"Massemord og menneskesyn".

Dette var overskriften på en artikkel i Klassekampen på Lørdag. Her tok Jon Hellesnes et oppgjør med det standpunktet at "illgjerning i seg sjølv er patologisk, og at det er utenkjeleg at det kan finnast nokon psykisk frisk og klårtenkt illgjerningsmann". I følge Hellesnes er det en utbredt tendens til å postulere "eit sjukt, irrasjonelt og ikkje-ansvarleg kasus bak illgjerningar", særlig når man konfronteres med uhyggelige massemord begått av en europeer. Man spør hva som driver et menneske til slike ugjerninger. En sykdom? En hjerneskade?

Fordommen om at vondskap eigentleg er sjukdom, føreset eit metafysisk standpunkt at menneskenaturen djupast sett er god. Det dreiar seg om metafysisk antropologi av det optimistiske slaget, men denne metafysikken manglar rasjonelt grunnlag. Det same kan seiast om antitesen: den antropologiske pessimismen som går ut på at menneskenaturen er vond.

Hellesnes er krystallklar på problemene forbundet med både tese og antitese. Men er jeg usikker på hvor utbredt slik optimisme og "[ideen] om at massemord alltid er patologisk" egentlig er. Ideen har vært luftet i forbindelse med tilfellet ABB, men da først og fremst i negativ form av folk som vil advare oss mot å trekke for komfortable konklusjoner. (Se tidligere innlegg.) Også Hellesnes advarer mot konsekvensene av slik tenkning:

Dersom det er generelt sant om alle illgjerningsmenn at dei er drivne av psykiske krefter som dei ikkje rår med, så er det også generelt sant at dei ikkje er ansvarlege for det dei har gjort. Dermed er vondskapen borte: Somme er sjuke, men ingen er vonde.

Den eneste personen, meg bekjent, som positivt har forsvart noe slikt, er psykologen Simon Baron-Cohen. Flere steder har han tatt til orde for å bytte ut det folkelige og religiøst betonte begrepet "ondskap" med et vitenskapelig mer hånderbart et. Ondskapsbegrepet er empirisk tomt: det kan ikke hjelpe oss med å forklare eller forstå, bare misforstå forferdelige handlinger. Derfor bør vi erstatte det med ett som kan. Baron-Cohen foretrekker å snakke om "nedsatte empatiske evner". Han har også tilskrevet ABB et slik "nevrologisk handikap".

Grufulle hendelser uten ansvarlige kalles ikke onde. Tenk på naturkatastrofer. Eller, mer relevant, tenk på de forferdelige Mordene i Rue Morgue: To kvinner mishandles og drepes på brutalt vis i eget hjem. En mor får halsen overskåret så grundig at hodet knapt sitter på. Kroppen kastes deretter ut av vinduet i fjerde etasje. Datteren blir kvalt, og liket stappes med voldsom kraft opp i skorsteinspipen. At folk vil kalle dette ondt, har jeg ingen innvendinger mot. Betegnelsen forklarer ingenting, men uttrykker en holdning til slike hendelser, som jeg finner rimelig. Slikt bør vekke en viss avsky. Imidlertid vil jeg begynne å stille spørsmål hvis noen vegrer å endre holdning og vedblir å snakke om ondskap selv når etterforskningen avslører at morderen er en orangutang. En orangutang kan jo ikke holdes ansvarlig på denne måten. Lignende innvendinger kan dukke opp også hvis det viser seg at en forferdelig massemorder er alvorlig psykisk syk.

Jeg skriver "kan", for jeg er ikke overbevist om at vi (alltid) må oppfatte ting på denne måten, slik Hellesnes antyder. Graden av sinnsykdom kan være relevant -- om gjerningsmannen forsto hva han gjorde tross psykose, schizofreni og eventuelle nevrologiske handikap, for eksempel --, men hovedpoenget mitt henger sammen med dette:

Den som seier at omgrepet vondskap er meningsfullt og viktig, serier eigentleg ikkje noko anna enn at etikk og normativ tenking høyrer med til ei sivilisert livsform. Men "vondskap" kan dessverre forvekslast med ein forklaringskategori, og då går det gale. Då blir tenkjemåten fort mytologisk.

Ondskapsbegrepet er flertydig. At det er ubrukelig på ett område, gjør det ikke ubrukelig på alle andre også. Å forklare ugjerninger med ondskap innebærer fort å tenke på ondskap som en selvstendig kraft som driver mennesker til de grusomste ting. Tankegangen minner om tidligere tiders forestillinger om demoner og besettelse. Slikt forklarer ingenting, men er tvert imot å gli inn i en mytologisk psudo-forklarende tenkemåte. Det er dette mistaket Baron-Cohen ønsker å unngå. Men forslaget om å sløyfe alt snakk om ondskap ligner også et mistak. For, som Hellesnes er inne på, denne pseudo-forklarende bruken er ikke den eneste, ikke engang den primære bruken av begrepet ondskap: "'Vond' og 'vondskap' er negativt vurderande termar. Dei høyrer til innanfor det noramtive feltet og er like meiningsfulle som andre vurderande omgrep." At slike vurderende begreper gjør ugagn på det psykologiske feltet, betyr ikke at psykologiske fagtermer må erstatte dem også på andre av livets områder. Dét ville innebære en tilsvarende forkrøpling av vår normative tenkning. Baron-Cohens forslag går med andre ord altfor langt. Og Jon Hellesnes virker ikke helt klar over hvorfor forslaget aldri vil bli realisert.

For å vende tilbake igjen til ABB. Det er mulig en MRI-skanner vil påvise nedsatt virksomhet i empatikretsen i hjernen hans, slik Baron-Cohen spår. Dette ville overhodet ikke overraket meg. En mann som kan spassere rundt blant panikkslagne ungdommer og rolig myrde dem én etter én, må jo ha nedsatte empatiske evner! Men skulle dét bety at dette er alt vi kan si om saken, altså at mordren mangler empati? Selvsagt ikke! Muligens er dette alt hjerneforskeren kan si, og muligens kan et slikt funn være med på å forklare mannens vanvittige atferd på Utøya -- men forklaring er ikke alltid hva vi er ute etter. I mange andre sammenhenger vil det låte direkte parodisk, for ikke å si respektløst, å beskrive ABBs atferd på Utøya 22. juni som lite empatisk. Som om dette var den mest treffende karakteristikken! Å beskrive Utøya-massakren på denne måten er jevngodt med si at ABB ikke var snill eller at han var dum, eller at det han gjorde var ulovlig. Alt sammen er "sant" på et vis, men man må være bortimot moralsk tonedøv for å mene at disse beskrivelsene uttrykker en adekvat forståelse for alvoret i hendelsene.

Å bruke ondskap som forklaringskategori tyder på manglende vitenskapelig gangsyn. Likeledes vil jeg påstå at "Det som skjedde på Utøya 22. juni var lite empatisk" er et uttrykk kun en person som har mistet sitt moralske gangsyn kan finne tilfredsstillende. Og det er ingen grunn til å frykte at enkle tankemistak skal medføre en slik farsott.