Water for Elephants.

Water for Elephants utspiller seg i sirkusmiljøet i 1930-tallets USA. En godhjertet veterinær forelsker seg i den slemme og sjalu sirkusdirektørens vakre kone. Med andre ord: Et Hollywood-drama, snarere -melodrama, det går 13 av på dusinet.

På ett nivå er dette en film mot vold mot dyr. Sirkusdirektøren er en typisk filmskurk: grov, grisk og hensynsløs overfor sine ansatte; men det som først og fremst etablerer direktøren som filmens onde sentrum er hans skamløst voldsomme "dressur" av Rosie, den nye elefanten.

Sirkuset står på kanten av økonomisk bankerott. Håpet er at et nytt spektakulært elefantnummer skal redde showet. "Don't ever go to the bull without your bull-hook," er direktørens brutale innstilling, og han lever som han lærer. Men Rosie er 53 år gammel, og det viser seg etterhvert at hun kan alle kunstene direktøren har forsøkt å pryle inn i henne; man behøver kun å be henne om det, så ruller hun rundt og står på hodet.

To kritiske spørsmål: I en film som så tydelig taler for en annen dyrebehandling, hvorfor er det ingen som spør seg hvordan Rosie hadde lært kunstene sine? I senere år har det vært skrevet mye om den maktbruken dyretemmere systematisk bruker for å trene løver og elefanter til sirkus og annen underholdningsindustri. Folk i miljøet kunne da umulig være uvitende om dette. Og for det andre: Hvordan har filmskaperne fått skuespillerelefanten til å gjøre disse kunstene foran kamera?

Jeg undersøkte spørsmålene. "Denne stakkars elefanten ble trent til å gjøre triksene man kan se i filmen ved å få elektriske støt." Riktignok skal dette ha skjedd lenge før Tai, som elefanten heter, havnet hos filmselskapet Fox; men, igjen: folk i dette miljøet kan da umulig være uvitende om at slikt foregår, og: hvordan kan folkene bak denne filmen være så uinteressert i forhistorien til sine animalske stjerner?

(NOAH oppfordret til boikott da filmen gikk på norske kinoer. Det gleder meg å kunne melde at mine hender er rene: Vi så en piratkopi.)

Gazas tårer.

Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om bombingen av Gaza ved årsskiftet 2008-09 fikk svært varierte mottakelser. Enkelte mente Løkkeberg avpolitiserte konflikten; at filmen appellerte for mye til hjertet og for lite til hodet; at den ikke opplyser om årsak og historien bak konflikten, men kun fokuserte på individuelle ofre og tap. Andre hyllet filmen som den ultimate antikrigsfilmen, med bortimot samme begrunnelse. Av det jeg hørte om filmen den gang -- at Løkkeberg ikke hadde filmet selv, at hun faktisk ikke hadde vært på Gaza-stripen engang, bare satt sammen andres bilder; at filmen var helt uten kommentarer og kun besto av korte filmsnutter kryssklippet med et og annet intervju med et gråtkvalt barn -- forventet jeg nok å mene som omtrent som de negative kritikerne. Når jeg nå endelig har sett filmen, er jeg av en annen oppfatning.

Gazas tårer er så visst ingen opplysningsfilm, men all dokumentarfilm må jo ikke være skolefjernsyn. Er det én væpnet konflikt vi ikke mangler informasjon om, må det være Midtøsten-konflikten. Conrad Myrland, leder i Med Israel for Fred, syntes filmen fremstilte Israel som verdens mest brutale militærmakt. Velfortjent, mente Løkkeberg, for dette er jo sannheten. Jeg vet ikke hvor sant det er at Israel er verdens mest brutale militærmakt; men filmen forsøker heller ikke å fremstille det slik: Gazas tårer sammenligner overhodet ikke israelsk maktbruk med andres maktbruk. At Israel er en meget brutal militærmakt legger filmen naturligvis ikke skjul på, men dette faktum var knapt noen hemmelighet før heller. Filmens styrke ligger ikke i å gjenta dette budskapet. Styrken er at filmen bringer de menneskelige konsekvensene av slik maktbruk så tett innpå oss. Og nettopp ved å fremstille all denne lidelsen så å si løsrevet fra sin politiske kontekst og helt uten forklarende kommentarer -- ved å la lyden og bildene av sårede, drepte og fortvilte mennesker tale for seg -- blir dette et portrett ikke kun av palestinsk lidelse, men et hjerteskjærende dokument over all menneskelig lidelse under krigens forferdelige svøpe.

