Spor av ei verksemd.

Jon Hellesnes var viktig for meg da jeg så vidt hadde begynt å snuse på filosofi. Noen stor og betydningsfull filosof er han kanskje ikke, ei heller på høyde med nasjonalheltene Arne Næss og Hans Skjervheim, men Hellesnes må kunne kalles en lokal størrelse. Stilistisk er han noe helt for seg selv. Hadde han ikke vært professor ved universitetet, men en belest småbruker, hadde folk trolig kalt ham en bygdeoriginal. Ingen blander filosofisk fagsjargong med språklig eleganse, folkelig vestlandshumor, litterær lavstil og tilløp til rølp som ham. (Ikke mange ville lykkes om de forsøkte heller.) Til tross for enkelte i overkant krasse karakteristikker og tendenser til bedrevitenhet, er en Hellesnestekst stort sett sympatisk selskap. Mitt første møte var med essayet "Den galne grisen hans Lars Liabø og dei tre verdene hans Jürgen Habermas eller om formalpragmatikkens grunndrag." For en tittel! Og for en kontrast til den akademiske tonen (til eksempelvis Habermas) som nær hadde tatt knekken på interessen! Jeg forsto kanskje ikke alt han skrev, men forsto i alle fall dette: at filosofi kan være flott litteratur. I glupsk iver slukte jeg flere av essaysamlingene hans. Det vil være en overdrivelse, men ingen skandale, å si at dette var min vei inn i filosofien. For selv om begeistringen handlet mer om stil og tone enn om filosofi -- eller kanskje nettopp fordi jeg ikke var like begeistret for eller engasjert av filosofien hans -- ble det etterhvert nødvendig for meg å søke alternativer. Det var forøvrig Hellesnes' bemerkning om at G.H. von Wright ved siden av Kierkegaard er den "einaste i Norden som har vore med i filosofiens 'top twenty'," som satte meg på sporet av von Wright, og gjennom ham Wittgenstein. Så jeg har mye å takke ham for.

Her om dagen stoppet jeg i et antikvariat på vei fra jobb, og kom ut igjen som eier av samlingen Farar i Metropolis fra 1984. Tekstene tar for seg alt mellom himmel og jord, eller: alt mellom himmel og helvete -- gudetro og satanisme, reising og retorikk, livssynsberserker, nihilister og livslede -- og alt sammen utspiller seg i et spennende grenseland mellom selvbiografi, fiksjon og journalistikk. Hellesnes kaller det essays; "filosofiske reisebrev" er kanskje like dekkende. Ved siden av de to pikareske romanene hans, Carolius, klovnen og Den postmoderne anstalten, henholdsvis to år eldre og to år yngre enn denne samlingen, er dette Hellesnes på sitt mest litterære. I føreordet til boken reflekterer Hellesnes over hva han driver med når han skriver og hvorfor han skriver som han gjør.

Fár etter vandring, spor av ei verksemd -- det er no der anten målet er nådd eller ikkje. Slik kan vi òg betrakte essayet -- som spor. Då held vi det ope kor vidt skribenten har innfridd genrens krav.

Det er nok likevel meir vanleg å betrakte essayet som eit vitnemål om eit mål som er nådd. Då inneheld genrenemninga ei vurdering: skribenten har innfridd krava. Mellom denne og den førenemde betraktningsmåten er skilnaden stor. Og språket har ord som markerer skilnader av dette slaget. Tenk berre på ordparet å leite og å finne! Det første verbet i paret seier berre noko om ei verksemd, ingenting om resultatet. Vi kan leite ei stund og vi kan leite i det uendelege -- etter det same. Det andre impliserer, derimot, eit mål som er nådd, eit heldig utfall.

