vits som får meg til å le er heller ikke smittsom; vi sier at (jeg synes at) vitsen er morsom. Og i dette tilfellet er det åpenbart at vår latter (i den grad vi ler) er rettet mot mannens måte å le på.

At en stiv og oppstyltet latter (som dertil kan minne om eselhyl) kan vekke latter er like opplagt som at silly walks kan det. I hvilken grad man liker slik humor er selvsagt et spørsmål om smak. Kanskje er det dét DanMarston 177 mener? Ikke at klippet savner enhver form for komikk (også han ler jo), men at slik komikk er under hans standard; at han ler så å si med sammenbitte tenner fordi dette bare er plump og uinteressant underholdning? I så fall er vi ikke så uenige. Humor kan være både grunn og dyp, og selv vil jeg plassere dette nærmere underbuksehumoren til Benny Hill enn tekstene til Peter Wessel Zapffe og Lewis Carrol. Jeg kvier meg ikke akkurat for å le (selv om det å le av andre kan være ubehagelig*), men det blir kun a cheap laugh, som engelskmennene sier, og det holder med én gang.

Ler du ikke av "funniest laugh in the world" har du ikke rett type humor (eller du har sett klippet før). Ler du ikke til klippet med firlingene, har jeg lyst til å si at du mangler den rette emosjonelle åpenheten. (Jeg har lyst, men sier det ikke fordi det vil låte svært bombastisk, selv om jeg tror dette peker i retning av en reell forskjell. I det første tilfellet er spørsmålet om du finner klippet komisk, i det andre ikke.) Noen synes nok babyene er komiske, og det kan jeg forsåvidt forstå -- det er noe lett hypnotisk ved den energiske kakafonien de produserer -- men det er ikke primært dette latteren retter seg mot. Latteren er primært ikke rettet i det hele tatt. I alle fall gjelder det min egen, tror jeg: Jeg ler ikke av noe -- og slett ikke av babyene; jeg ler ganske enkelt fordi de ler. Og jeg tror dette er den vanlige responsen, og at det er derfor Youtube formelig flommer over av filmsnutter med babyer som ler. Vi finner småbarn henrivende og kanskje aller mest når de ler.

Er slik latter uinteressant -- som i: it's not even funny...well...I did laugh, but laughter is contagious? Det kommer kanskje an på hva en mener med interessant. Ikke-intensjonal latter er jo opplagt ikke dyp i noen konseptuell forstand. Når min yngste datter på ni og en halv måned ler, ler jeg også. Hun ler kanskje fordi jeg leker borte-bø! Jeg ler ganske enkelt fordi hennes frydefulle latter river meg med seg. Jeg ler ikke av henne, men sammen med henne, og jeg ler til henne -- og slik smitter naturligvis latteren tilbake (for hun ler jo også når andre ler), hvilket forlenger hennes gledesanfall...og så videre. Det blir en slags kommunikasjon av det. Kynikeren vil kanskje innvende at utstøtinger av meningsløse gutturale lyder ikke blir interessante bare fordi vi er to om det. Men jeg tror det er en dybde her som kynikeren overser.

Dybden har ikke, som eventuell dybde i komikk og samtale, med mening å gjøre, men med hva slik samlatter kan gjøre med oss. Kynikeren overser den sosiale funksjonen slikt kan ha. Å le sammen kan (i likhet med annen kommunikasjon) vekke til live et fellesskap. Det å le sammen med en venn av noe vi begge finner morsomt kan således utdype både vennskapet og vår opplevelse av komikk. Og hvis man endelig vil finne en dypere mening her, så forteller dette fenomenet -- det faktum at samlatter (unnskyld ordleken) kan samle folk -- ganske mye om hva slags skapninger vi mennesker er. Vi har en tendens til å bli glad når andre er glade, og sorgtunge når andre er det. Det er en del av vår sosiale natur. Mennesker er deltakende og sympatiserende skapninger. Vi ler når andre ler. Av og til ler vi av andre som ler, men primært liker vi å le sammen.

(* Det må sies at denne mannen eier selvironi. Han er den første til å le av sin egen latter, og har gjort en slags karriere av det. Han var eksempelvis med i et TV-program jeg så i høst.)