Selv om handlingen er lagt til Det Hellige Land og foregår i romjulen, er dette ingen typisk julefilm, men budskapet om fred er minst like tydelig her som i noen film Disney stått for.

Tankeforbrytelser?

Per i dag er onde tanker tillat i Norge. Kriminelle tanker, i juridisk forstand, finnes ikke. Å planlegge å ta livet av naboen er ikke forbudt. Det er ikke hyggelig, naturligvis, men så lenge planen forblir urealisert har intet straffbart skjedd. Nå ønsker PST å forby planlegging av samt anskaffelse av utstyr til terrorvirksomhet. Jeg kan forstå ønsket. Det er opplagt bedre å kunne avverge terrorisme -- gripe terroristen i planleggingsfasen, før han egentlig blir terrorist -- enn å måtte oppklare saken i ettertid, men med dette forslaget vil antiterrorarbeidet bevege seg ut på epistemologisk glattis. Hvis man pågriper en person for en planlagt handling, blir planen aldri realisert. Man får heller aldri vite om planen ville blitt realisert. Hva sitter en da igjen med?

Filmen Minority Report omhandler en politienhet hvis oppgave er å hindre mordere i å bli mordere, så å si -- skjønt denne distinksjonen mangler betydning i filmen: Man kan dømmes som morder uten å ha begått noe drap. Ikke på grunn av mordplaner, men fordi man faktisk vil begå et drap i nær fremtid. I science fiction kan politiet dokumentere og etterforske kriminalitet før den begås, men i vår verden og med tradisjonelle politimetoder klinger skillet mellom utført og ikke utført (planlagt) terrorisme ubehagelig likt skillet mellom skyldig og uskyldig.

Naturligvis er det en kobling mellom en foreliggende plan og dens fullføring -- en plan er per definisjon noe man har til hensikt å gjennomføre -- men i praksis snakker vi ikke om noen nødvendig sammenheng. Så hvis politiet avslører en terrorplan, er det ikke klart hva de har avslørt. De har avslørt en plan, ja, men for at dette skal bli en straffesak, må de vel også kunne bevise hva planen med planen var, så å si. Jeg mener: Vi kan ikke utelukke at det finnes folk som elsker å legge strategier og detaljerte planer, uten å mene alvor -- eller for den del: folk som til å begynne med ønsker at terrorplanen skal bli til noe, men som underveis i forberedelsene forstår at dette kun er tåpelige gutteromsfantasier.

Med mindre PST ønsker å trekke slike tilfeller for retten, må de altså kunne skille lek fra alvor. Det er ikke nødvendigvis så enkelt. For hva skiller en reell plan fra en plan som aldri vil bli realisert? Å se hvor mye "terroristene" legger i forberedelsene er ingen sikker metode. Noen terrorister opptrer nokså spontant, andre legger mye tid og energi og store pengesummer i planleggingen, men dette gjelder mange typer rollespill også. Videre finnes det jo mange eksempler på at lek gradvis glir over i alvor. Hvordan skal PST kunne vite hva som er the real thing, hva som er seriøse men ufarlige planer og hva som bare er tull og tøys, når dette ikke alltid er klart for de involverte engang? (Å forby alt sammen kunne være en løsning, men den har PST tatt eksplisitt avstand fra: Man ønsker ikke å kriminalisere besittelse av avbitertang og gummihansker, bare det å skaffe slikt utstyr med uærlige hensikter...Nå, ja.)

Selv om PST skulle finne en tilfredsstillende løsning på denne problematikken, selv om de skulle bli i stand til å sirkle inn kun de alvorlige terrorplanene, er det uklart hva de kan gjøre med funnet. Problemet med å pågripe de "skyldige" mens de ennå er uskyldige, er at man  ender opp med en straffesak basert på to tvilsomme hypoteser. Påtalemakten må -- 1 -- prossedere ut fra den hypotesen at planen var alvorlig ment og -- 2 -- ut fra den like tvilsomme, men enda mer hypotetiske hypotesen at planen ville blitt gjennomført. Slik virker det i alle fall på meg. Jussen i dette aner jeg lite om, men jeg ser klare filosofiske problemer her: Hvorvidt planene var alvorlig ment kan, som jeg har vært inne på, vanskelig bevises, skjønt en tilståelse vil kunne rimeliggjøre den hypotesen. Men hypotesen om at alt ville ha gått etter planen hvis politiet ikke hadde grepet inn kan neppe rimeliggjøres i det hele tatt. For selv den mest veldreide plan kan jo gå i vasken. Det skal mer enn forberedelser og vilje til for å gjennomføre en plan: Sjansen må by seg; kanskje den aldri kommer; kanskje "terroristen" får hjerteproblemer og må på sykehus, eller brekker beinet; eller forsover seg; eller kanskje "terroristen" ser en svart katt krysse veien og får kalde føtter.... Utallige komplikasjoner kan dukke opp. Burde ikke en straffesak også diskutere disse hypotesene? Jeg vet ikke, men jeg finner det ikke opplagt urimelig (selv om jeg finner det opplagt umulig å diskutere alle tenkelige scenarier). De alternative scenariene er ikke åpenbart irrelevante. Fremtiden til den sjalu ektemannen bestemmes jo av om han snur i soveromsdøren eller om han, som han hadde tenkt, går til sengs med kniven i hånd. På samme måte kunne jo også han hvis plan var å sprenge slottet i luften ha ombestemt seg når som helst -- helt til lunta brant.

Gal manns verk?

"Er det bekvemt for oss at 'våre' erklæres som gale, mens muslimske terrorister erklæres som onde?" spør Terje Emberland i Klassekampen. Atle Sommerfeldt antyder det samme i papirutgaven:

Massedrap er ikke unikt. Det er bare unikt i Norge. Han har hatt et rasjonale i sine  tanker og har planlagt i mange år, handlinger som selvsagt virker sinnssyke på de fleste. Men må en nordmann være sinnssyk for å gjøre slikt, men ikke en serber som dreper bosnjaker, ikke en rwander som dreper andre rwandere, ikke en tysker som begår massemord på jøder?

Finnes det grunn for slike mistanker til de sakkyndiges arbeid? Aner ikke. Jeg vet heller ikke om det faktisk er mer bekvemt å tenke på gjerningsmannen som gal enn som terrorist. Kanskje vil dette bli dommen når den rettspsykiatriske kommisjonen har gjennomgått rapporten -- at psykiaterne har tatt bekvemlighetshensyn i sine undersøkelser -- men jeg stiller meg skeptisk til slike antydninger så lenge de fremsettes av folk som bare kjenner saken fra media.

"Psykiaternes konklusjon kan ikke bli stående," hevder Einar Øverenget. "Hvis rapporten om  Breivik som utilregnelig blir stående," istemmer Emberland, "så vil dette aldri bli en helt avklart sak." Virkelig? Ikke engang om konklusjonen skulle være korrekt? Hvis det virkelig er grunn til å tro at Breivik er utilregnelig, må vel den innrømmelsen ikke bare bli stående, men være helt avgjørende for en fullstendig avklaring i saken? Det er "mange som reagerer og ikke kjenner seg igjen i konklusjonen," sier Espen Schaaning. (Hvilket i alle fall sår tvil om at det er noe spesielt bekvemt med diagnosen.) Også jeg ble overrasket da nyheten kom. Også jeg finner det vondt å svelge det faktum at Breivik muligens slipper å stå til ansvar for ugjerningene 22. juli, så jeg kan godt forstå reaksjonene. Men det er ikke opplagt for meg hvilken vekt man bør tillegge slike reaksjoner fra folk -- psykiater eller ikke -- som, i likhet med meg, aldri har møtt morderen, slett ikke undersøkt ham, ikke engang lest rapporten det er snakk om. At folkevettet alltid skal trumfe i strid med juss og psykiatri, virker som en litt lettvint løsning.