Distinksjonen minner om noe jeg skrev om det å tegne på et aldri fullført nettsted for mine tegninger og malerier. Å tegne -- selve tegneakten -- er en form for leting; man følger en strek rundt på papiret for å se hva som dukker opp. Mange kunstverk ønsker å betone denne prosessen. Aller tydligst er kanskje Jackson Pollocks action painings, der all figurasjon er borte og kun bevegelsene er tilbake, men leteprosessen er tydelig også i Marty Poorters tegning av en hest. Vi kan se hvordan figuren har vokst frem; at noen linjer er forsøkt flere ganger, korrigerte og avbrutt linjer; at noen linjer er usikre, andre sterke og tydelige, og så videre.

Mine egne tegninger (selv om de er blitt til på samme vis) er som regel resultatet av denne letingen -- ikke et nølende og usikkert blyantspor, men en skarp og påståelig pennestrek: et vitnemål om et funn; om et mål som er nådd.

Ved tegnebordet er det som regel et uttrykk for en (nokså klar) idé jeg leter etter. Leteprosessen er noe jeg må gjennom; men straks uttrykket er funnet, kan alle forsøkene forkastes og sporene viskes ut. Med filosofien er det annerledes. Også filosofi består mye av prøving og feiling. Men da er ikke utfordringen å finne noe bestemt jeg leter etter, den største utfordringen er tvert imot at jeg ikke aner hva jeg leter etter eller hvor jeg bør begynne. Filosofer kan bruke en hel karriere på ett spørsmål. Spørsmålet om meningen med livet, for eksempel. Forklaringen er ikke at filosofen aldri blir fornøyd med sine utkast til svar (som om han hadde svaret, bare ikke den rette ordlyden); forklaringen er snarere at han er i villrede om hva han overhodet kan/skal/bør si om spørsmålet; at han er usikker på hva det egentlig spørres etter, om spørsmålet overhodet kan besvares, og om svaret i så fall skal være et visdomsord, eller om løsningen på problemet snarere vil være (som Wittgenstein skrev) at hele spørsmålet går i oppløsning. Å filosofere er således mer en kamp mot forvirring enn mot uvitenhet.

Poenget er dette. Et kunstverk kan verdsettes uten at vi ser hvilke vanskeligheter nettopp denne komposisjonen er en løsning på. (Tegningen min kan si deg noe uten at du ser alle skissene mine først.) Men når et filosofisk spørsmål forvirrer deg -- når du verken vet hvor i verden du er eller i hvilken retning du bør gå -- er det liten hjelp i at en annen filosof gir deg sitt svar; at meningen med Life, Universe and Everything skal være 47, for eksempel. Wittgenstein skriver et sted at det vanskelige i filosofien ikke er å forstå hva filosofene sier, men å forstå hvorfor det blir sagt. Hva han mener er, tror jeg, at du først må bli i stand til å forstå (for eksempel hvorfor "47" besvarer spørsmålet). For å forstå må du aller først ha hatt et behov for svar, og siden kommet deg opp dit hvor svaret gir mening. "Filosofi" er navnet på denne reisen. Derfor vil jeg ta enda hardere i enn Jon Hellesnes. Filosofi handler ikke like gjerne om funn som om leting: Det filosofisk interessante er måten man leter på! En filosofisk tekst bør derfor ligne mer på Marty Poorters tegning (som viser tydelig hvor den har beveget seg og lar leseren følge i samme spor) enn på min.

Hellesnes igjen:

Kvifor prøve seg på essays når ein kan prøve seg på avhandlingar som er mindre vanskeleg å få til? Jau, fordi ein har, eller meiner seg å ha, eit "innhald" eller ei innsikt eller ei innstilling til heile tilværet som ein ønsker å målbere, og som berre kan kome fram i eit essayifisert språk, eller iallfall best kjem fram i det. Det essayifisierte språket utgjer ein kommunikasjonsmodus (Bateson) som skil seg frå andre -modi, til dømes frå rapportens, og eit "rapportinnhald" krev som kjent ei "rapportform". Slik er det med "essay-innhald" og "essay-form" også. Forholdet ("innhald"/"form") er innvendig eller ikkje-kontingent. Det er altså fordi eg har eit essayistisk "innhald" eg prøver å bruke ei essayistisk "form".

