Hvorom man ikke bør tale, derom bør man tie.

I siste nummer av Journal of Medical Ethics forsøker et par filosofer ad filosofiske krokveier å bevise at postnatal abort i visse tilfeller vil være et gode både for familien og for storsamfunnet. Hvis omstendighetene etter fødselen er slik at de ville ha rettferdiggjort en avbrytelse av svangerskapet, mener forfatterne at after-birth-abortion (som de kaller det, men som vi andre vanligvis kaller mord og spedbarnsdrap) burde tillates.

En mister munn og mæle. Fortvilt forsøker en å finne gode filosofiske innvendinger. Pär Segerdahl forklarer hvorfor det er en dårlig idé å innlate seg på en slik diskusjon.

Det finns en frestelse, när man hör sådana här resonemang, att vilja vara ännu klyftigare och bevisa att logiken brister. Om någon vettlösing gör sig märkvärdig genom att bevisa absurditeter, så känner jag kanske att jag måste bevisa sunt förnuft.

Denne fristelsen bør vi altså ikke gi etter for, for da ender også vi opp med å behandle livet som begrepskalkyle. Men hvordan skal vi reagere? Å la slike uttalelser få stå helt uforstyrret er heller ikke tilfredsstillende. Skal jeg le eller gråte? Gråte kan jeg ikke, fordi jeg ikke greier å ta forslaget helt alvorlig. Altså prøver jeg å le, men latteren stopper i halsen fordi jeg jo vet at forslaget er ment alvorlig (i alle fall alvorlig nok til å filosofere over).

Kanskje jeg burde forsøke meg på noe à la Jonathan Swifts Modest Proposal? Duncan Richter har kalt dette "argument by ridicule": Da forsøker man ikke å ta til motmæle eller å påvise brister i logikken, men velger tvert imot å dra logikken enda lenger for på den måten å gjøre det absurde i tankerekken ekstra tydelig. Men kan det egentlig gjøres stort tydeligere i dette tilfellet? Jeg aner i alle fall ikke hvordan. Kanskje gidder jeg ikke å legge nok arbeid i forsøket. Men det kan også hende at min makabre fantasi ikke strekker til; at jeg rett og slett ikke evner å finne på noe mer absurd enn dette forslaget. Jeg mistenker litt av begge deler.

Av og til, tenker jeg, gjør filosofene en altfor god jobb selv.