Tids(skrifts)klemma.

At forskere må publisere forskningen sin er opplagt. Mindre klart er det at forskere bør forske for å publisere. Det er følgen av dagens premieringssystem ved norske universiteter. Alle vitenskapelig ansatte lever med et krav om å publisere et visst antall artikler i året. Hvis målet ikke nås og instituttet ikke fyller kvoten, medfører det, slik jeg har forstått incentivordningen, økonomiske sanksjoner.

Hans-Georg Gadamer avsluttet doktorgraden i 1929. Først i 1960 kom Sannhet og metode ut. Forfatteren hadde da vært universitetsansatt i nærmere tretti år. (Selv hadde han rundet seksti; han ble 102, så han hadde ennå livet foran seg.) Det er et tankekors at Gadamer, som nettopp med denne boken skrev seg inn i 1900-tallfilosofiens eliteklasse, knapt hadde beholdt jobben under dagens regime. Gadamer hadde sikkert greid å tilpasse seg, det er ikke poenget. Poenget er heller ikke at masseproduksjon av artikler for å fylle en kvote nødvendigvis betyr dårlig forskning. Poenget er bare at det ikke nødvendigvis betyr det motsatte heller. Mye forskning tar fryktelig lang tid, og slike prosjekter vil lett kunne komme i skvis i dagens system. En annen fare med dette kravet om hyppige publikasjoner, er at folk med store prosjekter gående vil forsøke å nå minstemålet på lettvint vis for hurtigst mulig å kunne vende tilbake til det de egentlig driver med. Publisering av halvfordøyd materiale og resirkulering av gammelt stoff er ingen tjent med.

Tellesystemet vurderer ikke bare mengde. Det hadde være totalt meningsløst. Visse formelle krav må selvsagt en slik ordning ha -- et innlegg om nabobråk i avisens ordet fritt-spalte kan knapt sidestilles med en fagfellevurdert artikkel om vold i hjemmet -- men kravet, slik det er formulert i bestemmelsene, er at det kun er vitenskapelige publikasjoner som teller. Dette må ikke forveksles med faglig sterke publikasjoner. Et krav om faglig tyngde hadde, når vi endelig skal ha et slikt system, slett ikke vært urimelig, men i denne sammenhengen betyr vitenskapelighet kun at artikkelen er publisert i et vitenskapelig godkjent tidsskrift. Så i en viss forstand stilles det ingen krav til kvalitet i det hele tatt. (Rimeligvis finnes det en sammenheng mellom fagfellevurdering og kvalitet, men dette systemet stiller, meg bekjent, verken krav til publikasjonens form, innhold eller relevans.) Det som betyr noe er publiseringskanalen. Og den, altså kanalen, befinner seg for norske forskere som oftest i utlandet. Følgelig er det vanskelig for den jevne nordmann å få greie på hva som foregår ved norske universiteter. Noe som faller helt utenfor poengsystemet er det som kalles formidling. Akademikeren har ingen profesjonell grunn til å dele tankene sine med offentligheten, selv om han arbeider med spørsmål av stor allmenn interesse. En filosof som bruker kontortiden til å skrive en artikkel for Morgenbladet eller Samtiden om de moralske sidene ved genteknologi, for eksempel, gjør ikke jobben sin, tvert imot: han sysler med private ting på arbeidsgivers bekostning.

Akademikere berøres i ulik grad av dette. Ikke alle evner å skrive slik at vanlige folk forstår; det er ikke all forskning som lar seg enkelt forklare heller; og slett ikke all forskning er av allmenn interesse -- men det er noe galt når forskere som jobber med slike spørsmål og som har lyst og evner å formidle dem, av systemet tvinges til å gjøre dette på fritiden.

Akademikere -- jeg kjenner filosofer best -- har en tendens til å oppfatte filosofien om ikke som et kall, så mer enn bare en jobb. Mange fortsetter med glede å lese og skrive lenge etter at arbeidsdagen er over (hvis man er grepet av et spørsmål er det vanskelig å legge det fra seg når man stempler ut). Men langt fra alle ønsker eller orker å leve slik Berit Brogaard beskriver. Noe må nedprioriteres (døgnet har tross alt bare 24 timer). Og det som kan skyves til side under dagens regime, er, på den ene siden, hygge og samvær med familien eller, på den andre, forskningens kontakt (jeg hadde mest lyst til å skrive: "kontrakt") med storsamfunnet. Et slikt system er ikke sunt: verken for den enkelte forsker, for vitenskapen eller for det offentlige ordskiftet.