Døden.

I dialogen Faidon lar Platon Sokrates definere filosofi som en forberedelse til døden. Det følgende er et forsøk på å leve opp til forventningene. Mitt bidrag til forberedelsen vil ikke bestå av kvikke løsninger, men forhåpentligvis av noen velrettede spørsmål, eller som det heter et annet sted: Plato, Not Prozac!

Lukrets anså angsten for døden som irrasjonell. I milliarder av år har vi ikke eksistert. Så fødes vi og lever noen år, før vi returnerer til evigheten vi kom fra. Ingen bekymrer seg for ikke-eksistensen før fødselen, så hvorfor bekymre seg for den som kommer etter døden? Jeg har aldri funnet dette overbevisende. Argumentet minner om et kinesisk visdomsord jeg leste en gang, om en far som nettopp har mistet sønnen. "Sørg ikke," var vismannens råd. "Først hadde du ingen sønn. Så fikk du det, og nå er sønnen borte igjen." Visdommen skulle være at faren ikke burde gråte, men heller være glad han hadde hatt en sønn. Men selvsagt var han det! Det var jo nettopp derfor han sørget.

Sammenligningen er ikke helt god, naturligvis, for det kan være trøst i alle minnene når man har mistet en sønn. Men minner er ingen hjelp når man selv har mistet livet. Ikke engang mens vi lever virker det meningsfullt å trøste seg med at vi tross alt har fått leve. ("Vi er heldige, vi. Tenk på alle de som aldri blir unnfanget engang!") Men dette var ikke Lukrets' poeng. Poenget er at ingenting er ingen ting å frykte. Døden er som en evig drømmeløs søvn. Vi erfarer ingenting, ikke søte drømmer, ikke mareritt -- ingenting. "Hvis døden virkelig er slik vil jeg kalle den et ubetinget gode," sier Sokrates i Forsvarstalen; "for i såfall vil selv evigheten fortone seg som kun en eneste natt." Foruten at metaforen er villedende -- søvn er jo noe vi venter å våkne opp av -- er argumentasjonen selvmotsigende. Poenget er jo at det å være død er ingenting, samtidig skal søvnanalogien gi et inntrykk av hva dette innebærer. Resultatet er at døden fremstår som en (svært fremmed og kun metaforisk gripbar) tilstand. Når vi dør, "lever" vi likevel videre på sett og vis -- bare som døde.

Selv tenker jeg at døden forholder seg til livet som et punktum forholder seg til en setning. Ingen setning er fullstendig uten et punktum. Likevel kan punktumet knapt kalles en del av setningen. Bokstaver og ord er meningsbærende tegn; punktumet betyr ingenting -- det markerer bare slutten. Fordelen med dette bildet er at døden ikke blir en hendelse i livet. Å dø er ingen erfaring jeg gjør på slutten av livet, men slutten på hele livet. I en viss forstand kan jeg si som Epikur at døden ikke angår meg: "For så lenge jeg er til finnes ikke døden, og når døden kommer er jeg ikke lenger til." 

Men problemet med alle disse forsøkene på å karakterisere døden og redselen for den, min inkludert, er at de kun tar tak i én side ved dødsproblematikken. De tar for gitt at det kun er dødserfaringen (eller fraværet av erfaring) som opptar oss. I så fall hadde vi kunnet sette punktum her. I døden erfarer vi ingenting! Det finnes intet å bekymre seg for, foruten muligheten for en fæl utgang på livet. Men det faktum at vi alle skal dø er jo noe nesten alle tenker på mens de lever. Endeligheten er opphav til mye frykt og fortvilelse, men også forventning. Spørsmålet engasjerer. Problemet er kort sagt at avsnittene over ikke tar høyde for den betydningen døden kan ha. Svært ofte knyttes døden til spørsmålet om meningen med livet. Mange vil si at døden gjør livet meningsløst. Hvis dette livet skal være meningsfullt må det finnes et neste liv. Noen tror dette er tilfellet, andre håper; noen frykter at fortsettelse ikke følger, andre er sikre på at så ikke vil skje og finner dette skandaløst. Dylan Thomas skrev: "Old age should burn and rave at the close of day; / Rage, rage against the dying of the light." På den andre siden hevder noen tvert imot at livet hadde vært meningsløst uten døden. Endeligheten er en forutsetning for at livet betyr noe for oss. Hadde vi levd evig, kunne vi alltids utsatt ting til senere. Det samme gjaldt om livet fortsatte i det hinsidige. Det er mot denne begrensede tidshorisonten ting blir betydningsfulle for oss. Var ikke døden slutten ville dét gjøre den dennesidige tilværelsen ubetydelig.

Mine tanker tenderer mot enighet med de sistnevnte. Jeg er ingen andpusten carpe diem-profet, men tror langt på vei at det er vår tilmålte tid som gjør at tidssløseri og hverdagens evinnelige rutiner kan kjennes så forferdelig. Men altså: ikke alle ser døden som et punktum. Noen beskriver den mer som et kolon: fortsettelse følger. Andre betrakter døden som et spørsmålstegn.

Det finnes så kalte "nær døden"-opplevelser. Mange rapporterer om å ha gått mot lyset; at de har opplevd å forlate kroppen sin; og mange tar dette til inntekt for at livet ikke er slutt med døden. Det er mange filosofiske problemer med dette. (Jeg sier ikke at opplevelsene er gale, men det må ganske mye filosofisk arbeid til for å avklare om de faktisk viser det de påstås å vise, nemlig at kropp og sjel er atskilte entiteter og at sjelen vil leve videre uten kroppen.) Jeg skal nøye meg med én innvending: Dette er kun nær døden-opplevelser. Men det finnes folk som hevder å ha dødd på ordentlig. De har med andre ord levd før. Riktignok under et annet navn, i en annen kropp, kanskje med et annet kjønn, noen har sågar vært dyr; men de kan altså "erindre" hendelser fra tidligere tilværelser. (Jeg setter "erindre" i hermetegn. Heller ikke denne gangen for å påstå at disse folkene tar feil, men for å påpeke visse problemer. For eksempel den viktige forskjellen mellom faktisk å erindre og å tro at man erindrer noe. Det er altså ikke innlysende hva slike vitnesbyrd viser.)

Og mange hevder altså på bakgrunn av slike opplevelser at de kommer til å leve igjen senere. Dette må vi, ærlig talt, regne som et åpent spørsmål. Det hefter alltid en viss tvil ved utsagn om fremtiden, selv når disse er basert på tidligere erfaringer. Det kunne jo hende at dette var siste etappe. Som Moritz Schlick sa, hvorvidt livet fortsetter etter døden eller ei er en empirisk hypotese vi eventuelt må bekrefte etter vår død. Men la oss anta at dette stemmer, at vi har levd før og at dette kommer til å gjenta seg (i det uendelige).

Sjelevandring, forutsetter jeg, er ikke forbeholdt noen utvalgte (det ville reise mange kompliserende spørsmål), men gjelder alle mennesker, meg inkludert. Foruten de nevnte problemene, er mitt problem at jeg overhodet ikke kan erindre noe som helst. Jeg kjenner heller ingen andre som kan det. Dette betyr naturligvis ikke at sjelevandring er en illusjon; men det reiser visse spørsmål. Hvis dette er hva sjelevandring innebærer -- at jeg vil fødes på nytt uten å huske noe som helst -- hvilken glede har jeg da av det? Ja, hvis jeg ikke husker noe som helst, gir det da mening å si at jeg fødes på nytt i det hele tatt? Å kalle dette "overlevelse av døden" virker omtrent like tilforlatelig som å si at jeg egentlig ikke dør når kroppen min brytes ned fordi dette innebærer at det stoffet jeg besto av vender tilbake til kretsløpet for å danne nye levende organismer.

Som oftest er det tankene og minnene våre man mener skal leve videre. Det fungerer åpenbart ikke alltid slik. Men hva om sjelen ikke er tettere knyttet til tanker og minner enn den er til kroppen? I så fall kunne sjelen vandre fra kropp til kropp og anta stadig nye personligheter og nye tanker. Dette kunne, uten å måtte bryte med sjelevandringsteorien, forklare hvorfor mange ikke husker noe. La meg her innrømme at det er flere sider av både sjelen og sjelevandringen jeg ikke får tak på, men hvis denne tolkningen er noe i nærheten av korrekt -- og mine erfaringer presser meg i den retningen --, synes teorien å handle om en sjel som ikke er "min" i noen egentlig forstand. Det virker vanskelig å identifisere seg med den, for eksempel. Personlig er jeg tilstrekkelig enig med John Locke angående personlig identitet til å finne det uhørt å tenke på en slik sjel i førsteperson entall og omtale den som "meg". Hvorvidt denne entiteten vandrer videre eller dør sammen med meg når jeg dør, er meg revnende likegyldig.

