torsdag 13. oktober 2011

Le Havre.

Jeg hadde skyhøye forventninger da jeg gikk til Le Havre i går kveld. Ikke byen, men filmenAki Kaurismäki er en av mine favoritter. Flere av hans melankolske filmer fra den finske underklassen, særlig Drivende skyer og Mannen uten minne, står på min liste over moderne mesterverker. Den nye filmen er på høyde med disse.

Marcel Marx er pengelens. Storsamfunnet betrakter ham som bums. Kona er syk og ligger for døden, mens han forsøker å skrape sammen til livets opphold som skopusser. En dag får han øye på Idrissa i byens havnebasseng. Idrissa er etterlyst i media og politiet leter etter ham. Han er kommet til landet i en skipscontainer sammen med andre flyktninger, på vei til sin mor i London. Marcel ønsker å hjelpe.

"I denne filmen er alle snille, selv de slemme," skriver en anmelder, men så enkelt er det ikke. Politietterforsker Monet er av denne typen. Han står med en fot i hver leir, så å si. Arbeidstiden bruker han i politiets tjeneste, på fritiden går han til Marx med advarsler om kommende politiaksjoner. (Samspillet mellom Marx og Monet er alene verdt billetten.) Men dette er ingen naiv lykkefilm! Som i Kaurismäkis andre filmer utspiller godheten seg mot en bakgrunn av et kaldt, mistroisk og til dels fiendtlig storsamfunn. Skopusseren Marx jages stadig bort av sinte butikkeiere som mener han forstyrrer kundene. Politikorpset som jakter på Idrissa minner ubehagelig mye om Gestapo. Dessuten finnes det en anonym tyster i nabolaget. Godheten er under press. Vennlighet og medmenneskelig omtanke er ofte unntaket i Karismäkis filmer. Det er kontrasten til omgivelsene som gjør hans snille mennesker så fantastiske.

"Mirakler skjer aldri i mitt nabolag," sier en av personene i filmen. Likevel slutter filmen med et nærmest bibelsk mirakel (tenk: Lasarus' oppstandelse fra dødsriket). Kanskje kan hele historien om hvordan Marcel forbarmer seg over Idrissa ses i lys av dette utsagnet? "The capacity to give one's attention to a sufferer is a very rare and difficult thing," har Simone Weil skrevet; "it is almost a miracle; it is a miracle. Nearly all those who think they have the capacity do not possess it." Marcel Marx er et slikt unntak.


Ps. Filmen er kategorisert som drama-komedie. Helt presist. Her er scener med stor komikk (av Kaurismäki-slaget, naturligvis). Da Marx løy for å slippe inn på asylmottaket, lo jeg slik at jeg var redd jeg skulle ødelegge filmopplevelsen for sidemannen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar