Roger Scruton om kjøtt og pels. (Ny versjon.)

(Se bort fra første utgave av denne teksten, den som måtte ha lest den. Jeg var ikke fornøyd med resultatet og teksten skulle aldri ha vært publisert; det skjedde, når sant skal sies, ved en feil.)

Fur farming has itself come under attack in Parliament, even though nobody has been able to explain why raising animals for their fur is more heinous than raising them for their meat. --  Roger Scruton (Animals Rights and Wrongs, s. viii)

Dette er åpenbart ikke korrekt. Det finnes mange forklaringer på hvorfor det ene er verre enn det andre. At ingen av forklaringene har overbevist Scruton, er naturligvis en ganske annen sak.

En forklaring har vært at “pelsdyr” behandles verre enn “matdyr”, ettersom de lever i nettingbur hele livet.  En annen er at “kjøttdyr” er temmet gjennom tusener av generasjoner med bevisst seleksjon, mens “pelsdyr” stort sett er ville dyr -- ja, streifdyr noen av dem -- som er langt dårligere tilpasset et stillesittende liv, hvilket betyr mer stress og lidelse for dem enn for tamdyr.

Ingen av disse forklaringene er filosofiske. Begge handler om hvordan dyr faktisk behandles. Men ingenting tilsier at pelsdyr må behandles verre enn “matdyr”, og dessuten (vil noen hevde) innebærer disse argumene en undervurdering av hva “matdyr” faktisk utsettes for. Og som svar på det andre poenget (om at pelsdyr er ville dyr), kunne vi tenke oss en løsning der kun tamme dyr -- kyr, eksempelvis -- ble brukt som pelsdyr.

Sånn... (vil kanskje Scruton si), nå som vi har kastet alle “empiriske” poenger til side, kan vi gyve løs på det prinsipielle spørsmålet: Hvorfor er det -- uavhengig av alle faktisk eksisterende forhold på pelsfarmer og i fjøs -- verre å ale opp dyr for pelsens skyld enn for kjøttets?

Det finnes svar på dette også. Det vanligste er å svare at mat er noe vi trenger for å overleve, mens pels er unødvendig; mat er et behov, pels et luksusprodukt. Å ta liv for å tilfredsstille våre luksusønsker er verre enn å drepe når vi må. Når lidelse er en del av bildet, blir forskjellen ekstra klar: Å påføre dyr unødvendige lidelser er verre enn å la dem lide når nøden tvinger oss.

Men dette argumentet holder ikke. Pels er en spesiell type materiale vi lager klær av. Mat er en generell kategori. Argumentet blander nivåene. Rydder vi opp i tankene, ser vi at pelskåper sorterer under kategorien klær, og at klær like nødvendig som mat.

Betyr dette at substansen i argumentet også er feil? Opplagt ikke. Det at et argument ikke holder, betyr ikke nødvendigvis at det man argumenterer for også er feil. Rosenborg er Norges beste fotballag; for mamma synes at keeperen deres er så kjekk. Begrunnelsen henger ikke på greip. Det betyr ikke at påstanden er feil.

At klær er nødvendig sier imidlertid ingenting om behovet for pels. Det vil være en feilslutning, men ikke bare det -- konklusjonen er beviselig feil. Vi lager klær av mange slags stoffer. Selv har jeg aldri båret pels, men har ikke gått naken av den grunn. Å påstå at pels tilfredsstiller et behov, er vissvass. (Med mindre man mener et luksusbehov, men det er kun vissvass på stylter. Og våre behov for å pynte oss kan åpenbart tilfedsstilles av andre ting.)

Nå innser vi også at det andre spørsmålet kan behandles på samme vis. Å ta avhengigheten av mat til inntekt for menneskets kjøttbehov, vil være en parallel feilslutning. Det ene følger slett ikke av det andre. Uten mat dør vi. Men mennesker kan leve like godt uten animalsk føde som uten animalske klesplagg.

Så, har kanskje Roger Scruton et poeng likevel? Ikke det poenget han tror, riktig nok, men det motsatte – ikke at pelsdyravl er like nødvendig eller forsvarlig som kjøttdyravl, men like unødvendig og uforsvarlig?

Er ikke dette bare retorikk? Nja…både ja og nei. Grepet er retorisk, men ikke bare. Det er riktig at uttrykkene “like nødvendig” og “like unødvendig” sier omtrent samme sak her. Likevel er det neppe tilfeldig hvilken formulering vi finner mest treffende. Ordvalget kan kjennes viktig. Ikke fordi ordene beskriver realitetene ulikt -- for logisk sett er valget mellom "like nødvendig" og "like unødvendig" ett fett: nøkkelordet er "like" -- men fordi ordene uttrykker forskjellige meninger om disse realitetene. To personer kan langt på vei enes i sine beskrivelser av kjøtt- og pelsproduksjonen og likevel oppfatte disse svært forskjellig; den ene finner kjøtt og pels like problematiske, den andre like uproblematiske. Dette er moralpsykologisk interessant. Det er opplagt at empiri og logikk ikke kan avgjøre dette spørsmålet. (Fordi empirisk og logisk er det ingenting å avgjøre!) Likevel er det neppe vilkårlig hvilket svar folk velger; men valget er snarere et uttrykk for hvem disse personene er, hvilket liv de har levd, hvilken rolle dyr -- eventuelt pels og/eller kjøtt -- spiller i dette livet, og deres (mer eller mindre bevisste) syn på forholdet mellom mennesker og dyr, enn for deres kunnskaper om de fenomenene uenigheten derier seg om.

Jeg ønsker ikke med dette å kaste vrak på empiriske saksopplysninger og logisk argumentasjon i moralen. For det første er ikke alle moralske disputter av denne typen, og, for det andre, saklighet og gode argumenter er viktige ingredienser i en enhver sober debatt, og kan i visse fall være utslagsgivende (ofte mistenker jeg at folk som er for pels, ikke vet hva kåpen deres har gjennomgått før den havnet i klesskapet, ja vegrer seg mot å vite det av frykt for at kunnskapen skal tvinge dem inn i en moralsk selvransakelse). Det jeg derimot sier er at slike virkemidler -- empiri og logikk -- nok er mindre effektive enn Scruton-sitatet gir inntrykk av og mindre effektive enn hva en moralfilosof kunne ønske -- i alle fall dette spørsmålet. Og akkurat dét er det verdt å gjøre oppmerksom på, også med enkle retoriske knep. For når man blir oppmerksom på dette, blir det lettere å ettergå (og stille seg til doms over) egne moraldommer, samt spore opp, forstå og imøtegå andres.

Philosophy on Youtube.

Det finnes en rekke interessante intervjuer på Youtube. Intervjuene stammer fra BBC-serien kalt The Great Philosophers. Intervjuer er Bryan Magee, en britisk forfatter, TV-personlighet og journalist som først og fremst er kjent som en eminent formidler av filosofi til folket. Hvert program varer omlag en time. Intervjuobjekter er mange den gang fremstående filosofer. (Programmene ble laget på 80-tallet og bærer preg av det: Her er ikke noe teknisk mikkmakk, ingen musikkinnslag, fem på gaten, sketsjer eller den slags -- kun en times kontinuerlig fagprat om filosofi, samt farger, hår og klær av en forgangen tid.) Temaene varierer fra moderne språk- og vitenskapsfilosofi til antikkens filosofi, og der imellom finner vi Heidegger, Wittgenstein, Schopenhauer, Kant, Hume, Leibniz, Descartes, middelalderens filosofi og mye annet. En behøver ikke å være enig i alt som sies (tvert imot) for å ha det moro en time sammen med blant andre Bernard Williams, John Searle, Martha Nussbaum og Herbert Marcuse.

Dyrene og Holocaust, igjen.

Det er bemerkelsesverdig hvor ofte sammenligningen mellom Holocaust og moderne dyrefabrikker dukker opp. Et søk på "Animal holocaust" i Google, gir nærmere to millioner treff. Mange kjenner behov for å trekke slike linjer. De vet ingen bedre måter å uttrykke sin forferdelse på. Andre finner sammenligningen utidig.

Se filmene Meet your Meat og Nuit et brouillard og spør deg selv hva du syns. Kaster filmene lys over hverandre? Er sammenligningen mulig -- og moralsk akseptabel? Spør deg også om det rimeligere, som mange Holocaust-ofre har gjort, å sammenligne Auschwitz med en dyrefabrikk enn, som mange dyrevernere gjør, å sammenligne moderne dyrehold med Auschwitz. Men hvis Auschwitz minner om moderne fabrikkdyrehold, minner vel dyrefabrikkene også om Auschwitz, eller...?

Spiller det en rolle hvilken film du begynner med? Og bør rekkefølgen få innvirke på din moralske reaksjon? Hvis du først tenker på Holocaust er du kanskje mindre stemt for å bli beveget av Meet your Meat? Er det i orden? Hvorfor (ikke)? Hva om du snur rekkefølgen? Kanskje rekkefølgen er likegyldig (for deg)?

Er reaksjonen den samme? Eller lik? Reagerer du med vantro? Spør du hvordan slikt er mulig? Hvordan folk kan finne på å gjøre slike ting? Eksemplene er verken identiske eller like i alle moralsk relevante henseender, men jeg spør: Du finner dem kanskje -- jeg håper det -- like i følgende betydning: At det du får se er (for å sitere åpningen av Meet your Meat) "beyond your worst nightmare"?

(Blindhet for) andres lidelser.

”Til lidelse," skriver Arne Johan Vetlesen et sted, "finnes bare en interessert, i betydningen emosjonelt engasjert, tilgang.” Hvis ”det svikter her, på nivået for subjektets basale følelsesmessige evne, evnen til empati, så oppnås ingen tilgang til og vedkjennelse av den andres lidelse i det hele tatt.”

Når Vetlesen kaller empatien en basal evne, så mener han minst to ting. Evnen til innlevelse er en del av vår mentale grunnutrustning; kun enkelte psykopater mangler den helt og holdent. I tillegg mener han at medlidenheten, i alle fall delvis, er utenfor vår bevisste kontroll. Vi bestemmer oss ikke for å ha medynk med noen, slik vi kan bestemme oss for å hjelpe vedkommende eller la være. Våre empatiske evner står ikke under ”vår kommando”, men aktiveres av andre. Medlidenheten kommer over oss, sier vi av og til.

På den andre siden: Torturisten lider ikke med offeret sitt. Dersom han lot seg engasjere empatisk av det han gjør og ser, måtte torturen stanse. Å fortsette ville være selvtortur. Men å konkludere med at altså vedkjennes ikke den andres lidelse i det hele tatt, virker galt (og dessuten som en moralsk hvitvasking). Torturisten er opplagt klar over at han påfører smerter. Det er målet hans! Muligens er psykopati overhyppig blant torturister, men langt fra alle har hjerter av stein. Mange er eksempelvis gode fedre.

”Medlidenheten, kan man," i følge Wittgenstein, "si, er en form for overbevisning om at en annen har smerter.” (Filosofiske undersøkelser §287) Men bare én form. For det er opplagt at vår basale evne til å la oss berøre ofte er knyttet til vår mer eller mindre bevisste holdning til den som lider. Vi kan kanskje skille mellom to fundamentalt ulike måter å forstå andres lidelse på. Empati er én. I tillegg finnes det noe sånt som å se andres smerte som et objektivt faktum. Vi konstaterer at noen lider, men uten medynk. Vi ser lidelsen, men forblir uberørt. Ofte tyder dette på avstumpethet.

Er slik avstumpethet -- at man ser lidelsen, men ikke lidelsen i lidelsen så å si -- en form for blindhet? Og er denne blindheten et syndrom? Eller snakker vi om en aktiv blindhet her? Altså at man velger å lukke øynene? Spørsmålet har vært diskutert her. Jeg tror svaret kan være begge deler.

Heinrich Himmler holdt en gang en tale til SS der han betonet viktigheten av å stålsette seg for grusomhetene man skulle begå. Dette kan være vanskelig, innrømmet Himmler, men vi må lære oss hardhet. Indirekte er disse ordene naturligvis en vedkjennelse, ikke bare av ofrenes lidelser, men også av den naturlige medynkresponsen på slik lidelse. Det uttalte budskapet er likevel at deres lidelser ikke skal angå oss. De er tross alt bare jøder! Himmler oppfordrer til aktiv blindhet. (Milgrams eksperiment og denne oppdaterte franske varianten, gir tankevekkende innsikt i hva redsel, lojalitet og autoritetstrohet kan gjøre med ens moralske gangsyn.)

Folk som gjør forsøk på dyr -- jeg tenker særlig på psykologiske eksperimenter av typen mor/barn-adskillelse -- er overbevist om at dyrene lider. Ellers hadde forskningen vært totalt meningsløs -- det er jo nettopp atferd forbundet med lidelser som isolasjon og savn man forsker på (se her, her og her). Det kan dreie seg om aktiv blindhet. De er bare dyr! Men disse ordene, tror jeg, kan også avsløre noe ikke-valgt -- slett ikke bevisst, og kanskje heller ikke ubevisst -- men et dypt kulturelt aspekt ved ens personlighet. Tenk på dyrs status i mange kulturer. Dyr er til for oss; de er mat; de er melkemaskiner; eggprodusenter; underholdning; de er kropper vi dyrker pels på. Folk kan kose seg med tyrefekting, hane- og hundekamper, kamper mellom hund og bjørn og så videre. Ikke fordi man benekter eller overser at de lider (det at dyrene lider synes å være en del av kosen), ikke nødvendigvis fordi man aktivt slåss med sin empati med dyrene, men rett og slett fordi det er bare dyr det dreier seg om. Man er så å si moralsk blendet av sin kultur.


Om dette er en formildende omstendighet, er jeg usikker på. (Kan en være moralsk klanderverdig for holdninger som så å si ikke er ens egne, men dypt forankret i ens kultur? Vel, mange i den samme kulturen har brutt med slike holdninger, vist at alternativer finnes og protesterer mot slik bruk av dyr. At dyrs lidelser kan tas på alvor, er altså ingen nyhet. Og dessuten, mange av de samme folkene har selv kjæledyr -- hunder og katter -- som de elsker og behandler med størst tenkelige omsorg. -- Så kanskje skillet mellom aktiv og nedarvet, kulturell blindhet, i dette tilfellet ikke er så opplagt likevel? Mange velger utvilsomt aktivt ikke å tenke på saken.) Uansett kan det være svært vanskelig i enkeltsituasjoner å si om vi har et tilfelle av aktiv blindhet eller en kulturell sådan.

Holocaust, dyrene og industrien.

Det er blitt sagt at det var moderniteten som gjorde Holocaust mulig; Holocaust er et ektefødt barn av det moderne. (Zygmunt Bauman) Nazistene masseproduserte død. Drap etter samlebåndsmetoden. Uten en effektiv arbeidsfordeling -- der mange små operasjoner utføres av like mange operatører -- hadde omfanget av katastrofen aldri nådd slike høyder. En tradisjonell arbeidsorganisering der arbeiderne følger produktet fra begynnelse til slutt, og er vitne til, ja, ansvarlig for hvert trinn i prosessen og for sluttproduktet, hadde vært aldri gitt slike groteske resultater. (Hvilken prosess og hvilket "sluttprodukt" måtte de ikke ha stått til ansvar for!) Lest på denne måten, var die Endlösung der Judenfrage slående lik en industriell prosess.

I sin siste bok, Eating Animals, forteller Jonathan Safran Foer om fremveksten av moderne slakteindustri, der man også produserer døde kropper på løpende bånd.

The pressure to improve upon the efficiency of slaughter and processing came in part as advances in rail transport, such as the 1879 invention of the refrigerator car, allowed for increasingly large concentrations of cattle to be brought together from ever-farther distances.

Henry Ford regnes ofte som historiens første virkelig moderne fabrikkant -- ja, som skaperen av moderne industri. Ford er mannen som oppfant samlebåndet. Men i følge Safran Foer var det disse slaktefabrikkene -- arbeidsmetodene der -- som satte ham på tanken. "Putting together a car is just taking apart a cow in reverse." (s.104)

Adolf Hitler skal ha vært en stor beundrer av Henry Ford. Hva skal vi tenke om det? At nazistene lærte sine metoder av Ford som lærte dem av slakteren? Er dette noe å tenke over? Hvordan skal vi i så fall tenke? (Det er ikke innlysende -- skjønt fristende å tro -- at likhetene med Holocaust sier mer om moderne kjøttindustri enn likhetene med bilindustrien gjør. Men også denne likheten sier en hel del. Ja, enhver kobling til industri sier i det hele tatt ganske mye om dyrenes status i moderne matproduksjon.)

Comparing factory farms and the Holocaust.

(This is a slightly improved version of a comment I made to a text by Duncan Richter on his blog, Language goes on holiday. The passage I'm commenting on is the following:

He [Stanley Cavell] questions whether anyone not crazed could make such a comparison.  I think they could.  It's true that there are obvious and crucial differences, and that making the comparison risks insulting the victims of Nazi genocide.  But ignoring the similarities also risks being insensitive to what they suffered.)

I've also been puzzled by the claim that it would be crazy to compare factory farming to the Holocaust, or that you never should or even that you cannot make such a comparison. Of course you can. You can compare any two things you like. Whether it would be morally offensive, crazy or unintersesting to do so, is to a large extent a question of what you're trying to do with the comparison. Sure, we've seen some crude examples of this, from both racists and animal activists, but the problem isn't that they find similarities between factory farming and the Holocaust, but what kind of similarities they see and the point they're trying to make with them.

I think we can compare what's happening on modern farms with the concentration camps in order to make some points -- in order to drive the horror (at both places) home, say, without necessarily offending anyone. Many victims of the nazis have indeed done this themselves. They've lamented that the nazis treated them like slaughter animals. A description, I guess, most people don't find crazy at all, but spot on.

If you, on the other hand, are unaware that this is an emotional and moral mine field and simply imply that the two instances are identical in every (morally) relevant sense -- or perhaps you are aware and still make this claim -- you're sure to offend a lot of people. This would perhaps be crazy, and you shouldn't do it. It would be an insult the jews, an exaggeration (or a misframing) of the wrongness of what we're doing to animals, or both.

Pelsdyr2.

I løpet av de seneste ukene har vi hørt mange forsøk på å forsvare pelsdyroppdrett i Norge. Her er noen av dem.

1) På spørsmål om pelsdyrnæringen vil bli forbudt i landet, svarer den ansvarlige ministeren Lars Peder Brekk at han ikke er for kollektiv avstraffing her til lands. "Vi kan ikke drive kollektiv avstraffelse på grunn av at noen få driver uforsvarlig. Vi må behandle folk en rettstat verdig," sier han til NRK. To kommentarer. For det første er det altfor enkelt å avfeie disse avsløringene som enkeltfunn. Våren 2009 besøkte Mattilsynet 224 av i alt 331 pelsfarmer og fant at 86% av farmene brøt med gjeldende regelverk. Og dette var foranmeldte inspeksjoner! Da dyrevernere samme år brøt seg inn hos 45 farmere, fant de dyr med avgnagde poter og ører og døde dyr hos flere av dem. I år har man brutt seg inn hos 37 farmere landet rundt og gjort lignende funn -- til og med hjemme hos styrelederen i Norges Pelsdyralslag, der også Mattilsynet ved en uanmeldt inspeksjon fant mange brudd på rettningslinjene, blant annet flere døde og et titalls stygt skadde dyr. Problemene er strukturelle. For det andre: Å forby noe som før var lovlig vil ikke si at man straffer alle involverte. Ingen mener at hele pelsdyrnæringen kollektivt skal avstraffes. Lovbryterne må selvsagt straffes i henhold til gjeldende regler. Hva mange mener er at regelverket må endres og pelsdyrhold forbys.

2) Enkelte påstår at pelsdyrnæringen er en gammel næring, som derfor bør få holde på. Tradisjoner er ikke et argument i seg selv; det finnes gode og det finnes dårlige tradisjoner; ikke alle tradisjoner tåler kritisk granskning. I dag kjenner vi alle problemene forbundet med å holde ville dyr i bur. Slik kunnskap manglet da praksisen var ny i Norge -- hvilket forøvrig ikke er så veldig lenge siden. De første pelsdyrene ble importert fra Canada i 1914.

3) De fleste av Norges pelsdyrfarmer er, i følge næringen selv, "små familiedrevne enheter, og som regel drives de som tilleggsnæring i landbruket. Pelsdyrnæringen er derfor viktig for mange små distriktskommuner." Vi hører ofte distriktsargumentet: Opprettholdelsen av en spredt befolkning er viktig. Jeg ser ikke hvorfor. Et urbant byggemønster er miljø- og ressursmessig langt mer effektivt. Utbygging av veier og el-nett er dessuten et alvorlig problem for migrerende dyr. En spredt befolkning kan ikke være et poeng i seg selv. Jeg ser bare én god grunn for en slik målsetting: en landlig befolkning muliggjør nasjonal selvberging i matveien. Det forutsetter naturligvis at spredt bosetting betyr flere årsverk i matproduksjonen. Produksjon av luksusklær er irrelevant.

Hvis pelsdyrhold er en nødvendig tilleggsnæring i landbruket, er kanskje distriktspoenget likevel korrekt. Men er det hold i påstanden? I følge Norsk Pelsdyralslag finnes det i dag omlag 650 pelsfarmer i Norge. Skal vi tro Wikipedia er tallene langt lavere; mellom 1995 og 2005 ble antall pelsfarmer halvert fra 1200 til 625, og var per juni 2009 nede i 331. Norges Bondelag har til sammenligning 62.000 medlemmer og Norsk Bonde- og Småbrukarlag ca. 7.000, så fremstillingen av pelsdyrhold som en livbøye for landbruket må være betydelig overdrevet.

4) "Økonomisk er næringen viktig." Dette har vært et stridstema. I lange tider het det at næringen var et tapsprosjekt for staten. I 2007 mottok pelsdyrnæringen totalt 50 millioner kroner i statstøtte. Regner man med støtten fra Innovasjon Norge, mottok næringen i 2009 et totalt tilskudd på 94,5 millioner kroner.  Hvor mye som fløt tilbake til statskassen er uvisst -- Wikipedia skriver at "norsk oppdrett [ikke utgjør] mer enn ca. 250–300 millioner kroner hvert år" -- og mye har tydet på at næringen for lengst ville gått dukken dersom pengestøtten stanset. I senere tid har imidlertid markedsprisen på pels steget, og nå tar næringen mål av seg til å doble produksjonen (som det heter) i løpet av de kommende årene. Men spiller disse utsiktene noen som helst rolle?

Problemet med alle forsvarsstrategiene for pelsdyrnæringen, er at ingen av dem tar de alvorlige innvendingene innover seg. Protestene mot pelsdyrnæringen skyldes ikke at den er lite profitabel, men at den er uakseptabel. Å svare at næringen lønner seg eller ved å snakke om spredt bosettingsmønster, er å snakke utenom saken. Når innvendingene går på dyrevelferd, må næringen også forsvares på det grunnlaget, hvis det overhodet skal kunne kalles et forsvar og ikke bare politisk dogmatikk. Det finnes tross alt grenser for hva man kan tillate seg for å nå politiske mål. Hvis prisen det koster er dyreplageri, kan det kanskje være det samme med en spredt befolkning?