Jeg har ikke forsøkt å bevise noe her, bare demonstrere visse problemer forbundet med tanken på at døden ikke er slutten. Selvsagt kan det hende jeg tar feil. Jeg er ikke villig til å basere livet mitt på den muligheten. Men spørsmålets natur krever at vi, som Schlick, konkluderer med at den som lever (he, he) får se.

Sett at jeg faktisk tok feil. Hypotesen om at døden bare er en port til en ny tilværelse viser seg å være sann. Hva da? Jeg er stygt redd dette ikke ville gi de svarene mange håper på. For dypest sett er ikke spørsmålet om livet fortsetter et empirisk spørsmål. Som Wittgenstein har skrevet: "The real question of life after death isn’t whether or not it exists, but even if it does, what problem this really solves." Vil det at livet fortsetter på den andre siden løse våre livsproblemer, eller vil dette bare skyve problemene foran oss inn i den nye tilværelsen? Vil ikke det neste livet også by på problemer? Må vi ikke også der lete etter svar på eksistensielle spørsmål? Hvorfor anta at dette blir lettere neste gang?

Personlig finner jeg i tillegg tanken på evig fortsettelse lite tiltalende. "I don't much relish the thought of everlasting consciousness," som hovedpersonen i Rebecca Goldsteins roman The Mind-Body Problem sier. "At very black moments I could always comfort myself with the ever present possibility of self-annihilation. But there's no escape if we're immortal." (103) I den grad jeg overhodet sjenker muligheten en tanke, inngir tanken på å være udødelig snarere frykt og avsky enn håp. Dette sier naturligvis mest om meg.

"The solution to the problem of life is to be seen in the disappearance of the problem," skrev Wittgenstein engang. Det samme gjelder utvilsomt problemet med døden (som i og for seg bare er en annen side av samme sak). Dette betyr to ting. For det første at dette er personlige problemer. Mitt problem er ikke nødvendigvis ditt problem, så min løsning er derfor ikke din. Her må hver kjempe sin egen kamp. For det andre betyr dette at vi neppe kan håpe på noen endelig seier. I matematikken finnes det endelige løsninger, men ikke i livet. "Følelsen av absurditet kan," som Albert Camus skriver, "slå hvilket som helst menneske i ansiktet på hvilket som helst gatehjørne." Problemene kan med andre ord slå tilbake når og hvor som helst -- i sengen, på do, i kirken. Det beste vi kan håpe på er kanskje midlertidig ro?

******

Som liten var jeg panisk redd for å dø. Ennå kan jeg kjenne gufset fra graven av og til, men ikke like ofte og aldri like intenst. Stort sett liker jeg faktisk tanken på at mine spor vil bli svakere med tiden og til slutt forsvinne fullstendig. Trolig har denne endringen funnet sted sammen med min stigende bekymring for miljøet på kloden. (Godt om jeg etterlater meg så få og små spor som mulig.) Så da jeg ovenfor antydet at vi umulig kan forsone oss med vår dødelighet ved hjelp av tanken på at kroppen brytes ned og blir til god blomsterjord, var jeg ikke helt oppriktig. Jeg nærer overhodet ingen illusjon om at dette vil appellere til alle. En person som krever metafysisk mening med livet (som Peter Wessel Zapffe eller Arthur Schopenhauer) vil neppe finne glede i denne tanken. Dylan Thomas hadde bare frådet ved forslaget. Ikke engang den yngre utgaven av meg selv hadde blitt beroliget av påminnelsen -- det faktum at jeg ville bli helt borte til slutt var faktisk noe av det som gjorde meg så fortvilt den gang. Men i dag kan jeg si, at for tiden og for min egen del synes jeg tanken på å være en del av dette stoffets evinnelige kretsløpet i naturen (at vi kommer fra jord og blir til jord igjen) er en usigelig vakker og på sett og vis fortrøstningsfull tanke.