Absurd, meaningless, dismal thing.

For et par uker siden deltok jeg i en diskusjon om sammenhengen mellom manglende gudetro og opplevelsen av livet som absurd og meningsløst.

[If] there is no God, then human life is absurd. That is, if one believes that God does not exist, then one must accept this consequence: human existence has no purpose, no value, no meaning -- at bottom, human existence is empty.... [Thinking] about such an existence ... I find myself saying, ‘What an absurd, meaningless, dismal thing!’ This, I believe, can be the only comprehensible reaction from an atheist who has seriously reflected upon his or her life. But still, this reaction is extremely rare.Why?

Fordi mening er noe vi mennesker selv kan skape, svarte noen. Følelsen av absurditet kan overvinnes ved at vi gjør våre liv meningsfulle. Men, nei, protesterer jhbowden:

When writers refer to the absurdity of life and seriously mean it, they don’t mean that it feels absurd, or that it merely strikes them as absurd, but that it is absurd, this following from the metaphysical conclusion that the cosmic order contains no telos or intrinsic purposes that objectively sort the more important from the less important.

"Spot on", kommenterer Toby Simmons. Dette får jeg ikke til å gå ihop. Hvis spørsmålet ikke er om livet kan føles absurd, men om denne følelsen er korrekt eller ikke -- altså hvis spørsmålet er hvorvidt livet virkelig er meningsløst, synes det selvmotsigende av Simmons å kritisere ateister for manglende fortvilelse. Kritikken fremstiller ateisten som en hykler. En som kjenner sannheten, men ikke vil ta den innover seg. Problemet er jo da at Simmons egentlig gir ateisten rett. Livet er faktisk absurd. Ateisten lever bare ikke i tråd med denne sannheten. Men da impliserer Simmons at han selv tar feil både i liv og lære. Ingen heldig konklusjon. Hvis poenget derimot er at ateisten har et absurd verdensbilde og derfor burde oppleve livet som absurd (noe de færreste gjør, da de ikke fortviler), så er anklagen snarere moralsk enn epistemologisk. Epistemologisk betyr dette likevel en innrømmelse, nemlig at også den troende bare opplever livet som meningsfullt fordi han tror verden er skapt med en hensikt. Uansett får jeg ikke de to sitatene over til å gå ihop.

I senere kommentarer ser jeg at Simmons avviser at innlegget var epistemologisk ment. Poenget var ikke å diskutere spørsmål om rett og galt: The post is merely supposed to highlight the natural consequences of atheist belief. Dette kan lettere diskuteres.

Selv tror jeg ikke verden er skapt av Gud med et mål for øyet. Dette har heller aldri plaget meg. La meg derfor gripe en (slik virker det på meg) parallell erfaring jeg hadde som yngre: En gang vil solen slukke og jorden dø ut. Kanskje kommer hele universet til å kollapse. Alt vi gjør, alle våre spor, alt vi liker og strever for kommer før eller senere til å forsvinne. Jeg husker reaksjonen: "What an absurd, meaningless, dismal thing!" Tanken på at ikke bare mitt og mine etterkommeres liv, men absolutt alt liv engang vil ta slutt, satte en real støkk i meg. Tilværelsen syntes fullstendig grå og håpløs, i lys av disse kjensgjerningene. Slik er det ikke lenger. Noen ville kanskje si at dette avslører refleksjonsvegring på min side; at jeg ikke lenger orker å følge tanken til sin naturlige konklusjon; at jeg fortrenger de store eksistensielle problemene ved å tenke på trivielle ting.

Hva har jeg å si til mitt forsvar? Selvsagt kan livet fortone seg absurd når vi ser det i et bestemt lys. Absolutt alt kan fortone seg absurd hvis vi ser det på en viss måte. Absurditeten finnes ikke i verden, men i vår måte å betrakte verden på. Ateister ser kanskje verden oftere på denne måten (skjønt Simmons' bemerkning om at dette er "extremely rare" kan tyde på det motsatte) -- dét er et empirisk spørsmål -- men det finnes ingen grunn til å hevde at dette er en måte ateister bør eller med nødvendighet må betrakte verden på. Perspektivet er ikke en naturlig konsekvens av ikke-tro. I prinsipp er denne betraktningsmåten like åpen for troende som for ikke-troende. Slik virker det i alle fall på meg.

Når jeg ikke lenger skremmes av tanken på at universet engang vil kollapse, skyldes ikke det at jeg fornekter realitetene. Jeg tror fullt og fast på denne muligheten. Forklaringen er heller ikke manglende refleksjon. Det motsatte er nærmere sannheten, tror jeg: altså at refleksjon har brakt fortvilelsen til opphør. Ikke sånn å forstå at jeg funnet svaret. Det er snarere slik at spørsmålet ikke plager meg lenger. Delvis er forklaringen at andre (kritiske) spørsmål har trengt seg frem. Livet er formålsløst, ja vel? Engang kommer universet til å skrumpe inn og kollapse, men hva så? Jeg ser ganske enkelt ikke dette som noe problem lenger. (Jeg har skrevet lignende ting i dette tredelte essayet.) Det skyldes sikkert at behovet for metafysisk mening har avtatt. Men mest av alt skyldes det nok å si at jeg ikke lenger har tendensen til å betrakte jordelivet i dette perspektivet.