5) Det finnes dem som forsvarer pelsdyrhold, og hevder at mink og rev i bur er forenlig med god dyrevelferd. Men er ikke dette behørig motbevist de seneste ukene, hvis ikke før? Typisk vil man avfeie slike avsløringer som enkeltilfeller, hvilket er altfor enkelt; problemet er strukturelt. Men sett -- rent hypotetisk -- at man fikk luket ut alle råtne egg, slik at næringen som helhet drev i henhold til forskriftene, ville det gjøre pelsdyrhold uproblematisk i et dyrevelferdsperspektiv? Mange mener det. Lars Peder Brekk er en: "Jeg har gitt næringen krystallklar beskjed om at verstingene må ut. Det kan bety at famer som driver uetisk blir avviklet," sier han til NRK, og til ABCNyheter: "Det er avgjørende for min politiske støtte at Pelsdyralslaget erkjenner problemene." I Forskrift om hold av pelsdyr §12 heter det: "Fryktsomme dyr skal ikke brukes i avl. Avlsplaner skal vektlegge fremgang på tamhet og tilpasning til dyrehold, helse- og produksjonsegenskaper." Er håpet virkelig at man på denne måten skal fremavle mink og rev tilpasset et liv i trange bur? Slik man har greid med høns? (Obs! Ironi!)

Gang på gang hevder representanter for næringen og inspektører fra Mattilsynet at dyrevelferden ved pelsfarmer generelt er god. Hvilket er en smule overraskende, for man skulle tro at dyr som holdes i trange bur var langt fra tilfredse. (Ta en kikk på kravspesifikasjonene så forstår du hva jeg mener.) Gransker man påstandene med denne mistanken i hu, innser man også at forsikringen baserer seg på en så tynn forståelse av dyrevelferd at alt annet enn fysiske skader og åpenbar tvangsatferd er forenlig med definisjonen. Et dyr uten sår er et tilfreds dyr. Taus lidelse finnes ikke. Angst, savn, kjedsomhet og depresjon -- lidelser som typisk viser seg ved stillesitting -- er per definisjon utelukket. Et dyr som sitter stille har det bra.

Man skal selvsagt ikke tilskrive dyr menneskelige følelser, men man må heller ikke frata dem deres følelser. Dyr i bur lever ikke gode liv. Det gjelder verpehøner så vel som alle slags pelsdyr. (For den som måtte behøve det for sin overbevisnings skyld, finnes det faktisk forskning som viser det. Henvisninger finnes her.) Å gi pelsdyrnæringen enda en sjanse i håp om at man skal begynne å følge retningslinjene, slik landbruksministeren tar til orde for, er et falsk håp, ettersom det primært er retningslinjene, ja, hele konseptet med dyr i bur som er problemet. Retningslinjene viser slett ikke veien til god dyrevelferd, kun til en marginalt mindre plagsom tilværelse. Det eneste rette å gjøre er å avvikle hele sorgen.

Filosofiske selskapsleker.

En gang ble min far, legen, spurt i festlig lag av en kollega, om hvilket organ som var det viktigste, hjertet eller hjernen. Han svarte: tykktarmen (eller noe i den stilen). Man kan leve uten både hjerte og hjerne, bryter tykktarmen sammen finnes ingen nåde.

Ok. Pappa hadde kanskje ikke sans for spørsmålet; han fant det kanskje en smule høyttravende og (filosofisk) tendensiøst, men han hadde også et viktigere poeng med svaret. Han viste at spørsmål alltid ”kommer fra et sted”. De stilles med et mål eller problem for øyet; i dette tilfellet et moralsk mål, kanskje, kanskje underbygget av det filosofisk-symbolske skillet mellom følelser og fornuft som gjerne knyttes metaforisk til henholdsvis hjerte og hjerne. Pappa ønsket å påpeke dette, den forskyvningen i begrepsbruken, fra anatomi til symbolikk, og samtidig bryte igjennom den litt tøvete selskapsleken ved å nedsette andre krav til viktighet: rent medisinske.

En annen selskapslek er følgende. Noen spør etter den viktigste skapningen i verden. Diskusjonen går livlig rundt bordet, skjønt måten spørsmålet stilles på alltid synes å implisere at det endelige svaret må være mennesket. Partydreperen i meg vil si følgende. Hvorfor spør du? Hva tenker du på når du spør? Hva er det du stusser over? Hva ønsker du å få klarhet i? Hva mener du med "viktigst" – og for hvem? For å kunne gi et fornuftig svar må vi forstå spørsmålet. Ulike spørsmål krever ulike svar.

Da Darwin gikk i land i Amerika og spaserte inn i Amazonas for første gang, undret han seg over Guds forhold til biller, og antydet at billene måtte nyte en spesiell status i Guds verk, ettersom han hadde skapt tusenvis av billearter, langt flere enn pattedyr.

Midd er et mulig svar, hvis spørsmålet er hvem som er viktigst for Livet på kloden. Vi kjenner midd som skadedyr på potteplanter, og at deres avføring forårsaker astma, men de gjør langt mer enn som så. (Ja, dette er omtrentlig. Det finnes mange typer midd, ikke alle gjør samme jobb.) De lever på huden til alle pattedyr – også vår – og rydder unna døde hudceller; men det som gjør dem til en kandidat til tittelen ”viktigste dyr i skaperverket” er deres arbeid i jorden. Vi har en tendens til å tenke på jorden som passivt medium for planter, men jorden lever. Hvis midden døde ut derimot, ville jorden også dø. Som paleontologen Richard Fortey uttrykker det: ”Alas for the world if the mites and their diminutive allies failed to prosper!”

En tredje mulighet er å si at problemstillingen vitner om manglende forståelse for kompleksiteten i naturen. Ingen art lever alene. Alle inngår i økosystemer. Noen økosystemer er tettere sammenvevd enn andre. Når en art forsvinner, kan en hel rekke andre arter følge etter og hele økosystemet bryte sammen. Men det kan være umulig å si hvilke arter som holder systemet oppe før det er for sent, og hvilke som kan falle fra uten ringvirkninger. Generelt er det artene langt nede i næringskjeden som bærer den tyngste byrden. Mennesket står som kjent på toppen.

Hvis svaret er mennesker, er kanskje spørsmålet hvem vi finner viktigst?

Pelsdyr.

Lars Peder Brekk har uttrykt overraskelse over de forholdene som dyrevernere (nok en gang!) har avdekket hos norske pelsdyroppdrettere. Men kan dette komme overraskende på noen? I løpet av de siste tiårene har vi lært å forvente slike bilder. Norges Pelsdyralslag, medlemsorganisasjonen for norske pelsdyroppdrettere, bedyrer riktig nok at tar dyrevelferd på alvor. "Det er gjort en rekke forbedringer [det siste året] ved blant annet å innføre en selvpålagt veterinærkontroll. Det viktigste er likevel et nytt kvalitetssikringssystem med sertifisering. Kravene er strenge, men engasjementet blant oppdretterne landet over viser at de tar dyrevelferd på alvor," forklarer Bertrand Trane Skadsem, styreleder for Norges Pelsdyralslag, i en kommentar til tv-bildene. "Tilfellene som ble vist på NRK kan ikke på noen måte forsvares, og det er en hver husdyrholders plikt å sørge for at dyrenes helse og velferd er ivaretatt," men, kan han forsikre, "vi vet også fra Mattilsynets mange kontroller at tilstanden i norske pelsdyrgårder er bedre enn hva vi så i reportasjen." Når kontroller avdekker like ille forhold hos Trane Skadsem selv -- og det sågar etter hans seneste lovnader om å luke ut alle useriøse aktører som ikke følger forskriftene -- bekreftes alle mistanker om at de useriøse aktørene neppe er unntaket i denne bransjen, ikke engang i sentralstyret.

Ekte natur.

Nylig kunne vi i Oslo se en plakatreklame for Heinz ketchup. "Ekte smak. Bare naturlige ingredienser" sto det.

Vi er opplært til å være kritisk til reklame. Reklame er ikke opplysning, men salgsfremstøt. Reklame er manipulasjon. Målet er ikke å åpne våre øyne, men vår lommebok. Likevel kan reklameteksten ved første øyekast virke tilforlatelig. Ketchupen er sikkert fremstilt av naturlige tomater, naturlig salt, naturlig krydder, og så videre. Men hva med eddiken? All ketchup inneholder eddik. Er eddik naturlig? Vi verken plukker eller sanker eddik; det er noe vi lager. Formodentlig er eddiken i sin tur fremstilt av naturlige ingredienser og på den måten naturlig -- akkurat slik ketchupen er...

På dette tidspunktet begynner fotfestet å glippe. Er ikke alt naturlig på denne måten? Tenk på alle e-stoffene som vi ellers finner i mange matvarer. De regnes neppe som naturlige ingredienser -- de er tross alt kjemisk fremstilt (eller isolert) i laboratorier -- men også de er vel til sjuende og sist fremstilt av naturlige stoffer? Hvor skulle den kjemiske industrien ellers hente sine råvarer fra? Undersøker vi grundig nok, finner vi alltid (genuint) naturlige byggesteiner i første ledd. Så, hvis vi undersøker grundig nok, oppdager vi altså at det kun finnes naturlige ting her i verden? Neppe. Ikke bare strider konklusjonen mot enhver intuisjon, den strider mot enhver fornuft. Den er neppe meningsfull engang. For hvis allting er naturlig og ingenting unaturlig, har ordene tapt alt innhold.

Så hvor etterlater dette oss? I en tilstand av mild forvirring, men en produktiv sådan. Vi ser at spørsmålet om hva som er natrulig og ei ikke (utelukkende) er et empirisk spørsmål, men i stor grad et spørsmål av filosofisk -- det vil i denne sammenhengen si, konseptuell -- karakter. Alt som gjenstår er en filosofisk undersøkelse.

Rimeliggjøring av Guds eksistens.

Den seneste uken har jeg hatt en filosofisk meningsutveksling med professor Jean Kazez på hennes blogg In Living Color. Spørsmålet er om det kan finnes tenkelige empiriske hendelser som bør få alle rimelige mennesker (reasonable men) til å tenke at det må finnes en ånd med i det minste noen av Guds egenskaper.

Suppose this morning you found out that every token of "Woody Allen" in every book and magazine, worldwide, had turned green. This pattern of events is physically inexplicable (too spread out, too fast, to be physically explained), but coherent, meaning-wise. In other words, it's the sort of thing a Someone might wish for (if they happened to have a thing about Woody Allen).

If that actually happened, it would be reasonable to think a Mind must have willed it, thereby making it so. An immaterial mind that makes things happen through sheer willing is...maybe God.

Dette er tankeeksperimentet. Og konklusjonen kan virke selvfølgelig. Å komme opp med alternative forklaringer er slett ikke enkelt. Men jeg stilte Kazez et par spørsmål. For det første: vi er tilbøyelige til å lese rapportene som en hendelse; men er det opplagt? Kanskje det dreier seg om en rekke urelaterte hendelser. Kanskje har vi ikke behov for én, men for mange forklaringer. At så mange usannsynlige hendelser falt samme natt var kanskje bare en gigantisk tilfeldighet. Dette svekker muligens vår første innskytelse...

Men sett at det ble fastslått (hvordan aner jeg ikke) at hendelsene var relaterte, slik Kazez' hensikt syntes å være, hva da? Bør konklusjonen da være at en ånd sto bak? Det var det vår meningsutveksling dreide seg om. (Diskusjonen for øvrig konsentrerte seg om andre spørsmål.) Jeg stilte Kazez, noe jeg oppfatter som et viktig spørsmål -- hvordan fortsetter historien hennes?

Jeg benekter ikke at ånder (kan) finnes; ikke engang at det skulle være forklaringen i dette tilfellet. Men spørsmålet er om slike rapporter rimeliggjør en slik konklusjon. Om én, riktignok en fantastisk omfattende og finurlig, empirisk hendelse kan rimeliggjøre påstanden at "a Mind must have willed it, thereby making it so." Vår trang til å si noe sånt kan være sterk -- kanskje ville også jeg føle det slik -- men spørsmålet er om det ville være rimelig å gi etter for trangen. Jeg er tviler. Jeg er tviler på om skillet mellom rimelig og urimelig kan avgjøres basert på den historien Kazez forteller. Det avhenger av hvordan historien fortsetter.

Hvis mystiske hendelser fortsatte, ville det kanskje rimeliggjøre konklusjonen. Kanskje ville vi på et tidspunkt finne det urimelig å lete etter andre forklaringer. Kazez så poenget om at den ene hendelsen ikke var stort å basere seg på, men mente likevel at hendelsene i seg var så ekstraordinære at det rimeliggjorde konklusjonen. Men hva om det ble med denne ene mystiske episoden? Etter disse grønne Woody Allen'ene skjer ingenting. Virker konklusjonen da like sterk?

Her kan det være tjenlig å få hendelsene litt på avstand. I det opprinnelige tankeeksperimentet blir vi bedt om å forestille oss at vi hører at noe fantastisk har skjedd i løpet av natten. Men hva ville folk tenke om hundre eller to hundre år om disse grønne Woody Allen'ene dersom ingenting som dette noensinne skjedde igjen? De ville neppe ha vår steke trang til å si at en ånd måtte ha stått bak. Ville de uansett ha en rimelig grunn til å tro at en slik ånd eksisterer? Eller i det minste må ha eksistert den ene gangen for alle de årene siden? Ville de oppfatte rapportene som bevis eller kun som anekdoter -- omtrent slik vi betrakter middelalderens rapporterte mirakler?

Vi kan selvsagt ikke vite svaret. Men disse ulike narrativene synes å kunne avsvekke ønsket om å trekke Kazez' konklusjon i dette tilfellet, og mer generelt ønsket om å trekke metafysisk-teologiske konklusjoner på empiriske, for ikke å snakke om én empirisk hendelse.