En drøm oppfylt.

Chauvet-hulen har fascinert meg i lang tid. Jeg har blant annet lest et par rikt illustrerte bøker, deriblant denne, så Werner Hertzogs nye film -- Cave of Forgotten Dreams -- gav ikke mye ny informasjon; men å se tingene i levende 3D-bilder gav et helt nytt inntrykk av alt sammen. Å få besøke hulen har lenge vært en slags drøm. Dette er kanskje det beste alternativet ettersom den forlengst er stengt for turister.

Attraksjonen er verdens eldste malerier. Huleveggene er dekorert av hundrevis av vidunderlig vakre malerier av hester, løver, nesehorn og andre dyr. Bildene er rundt 30.000 år gamle, men så vel bevarte at da hulen ble oppdaget i 1994 mente enkelte at det måtte være moderne forfalskninger! Chauvet-hulen har også vært tilholdssted for hulebjørner, så gulvet er dekket med hodeskaller og beinrester, og fra taket henger mengder av glimrende stalaktitter. 3D-teknikken gir bokstavelig talt en ny dimensjon til min forståelse av stedet. På tradisjonelle fotografier har billedveggene virket bortimot flate (selv om jeg har mistenkt at inntrykket var galt). Her fornemmer vi rommet og ujevnhetene i fjellet; vi ser på hvilken måte kunstnerne har brukt disse ujevnhetene i maleriene, og vi opplever på en helt ny måte hvilken fantastisk effekt dette kan ha: Når maleriene ikke bades i fotografens blitzlys, men opplyses av forskernes mange små lykter, dannes et skyggespill på veggene som vekker figurene til live. Hvor magisk må ikke effekten ha vært i lys av flakkende fakler! Filmen er mer enn en virtuell tur gjennom galleriet; den er et essayistisk forsøk på å forstå menneskene (deres glemte drømmer), bildene og den betydningen hulen kan ha hatt.

Hertzog er best når han dukumenterer, når han filmer og slipper forskerne til med sine kommentarer; han er også dyktig når han slipper egen forundring løs; hans entusiasme er smittende. Men han er ingen stor filosof. Hertzogs spekulasjoner er ofte nokså tullete, som når han spør hva en krokodille ville tenkt om den fikk se bildene (ok, dette er mindre sprøtt i filmen, men sprøtt nok). Heldigvis var det mindre av den slags her enn i Grizzly Man.

Mitt eneste ankepunkt er musikkbruken. Hertzog lar lange studier av maleriene akkompagneres av sprukne toner fra en gammel beinfløyte; ut av dette vokser noen forsiktige stemmer som blir til et kor, før sangen sømløst glir over i moderne (sakralish) orgelmusikk. Musikken er vakker. Bruken virker også godt motivert; jeg forstår hva han vil med den: Han ønsker å gi tilskueren en idé om hva slags musikk kunstnerne kan ha lyttet til, vise slektskapet med musikk som betyr noe for moderne mennesker for på den måten å vise vårt slektskap med disse menneskene, deres kunst og kultur. Problemet er at musikken ble for påtrengende og nesten sto i veien for denne anerkjennelsen. (Dette kan imidlertid være en helt personlig reaksjon. Musikken var kanskje for høy i forhold til talestyrken. På den andre siden har jeg et anstrengt forhold til musikkbruk i naturdokumentarer -- så all musikk blir kanskje "for påtrengende"?)

Ellers: Toppkarakter.