"Gjerningsmannen er utvilsomt gal i en dagligdags betydning av ordet," som Einar Øverenget fastslår, "men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres?" Spørsmålet er avgjørende. Men å finne svaret kan være lettere sagt enn gjort. Et problem er at tilregnelighet og ansvarlighet er juridiske begreper. Mens jussen opererer med enten-eller og skarpe skillelinjer, består den psykiatriske virkeligheten av overlappinger og glidende overganger. Som regel er dette uproblematisk, men i grensetilfeller kan det være vrient å plassere en psykiatrisk diagnose i én av to juridiske kategorier -- tilregnelig eller utilregnelig. "Han har voldsomt oppblåste tanker om seg selv og baler med de villeste politiske konspirasjonsteorier og andre vrangforestillinger, men er han virkelig utilregnelig?" Hvorvidt Breivik er et slikt vanskelig tilfelle, er omstridt, noe som avslører en annen kompliserende faktor på veien mot et entydig svar. Psykiatrisk diagnostisering er ingen eksakt vitenskap. Objektive måleenheter for menneskelig atferd finnes ikke. Å vurdere atferd -- om den er normal eller unormal, om den i så fall er sykelig eller bare eksentrisk -- handler mye om skjønn, og skjønn varierer som kjent fra person til person. Ulike psykiatere vil følgelig -- avhengig av tidligere erfaringer -- tolke og vektlegge ting ulikt. (Dette ble godt illustrert av Jerrold Post og Tom Quiggin. De to internasjonalt anerkjente forskerne ble intervjuet av Morgenbladet sist uke. Begge argumenterte godt og med slående eksempler til støtte for sine til dels motsatte syn på Breivik.) Videre kompliseres prossedyren av at de empiriske spørsmålene i slike saker -- mannen er gal, men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres? -- ikke kun er empiriske, men også moralske og konseptuelle spørsmål. Spørsmålet om gjerningsmannen er strafferettslig ansvarlig for sine handlinger henger sammen med en lang rekke andre spørsmål av filosofisk art. Hva er personlighet? Hva er en personlighetsforstyrrelse? Hva er ansvar? Hva er fri vilje? Og er slik frihet en forutestning for ansvar? Og så videre.

Derfor har mange, både før og ikke minst i de siste par ukene, stilt seg skeptisk til den makten psykiatrien har fått i norsk rett. En skepsis jeg deler.

Men hva om det ble klart at Breivik virkelig var ute av stand til å fatte at det han gjorde var galt? (Jeg vet ikke om jeg tror på et slikt utfall, men sett altså at psykosen ble dokumentert hinsides enhver rimelig tvil -- hva da?) Jo, i så fall er mannen ikke strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Følgelig kan han ikke fengsles, men må i henhold til norsk rettspraksis idømmes tvungen psykiatrisk behandling. I prinsipp vil det si at Breivik skal frigis hvis behandlingen viser seg å virke. At mange av den grunn -- fordi tanken på å møte massemorderen på gaten om noen år er vemmelig -- helst ser en annen konklusjon, har jeg all forståelse for: Slike utsikter svelger man kun med en stor porsjon vilje. At enkelte ønsker å endre lovverket for å sikre at så ikke skjer, kan jeg også forstå.

Men det finnes mange som mener det er problematisk, om ikke galt, å tenke i psykiatrisk retning i det hele tatt. 

"Det er dypt problematisk dersom vi i terrorsaken beskytter oss mot gjerningsmannens politiske ekstremisme ved å gjøre den til en sykdom," sier Einar Øverenget. Naturligvis! Politikk tilhører, sammen med sjokoladepudding og sydenferier, en kategori som aldri kan være en sykdom. Politikk handler om ideer for samfunnsstyring, og en idé kan aldri være (eller bli gjort til) en sykdom. Politiske oppfatninger kan i høyden være et symptom på sykdom, slik feber ikke er sykdom, kun et tegn på sykdom. Dessuten er det jo bare én ekstremist det her snakkes om, så rapporten gir ikke engang støtte til å oppfatte denne formen for politisk ekstremisme som et sykdomstegn, kun at det finnes én person i dette miljøet som er syk.

Mange på venstresiden er imidlertid skeptiske til å innrømme selv dette (noe de nevnte reaksjonene er et uttrykk for). For vil ikke en galskapserklæring kunne ufarliggjøre hans ideer? Enkelte vil utvilsomt finne dette svært bekvemt. Som John Olav Egeland skriver på kommentarplass i Dagbladet: "På ulike nettsteder triumferer de islamofobe og deres tilhengere: Mordene var gal manns verk og har ikke noe med politikk å gjøre." Ali Esbati mener tvert imot at Breivik er en politisk og ideologeisk motivert terrorist. Udåden må tolkes politisk. Han vil heller ha en politisk diagnose. Men jeg stiller meg tvilende til (som svært mange, både til høyre og venstre, synes å ta for gitt) at dette må være et enten-eller-spørsmål.

Naturligis vil en galskapserklæring få følger for hvordan politikken blir behandlet i rettsaken. Tenk bare på følgene for Breiviks eventuelle redegjørelser i retten. I stedet for å bli presentert for de motbydelige synspunktene til en ansvarlig morder, skal retten lide seg gjennom en angivelig psykotisk persons tungetale. Om mannen virkelig skal oppfattes som utilregnelig må man spørre om han overhodet bør få anledning til å lufte sine demoner i en offentlig rettsal. Dette til tross finner jeg det langt fra opplagt at vi må betrakte terroren 22. juli som enten gal manns verk eller som politisk motivert.

Hvis det er riktig, som ble sagt på TV forleden dag, at de sakkyndige eksplisitt har sett bort fra Breiviks ideologi, er dette en alvorlig utelatelse. Ikke bare fordi det faktum at han deler oppfatninger med mange andre svekker deres tolkning av Breiviks konspiratoriske vrangforestillinger som symptomer på sykdom -- dette er ikke bare en enslig manns tankespinn, men oppfatninger som i visse miljøer er legio -- men også fordi det vil være umulig å forstå hva som skjedde 22. juli uten å ta hensyn til disse tankene, og for forstå tankene synes det avgjørende å vite hvor de kommer fra og hører hjemme. Politikken er relevant.

Mange frykter at ideologien vil forsvinne fra bildet dersom oppfatningen om Breivik som en galning fester seg. Jeg er ikke sikker, men mistenker at mye av denne frykten ligger i ordet "bare": "Dette var bare en gal manns handlinger!" Men det er jo ikke slik at hvis mannen er gal, så forklarer det alt. Psykose kan alene forklare at en man skyter vilt og ukritisk rundt seg, men Breivik gikk etter helt bestemte ofre. For å forstå hvorfor må man gå til ideologien. Ideologien er (slik jeg ser det) en del av forklaringen, uansett om mannen er tilregnelig eller ikke.

En utilregnelighetserklæring vil opplagt gjøre det vanskelig å bruke Breivik, slik mange ønsker, i argumentasjonen for at vold er en naturlig konsekvens av tankegodset i de høyreekstreme antijihadistmiljøene. Dette betyr naturligvis ikke at argumentasjonen er feil. Tvert imot, poenget virker nokså opplagt:

I årevis har dei spreidd ein ideologi som – kort fortalt – er prega av ei dommedagsaktig konspirasjonstenkning. I årevis har dei omtala til dømes Arbeidarparti-politikarar som «svikarar», som «landsforrædarar», som «quislingar». At nokon tyr til vald når dei har vorte selde eit slikt verdsbilete, er knappast noko overrasking. At Arbeiderpartiet vert sett ut som mål er knappast tilfeldig. Det som sjokkerer er skalaen. Ikkje at det skjer. Dette er ikkje den fyrste valdshandlinga motivert av denne sjuke, konspiratoriske ideologien.

Med andre ord, en behøver ikke være klinisk gal for å gripe til våpen i dette miljøet. Det holder å være gal i en dagligdags betydning av ordet.

Jommen sa jeg smør.

Folk har plutselig begynt å ete på kilosvis med smør, og mange er offentlig forarget over tomme butikkhyller og smørkø i et av verdens rikeste land. Atte, eh, at produsentene ikke kan tilfredsstille etterspørsel'n er bare heeelt ufatt'lig, asså!

Forbrukerstoff pleier ikke å gjøre det for meg. Men dette smørmaset, må jeg (med forundring over meg selv) innrømme, gjør meg nesten infantilt irritert. (Jeg skal spare dere for detaljer.)

Jeg har liten sans for å bruke alle verdens sultne mager mot den som er tankeløs i omgangen med mat. Hvis ungene spytter ut, kaster rundt seg og leker med maten, så er det jo ikke denne grelle kontrasten som gjør meg forarget. Det er i alle fall ikke derfor jeg ønsker å lære dem bordskikk. Men nå er jeg bare så nær å komme med dette poenget....Og jeg ser at jeg ikke er alene.

Min og din.

Sigrid var hjemme fra barnehagen i går. Så hun og mammaen besøkte meg i lunsjpausen. Straks kom blyant og papir på bordet. Mammaen skrev "Sigrid" på papiret og visket det ut igjen. Sigrid syntes viskelæret var fantstisk. Nesten magisk. "Skriv Ingvild!" Hun ville prøve selv. Og så: "Du Pappa, skriv Mamma. Skriv Mamma'n min!" Jeg skrev. "Se," sa jeg. "Der står det Mamma'n min."

- Nei, skriv Mamma'n min!
- Ja, Mamma'n min!
- Nei, Mamma'n min!
- Nettopp! Mamma'n min. Det står her.
- Nei, min mamma! Du har ikke skrevet Mamma'n min.
- Jo, det er akkurat det jeg har.
- Åå...!

Så tryllet hun det bort, og laget en fin tegning som nå henger på kontorveggen.

Vesten mot resten?

Pussige sammentreff forekommer. I forgårs leste jeg en artikkel av Pål Norheim om historikeren Niall Ferguson i Klassekampen. Artikkelen var en forkortet utgave av "Hvem stakk av med arvesølvet?" som sto på trykk i tidsskriftet Vagant. Via Paul Raymonts twittringer på Philosophy, lit, etc. kom jeg i går over Pankaj Mishras kritikk av samme mann. Og i dag spurte en kollega om jeg så "Vesten -- på vei mot stupet?" -- tv-serien basert på Fergusons siste bok, Civilisation -- da den gikk på NRK2 i høst.

Jeg så deler av den, og jeg må si at kritikken ikke virker for sterk på meg. Jeg er ingen historiker, så jeg var sjelden i stand til å komme opp med konkrete moteksempler til Fergusons påstander, men de kritiske motforestillingene tårnet seg opp. Blant annet: Hvorfor blir den driftige Fredrik den Store sammenlignet med nettopp den giddesløse sultan Osman den Tredje? "Why not," som Pankaj Mishra spør, "to the energetic Tipu Sultan, another Muslim contemporary, who was as keen on military innovation as on foreign trade?" Jeg har hørt om Tipu Sultan før, men svaret virker opplagt: Fordi en mann som Tipu Sultan passer dårlig inn i det store narrativet om vesten mot resten og vestens herredømme som Ferguson ønsker å fortelle.

Fortellingen virket selelektiv, selv for et historisk utrent øye. Mest skeptisk var jeg likevel til seriens ledende spørsmål -- "ledende" både i betydningen tendensiøst og i betydningen førende for programmene. Når Ferguson spør hvorfor det var Vesten og ikke Østen som oppfant moderne kapitalisme og (våpen)industi og hvorfor det var Vesten snarere enn Østen som initierte globaliseringen, så antyder han, for det første, at denne utviklingen var historisk nødvendig og, for det andre, at forklaringen må ligge i Vestens fortreffelighet og Østens tilbakeståenhet.

Is this Love that I'm Feeling?

Det er filosofisk problematisk, men ikke helt uvanlig, særlig ikke i populærkulturen, å kalle kjærlighet en emosjon. For hvis kjærlighet er en emosjon, betyr vel det at vi elsker kun i de øyeblikkene vi har de rette emosjonene? Kan jeg da si at jeg elsker kona mi? Burde jeg ikke heller si hvor ofte eller hvor mange ganger jeg har elsket henne, eller undersøke hvorvidt jeg elsker henne -- hvorvidt jeg "føler kjærlighet" for henne -- akkurat nå? Hvis min kone spør, kan jeg ikke bare forsikre henne om at jeg elsker henne -- jeg må kjenne etter først. Hvis kjærlighet er en følelse, må altså spørsmålet behandles som et rent empirisk spørsmål: "Vent litt...nei, dessverre, ikke akkurat nå!" Men hvis mine følelser på ett bestemt tidspunkt er alt jeg kan uttale meg om, hven vil da bry seg om svaret? Mister ikke alle spørsmål og svar, all tvil og tro, alle anklager og forsikringer -- ja, mister ikke alt som gjør kjærligheten viktig for oss sin betydning på denne måten? I neste øyeblikk kan jo alt være annerledes.

Videre synes den emosjonelle kjærlighetsmodellen å åpne for å snakke om kjærlighetsglimt. Det er en kjennsgjerning at jeg kan sitte i en stol og bli overmannet av plutselig kjedsomhet. Hvis kjærlighet også er en emosjon, betyr det at jeg på samme måte kan bli slått av plutselig kjærlighet? "I går klokken 16.05 elsket jeg faktisk Kari. Det kom helt plutselig, og forsvant igjen med det samme!" Dette er absurd. Kjærlighet må ha en viss varighet. Hvis følelsen varer kun et øyeblikk, hvordan kan vi vite at det er kjærlighet vi føler (og at den er rettet mot nettopp Kari), snarere enn, for eksempel, at solen varmer behagelig på ryggen akkurat nå?

Ting blir ikke nødvendigvis bedre av å tenke på kjærlighet som en dypere og mer stabil emosjon. For hvordan skal vi forstå dette? At vi går omkring med en følelse av kjærlighet for alt vi elsker hele tiden? Vi føler det bare i spesielt intense øyeblikk, men kjærligheten er der hele tiden. Selv om kjærlighetsfølelsen ofte er skjult for oss, fordi vi sover eller fordi vi tenker på og føler helt andre ting, så er den alltid der og kan når som helst piple opp til overflaten. Dette slår meg som en merkelig bruk av ordet "følelse", uten at jeg kategorisk vil avvise slik bruk. Å snakke om kjærlighet som en dyp og konstant følelse kan forstås som en forenklet eller metaforisk uttrykksmåte, og slikt har sin plass, for eksempel i poesien. Men hvis dette er ment som en empirisk hypotese, er det vanskelig å se hva vi kan bruke den til: Hvordan tester man en hypotese om at folk føler kjærlighet selv når de ikke føler det? Dette minner mest om en a priori påstand om hvordan ting må henge sammen. I slike tilfeller svarte Wittgenstein: Ikke tenk, men se -- se blant annet om det virkelig finnes noe slikt som en kjærlighetsfølelse.

Da, tror jeg, vi oppdager at det ikke finnes én slik følelse, men at kjærlighet kan føles på utallige vis. Alle former for kjærlighet er knyttet til vårt følelsesliv, men de uttrykkes gjennom ulike følelser i ulike sammenhenger. Hva som er en kjærlighetsfølelse bestemmes ikke av følelsen alene, men også av den sammenhengen følelsen opptrer i. Jeg kan være stolt over min datter som har laget en flott tegning; jeg kan være bekymret fordi jeg ikke ser henne i folkemengen, og jeg blir lettet når jeg finner henne igjen; og, som jeg var inne på i dette innlegget, dyp sorg synes å være den adekvate responsen på et sammenbrudd på gjensidigheten i et forhold. Stolthet, bekymring, lettelse og sorg er, kan vi si, fire ulike emosjoner. Ingen av dem er kjærlighetsfølelser, men alle sammen kan, i bestemte sammenhenger, være uttrykk for min kjærlighet.

Når jeg har sagt dette, vil jeg raskt legge til at kjærlighet opplagt handler om mer enn følelser. Hvorvidt vi elsker kommer ikke utelukkende an på hvor og hva vi føler. Et forhold kan gå i oppløsning når forelskelsens pasjoner blekner. Det betyr ikke nødvendigvis at dette aldri var noe kjærlighetsforhold, men vi vil kanskje si at i dette tilfellet ble det med forelskelse; at dette forholdet var tuftet kun på følelser -- underforstått: at kjærligheten aldri stakk særlig dypt her. Eller tenk på følgende oppfordring: "Du elsker meg, sier du. Så vis det da!" Dette betyr ikke at jeg må vise mine følelser. Kravet er at jeg må (be)vise min kjærlighet ved å oppføre meg på et bestemt vis.

På hvilket vis må vi oppføre oss for å vise kjærlighet? Heller ikke her finnes det ett svar. Svaret avhenger av hvilken kjærlighet vi snakker om -- kjærligheten til et kunstverk uttrykker seg på andre måter enn kjærligheten til ektefellen, som igjen stiller til dels andre krav enn kjærligheten til barna -- og det avhenger naturligvis av omstendigheter og kontekst. En gave kan være et vakkert uttrykk for kjærlighet. Men samme gave kan, for eksempel hvis giveren er en far som aldri besøker og aldri viser glede over å være sammen med ungene, være uttrykk for noe helt annet. For å vite om gaven uttrykker det ene eller det andre -- mer presist: for å vite hvordan vi skal beskrive en gaveoverrekkelse -- holder det altså ikke å konstatere at en gave skifter hender samt granske følelsene til partene involvert; vi må vite en hel del om den sammenhengen overrekkelsen finner sted i -- kontekst, forhistorie og så videre. En bokgave kan være en kjærlighetsgave fra en far til en datter. Men hva om datteren egentlig ønsket seg fotballsko? Vel, kanskje pappaen oppriktig mente at en bok ville være bedre for henne. Skjønt underkjennelsen av datterens ønske kan også, hvis han er av den typen, vitne om farens akademiske ambisjoner for barnet, eventuelt avsløre hans syn på datterens fotballinteresse, eller begge deler. Hva om datteren alt har et par (i hans øyne) fullt brukbare sko som hun bare ikke liker fargen på? Og i tillegg har mast og mast om nye sko -- da var kanskje boken ment som en lærepenge ("Jeg tåler ikke mas!"). Eller hvis datteren for lenge siden har nevnt nettopp denne boken, trodde kanskje faren dette var hva hun egentlig ønsket seg -- og kanskje han hadde rett. Og så videre.

Følelser er (tror jeg) sentrale i alle former for kjærlighet. Det samme gjelder atferd. Men nøyaktig hvordan kjærlighet, følelser og atferd forholder seg til hverandre er et meget komplisert spørsmål, som neppe kan besvares uten detaljerte beskrivelser av konkrete situasjoner i konkrete kontekster.