søndag 23. oktober 2011

Kritisk tenkning.

De humanistiske instituttene -- filosofi, språkfag, litteratur, historie -- er under press over hele verden. I denne episoden av Rationally Speaking kommenterer Julia Galef og Massimo Pigliucci trenden. De diskuterer også det nokså vanlige argumentet om at slike studer har sin verdi i at de fostrer studentens kritiske tenkning.

At filosofi har slik verdi, er begge skjønt enige om. Men gjelder dette også litteraturstudier: "Does studiyng 19th century English literature really train you in critical thinking?" Smaker ikke dette av rasjonalisering? Hvis målet var å styrke kritisk tenkning, ville virkelig skjønnlitteratur være det første du gikk til? Er det ikke opplagt at det å lese Shakespeare ikke -- i alle fall ikke direkte -- er en trening i kritisk tenkning?

Hva betyr dette? At lesning av annen litteratur er bedre trening? Handler ikke kritisk tenkning mer om hvordan vi tenker enn om hva vi tenker på? At jeg leser Wittgenstein eller Richard Dawkins snarere enn Shakespeare, sier det uten videre noe om min evne til kritisk tenkning? Avhenger ikke dét av måten jeg leser dem på? Både filosofi og skjønnlitteratur kan leses overflatisk, og man kan dykke dypt og kritisk ned i teksten. Det er denne kritiske tilnærmingen til stoffet universitetsstudet lærer oss.

Men hva er den beste måten å trene den kritiske sansen på? Svaret beror selvsagt på hva du ønsker å være kritisk til. For å bli en kritisk leser av skjønnlitteratur, bør du nok lese skjønnlitteratur og litteraturkritikk. Jo, jo -- men hvis målet er å lære tenkning som har relevans utenfor studérkammeret, hvor bør man da begynne?

Ofte antydes det at litteratur mangler slik cash value. Kunst og litteratur kan være rørende og underholdende og alt det der, men viktig (for folks evne til å tenke og fungere godt i hverdagen) kan det ikke kalles. Holdningen skriver seg fra en spesiell, for ikke å si snever oppfatning av hva som gjør utdanning viktig. Skolen er en informasjonsformidler. Den skal sette eleven i stand til å løse livets praktiske problemer. For å optimalisere undervisningen er det innført standardiserte tester på de ulike nivåene i utdanningsløpet. Testene viser hva som gir resultater. Ingen er uenig i at mye av det som måles på denne måten -- kunnskap og praktiske ferdigheter -- er viktig; men vi lærer da vitterlig mye på skolen som ikke er målbart også! Og "ikke målbart" er vel ikke synonymt med "uviktig"? Dette er Pigliuccis poeng. Det er også et hovedpoeng i Martha Nussbaums bok Not for ProfitVi lever i en globalisert verden. Vi møter mennesker fra andre kulturer hver eneste dag. Dette stiller nye krav til oss; krav om tverrkulturell forståelse og toleranse og åpenhet mot det fremmede. Å lese skjønnlitteratur kan være en måte å trene på. Litteraturen lar oss med fantasiens hjelp erfare fremmede liv og tankesett, noe som kan åpne opp tenkningen vår mot mangfoldet i verden. Slik åpenhet er vanskelig å måle, naturligvis, men ikke desto mindre en svært viktige egenskape for den som vil fungere godt i et moderne demokrati. Man kan altså snu argumentet på hodet: Litteratur- og kulturstudier er faktisk viktigere i dag enn noensinne.

Men hvis det er stringent, klar og logisk tenkning man ønsker å fostre, hvor bør man da begynne? Det tidstypiske svaret vil være de formelle vitenskapene. Men, igjen, jeg ser ikke at matematikk, symbolsk logikk eller statistikk uten videre vil være til hjelp når det er Shakespeares sonetter vi ønsker en stringent og klar utlegning av. Jeg ser ingen grunn til å tro at det finnes en kongevei til intellektets utvikling. Ulike problemer krever ulike tenkemåter. Som Lars Hertzberg skriver:
Att vara en skicklig strateg, att få igång en bilmotor som stannat mitt på landsvägen, att ställa diagnoser och kurera sjukdomar, att vinna i poker eller i schack, att skriva en roman, att vinna väljarnas förtroende i politiken, att bygga ett hus, att förmedla i konflikter (mellan stater eller mellan äkta makar), att lösa en kriminalgåta, att driva ett företag, att spåra en varg, och så vidare – allt detta är verksamheter som kräver sin särskilda form av självdisciplin, iakttagelseförmåga och fantasi. De åtnjuter olika grader av prestige i vårt samhälle, men detta säger ingenting om att någon av dem skulle vara mera krävande eller grundläggande än de andra. 
Med att tänka logiskt kan vi antingen avse det tänkande som krävs inom formella discipliner som symbolisk logik eller matematik, eller förmågan att resonera klart kring det problem man har för handen. Vad man framför allt tillägnar sig i de formella disciplinerna är en viss tankestil: en form av abstrakt tänkande. Men det finns ingen anledning att tro att studier i symbolisk logik eller matematik skulle befordra förmågan att tänka logiskt i andra sammanhang. Ifall de gjorde det borde man kunna märka att logiker eller matematiker skulle vara särskilt framgångsrika i alla de sammanhang jag nämnde ovan, men det är de inte, inte ens i poker (däremot ofta nog i schack).
Hvis det er formallogisk tenkning studentene skal beherske, bør de utvilsomt studere dét. Men stringent og kritisk tenkning kan bety flere ting. Hvis man med "kritisk tenkning" mener evnen til å forstå og følge et saklig resonnement -- for eksempel innenfor medisin, kriminologi eller litteraturstudier -- finnes det neppe noen grunn til å tro at studentene heller bør vie seg til logikk og matematikk enn til studier av nettopp medisin, kiminologi og litteratur.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar