"Hjernen fikk ham til å gjøre det!"

Eventuelt: Hjernetilstanden eller -sykdommen fikk ham til å gjøre det -- slike utsagn (som ligger under, i alle fall av og til, når forsvareren begjærer sin klient frikjent, ikke fordi klienten er uskyldig, men fordi han/hun var utilregnelig i gjerningsøyeblikket) reiser mange filosofiske spørsmål, blant annet om hvordan forholdet mellom person og hjerne skal forstås, men én misforståelse kan ryddes av veien umiddelbart: Dette er ikke et forsøk på å skyve ansvaret over på hjernen (hva nå det måtte bety); påstanden er at ingen kan holdes ansvarlig her. Tanken er som følger:

Vi kan kun holdes ansvarlig for det vi har kontroll over -- typisk: våre utsagn og hanlinger. Andres handlinger kan vi ikke klandres (eller æres) for, ei heller for rent fysiske prosesser i egen kropp, som romling i magen og rennende nese. Hjernen er også et fysisk organ utenfor vår kontroll; så hvis en eller annen unormal prosess i dette organet får meg til å begå ugjerninger, da er også ugjerningene utenfor min kontroll og ikke noe jeg kan holdes ansvarlig for.

Mange finner dette rimelig, tror jeg: At vi ikke kan holdes (fullt) ansvarlig når vi handler ufritt eller under tvang. Ting du gjør med en pistol mot tinningen er det i en viss forstand ikke du som gjør. Større rom for tvil er det naturligis når tvangen angivelig kommer innenfra. Men hvis det kan dokumenteres at en viss hjerneprosess var avgjørende i gjerningsøyeblikket -- som i tilfellet Charles Whitman, der en hjernesvulst synes å ha satt mannen ut av stand til å kontrollere egen atferd --, så tror jeg flertallet vil enes om at det er urimelig å holde vedkommende strafferettslig (fullt) ansvarlig for udåden.

Dette reiser imidlertid oppfølgingsspørsmål de færreste vil være like komfortable med. Det er slike spørsmål jeg skal diskutere her. Kanskje ingen av oss noensinne er ansvarlig på denne måten? Riktignok brukes denne appellen (til ukontrollerbare hjerneprosesser) primært som forklaring når vi har gjort noe galt; men hvorfor denne begrensning? Virker det ikke rimelig å anta at alt vi gjør -- enten det er godt eller ondt -- må avhenge av slike prosesser i hjernen? Hadde jeg kunnet opptre like generøst eller gjort det så skarpt på eksamen hvis hjerneaktiviteten hadde vært en annen på det tidspunktet?

Betyr dette at personlig ansvar er en illusjon? Den konklusjonen vil være forhastet. For å berøve meg æren for min generøse opptreden holder det ikke å påpeke at jeg opptrådte som jeg gjorde takket være fysiske prosesser i hjernen min. For min opptreden var jo avhengig av en lang rekke andre fysiologiske prosesser også -- som at hjertet mitt slo, for eksempel -- uten at dét automatisk fratar meg æren for generøsiteten. Det må bevises at prosessene i hjernen ikke bare muliggjorde, men forårsaket min atferd. Dette er lettere sagt enn gjort.

Et naturlig første forsøk er kanskje å undersøke om visse atferdsmønster systematisk opptrer sammen med bestemte hjernetilstander. Men som bevis for en kausal sammenheng er ikke dette nok. To ting kan godt opptre systematisk i en viss rekkefølge -- "Etter regn kommer sol," for eksempel -- uten at det ene er årsak til det andre. For å vite om hjernetilstanden forårsaker atferdsmønsteret, må vi derfor vite at dette ikke kun er en pussig samvariasjon. Vi må også vite at kausaliteten ikke virker i motsatt retning. "Når svalene flyr lavt blir det regn," lyder et annet ordtak. Tanken er ikke at svalene forandrer været, men at de forutsier været fordi værforandringer (angivelig) påvirker deres flyvemønster. Så kanskje hjerneprosessene ikke bestemmer, bare varsler hva som kommer fordi atferden vår på en eller annen måte påvirker disse nevrale prosessene? Ok, uttrykt på denne måten låter dette nokså sprøtt, men poenget er i grunnen likefrem: Før vi kan trekke den konklusjonen at frihet og ansvar er en illusjon fordi folks tanker, meninger og oppførsel alltid skyldes nevrale prosesser i hjernen, må vi vite at det ikke (aldri?) forholder seg annerledes. Jeg har hørt at positiv tenkning kan generere kjemiske forandringer i hjernen. Kanskje ulike atferdsmønster -- generøs opptreden og generøse intensjoner, for eksempel -- har en lignende effekt? I alle fall av og til? Så lenge denne muligheten er åpen kan vi heller ikke utelukke den stikk motsatte konklusjonen; nemlig at også de fysisk-kjemiske prosessene i hjernen er noe jeg (i alle fall av og til) har et visst ansvar for!

Men hva om en person plutselig blir (som vi sier) en helt annen person; at han brått begynner å oppvise ukarakteristiske tilbøyeligheter, interesser og holdninger, for så -- like brått -- å bli den samme gamle igjen straks han får medisinsk behandling? I et slikt tilfelle (side 15) vil mange -- meg inkludert -- legge skepsisen til side og fraskrive vedkommende en betydelig del av ansvaret for sine ugjerninger. Men dette er ikke nødvendigvis noen innrømmelse overfor nevrodeterminismen. Å anerkjenne eksistensen av eksepsjonelle tilfeller av personlig ufrihet trenger ikke å være første skritt på veien mot å mene at personlig ufrihet slett ikke er ikke unntaket, men regelen; at all menneskelig atferd kan forklares på denne måten.

Selv om ting tyder på at visse hjerneanomalier kan forklare visse typer atferd, så er nevrovitenskapen langt unna å bevise dette. Noen tror (håper?) at dét bare er et spørsmål om tid; at vitenskapen ennå er ung og lite utviklet, men at den i fremtiden, bare teknikken blir sofistikert nok, vil kunne forklare all menneskelig atferd i rent nevro-kausale termer. Dette virker helt umulig på meg. Dét kan låte dogmatisk, så la meg forklare.

Naturligvis finnes det mange tekniske og empirisk-metodologiske problemer her. Det eksisterer, for eksempel, ikke to identiske hjerner, noe som innebærer at funn i én hjerne ikke nødvendigvis sier noe om sammenhengen mellom hjerneprosess og atferd hos en annen person. En elektisk impuls som hos meg systematisk henger sammen med bevegelser i høyre pekefinger, gjør kanskje ikke det hos deg. Vi kan umulig vite med sikkerhet uten å undersøke alle tilfeller for seg. (Eller, slik virker det på meg, som ikke har satt meg inn i spørsmålet.) Men det er ikke derfor jeg kaller nevrodeterminismen umulig; slike praktiske vanskeligheter kunne kanskje overvinnes ved hjelp av mer raffinerte forskningsmetoder og forbedret teknologi. Nei, grunnen til å kalle nevrodeterminismen -- og påstanden om at all menneskelig atferd bestemmes av kausale hendelser i sentralnervesystemet -- en umulig idé, er at denne forestillingen er basert på en altfor snever oppfatning av hva atferd er.

[Tillegg 11.02: Å snakke om to distinkte atferdsbegreper, kan misforstås, så la meg presisere. Påstanden er ikke at folk oppfører seg på to måter. Påstanden er at det finnes to svært ulike måter å besvare spørsmålet "Hva er det han gjør?" på. Det første svaret lyder: "Han vifter med armene" eller: "Armene beveger seg." Det andre: "Han signaliserer om hjelp" eller: "Han sender morse-signaler" eller: "Han plages av insekter" -- avhengig av omstendighetene. Beskrivelsene vitner om to vidt forkjellige måter å interessere seg for menneskelig atferd på. Jeg kaller ikke den første illegitim. Jeg antyder bare at nevrodeterminisme kan virke rimelig så lenge man tenker på atferd som fysiske bevegelser, men at ideen virker urimelig straks man reflekterer over det faktum at "samme" atferd i denne betydningen av ordet kan være vidt forskjellige atferder i den mer substansielle betydningen av ordet.]

Vi bruker "atferd" på i alle fall to distinkte måter. Vi kan forstå atferd som rent kroppslige bevegelser. At jeg strekker ut høyre pekefinger og trykker med den, lar seg kanskje beskrive i rent kausale termer, men som oftest når man lurer på hva jeg gjør er det ikke dette man er interessert i, men atferd forstått som meningsfull oppførsel. For å forklare all menneskelig atferd, må nevrovitenskapen også kunne forklare atferd i denne mer substansielle betydningen av ordet. Er det ikke innlysende at så aldri vil skje?

Kanskje ikke; så la meg ta det punktvis. For det første kan jo én og samme mening uttrykkes på utallige måter. Jeg kan vise sinne ved å slå i bordet og rope høyt, ved å slenge på telefonrøret, ved å stirre intenst, ved å vende blikket vekk og gå eller rett og slett ved å holde kjeft, sitte stille og nekte å si noe mer. For det andre kan én og samme bevegelse bety vidt forskjellige ting i ulike sammenhenger. Jeg kan slå ut med armen for å vifte vekk en flue, for å "vifte vekk" et tåpelig argument eller for å hilse på en kompis i det fjerne.

At nevrovitenskapen kan -- eller i alle fall i fremtiden vil kunne -- forklare at jeg slår ut med armen eller at jeg strekker ut høyre pekefinger og trykker med den, har jeg få om noen reservasjoner mot; men hva jeg gjør når jeg gjør dette avhenger av så mange forhold som slett ikke kan reduseres til kjemiske og elektriske impulser i hjernen min at nevrodeterminismen, slik jeg har forstått den (som påstanden om at fri vilje og personlig ansvar er en illusjon fordi all menneskelig atferd bestemmes av kausale hendelser i sentralnervesystemet), er en umulighet.

Jeg er med andre ord ikke skeptisk til nevrovitenskap i og for seg. Det jeg er skeptisk til, er overdrivelser. Nevrovitenskapen har, som andre vitenskaper, sine begrensninger.

For at fingerbevegelsen skal være "å trykke på en knapp", må det selvsagt finnes en knapp der, og hva denne knappetrykkingen innebærer avhenger like selvsagt av hva slags knapp vi snakker om. Det kan være knappen på nattbordslampen og det kan være knappen som slipper atombomben over Hiroshima. Bevegelsene kan være identiske. Men dét viser kun (hvilket har vært min innvending hele veien) at de fysiske bevegelsene ofte er uvesentlige for hva vi gjør. Hadde jeg hatt en amerikansk nattbordslampe kunne jeg gjort "akkurat det samme", nemlig slukke lyset, ved å klappe i hendene. Vanligvis er det denne mer substansielle betydningen av å gjøre noe vi interesserer oss for, ikke hvordan folk beveger kroppene sine. Ja, er det ikke dette vi vanligvis tenker på når vi snakker om menneskelig atferd?

(Derfor er jeg fristet til å konkludere på følgende vis: Nevrovitenskapen kan nok lære oss en hel del om hjerner, og kanskje om sammenhengen mellom hjerneprosesser og kroppslige bevegelser, men fint lite om mennesker og menneskers atferd. -- Men selv om jeg tror det er mye sant i denne konklusjonen, er jeg ikke her og nå beredt til å underbygge den, utover hva jeg allerede har sagt, så jeg lar konklusjonen stå i parentes.)

***

At nevrodeterminismen ikke holder, betyr selvsagt ikke at determinisme generelt sett ikke holder. Selv den mest radikale varianten der alt i verden skjer i henhold til streng nødvendighet, kan fremdeles være korrekt. Det er mulig at alt som har skjedd og alt som kommer til å skje var bestemt allerede ved Big Bang. Men da snakker vi, for det første, om en langt mer kompleks form for determinisme, der ikke bare nevrale prosesser og kroppslige bevegelser, men også alle situasjoner og omgivelser disse bevegelsene finner sted i er nødvendige virkninger av forutgående årasaker. Og da snakker vi, for det andre, ikke lenger om en qvasi-vitenskapelig hypotese, men om en uttalt metafysisk posisjon, som, i den grad den overhodet har empiriske ambisjoner, neppe noen sinne lar seg bekrefte eller avkrefte.