Jon Hellesnes er opptatt av sjangerbestemmelse, og ønsker å avgrense essayet som en egen sjanger med andre krav enn avhandlinger og rapporter. Slikt engasjerer meg i liten grad. Videre er jeg usikker på hva Hellesnes mener med et essayifisert språk; om dette betyr at en bestemt språkføring inngår i essayets sjangerbetingelser (noe jeg tviler på), eller om "språk" her bare brukes -- sånn omtrent -- som et annet ord for essayformen. Nøyaktig hva han legger i "ei instilling til heile tilværet" er også uklart for meg. Likevel klinger dette på sett og vis riktig.

Sammenlign filosofi og naturvitenskap, der rapporten er den dominerende sjangeren. Naturviteren har utført forsøket og gjort sine funn før han setter penn til papir. Alt som gjenstår er å beskrive fremgangsmåten og rapportere funnet til verden. I filosofien foregår forskningen i selve skrivingen. Før man begynner har man ofte kun en vag anelse om hvor man er og hvor man skal. Det er dette man ønsker å ta rede på. Eller som Lars Hertzberg har sagt: Når man vet hvor man er og hvor man skal, da er den filosofiske undersøkelsen over. D.W. Hamlyn antyder det samme i innledningen til sin filosofihistorie. En filosofisk rapport er ingen umulighet, men heller ingen legemliggjøring av hans forståelse av filosofi: "A history of philosophy should not be a history of ideas alone. Nor should it be simply a branch of history. History of philosophy," understreker Hamlyn, "should also be philosophy." Med det mener han (omtrent) at en filosof ikke nøyer seg med å rapportere eller gjenfortelle tidligere tenkte tanker -- enten det er sine egne eller andres; men at filosofi alltid innebærer å engasjere seg i problemene og ta dem opp til ny drøftelse.

Her er det kanskje på tide å avslutte. Jeg har nok allerede lest mer Wittgenstein inn i Hellesnes' tekst enn det er dekning for, og står nå i fare for å si ting om filosofi som jeg heller ikke har dekning for. La meg derfor avslutte med en moderasjon; jeg vil nødig fremstå som noe så ufilosofisk som en dogmatiker.

Det er like dogmatisk å fastsetje korleis tankar skal uttrykkjast som å fastsetje kva tanker som skal tenkjast. Det har eg sagt før, til dømes i ei upublisert magisteravhandling då eg var tjueseks år, dessutan i ei bok. Og ein skulle tru det var sjølvsagt. Men det akademiske systemet set tronge grenser for uttrykksmåten, og mange trur visste at dét er foreinleg med akademisk fridom. Mangt vert dermed utenkjeleg.

Når Hamlyn bruker verbet "should" og jeg ordet "bør" om hvordan filosofiske tekster bør være, er ikke poenget å fastsette hvordan tanker skal uttrykkes. (Vil ikke dét være omtrent som å kreve at alle tegnet på én måte? Resultat: grusomt kjedelig). Nei, dette "bør" skal nærmest oppfattes som en slags programerklæring. I likhet med den nevnte teksten om min måte å tegne på, er dette forsøk på å redegjøre for hva jeg faktisk gjør, eller hva jeg mener jeg bør gjøre, når jeg filosoferer: "Slik oppfatter jeg filosofi; dette er standarden jeg strekker meg etter." Det vil si en filosofi som forstår seg selv som en aktivitet -- eller som verksemd, som Hellesnes skriver -- snarere enn som teoribygging; som snarere søker å belyse problemer enn dype innsikter; og hvis primære kjennetegn er å undersøke ting fra så mange sider som mulig snarere enn å søke entydige konklusjoner. En slik filosofi krever en viss form for tekst. Her er jeg på linje med Hellesnes. En tekst som fremhever aktiviteten. Spor av ei verksemd.