Pelsdyr2.

I løpet av de seneste ukene har vi hørt mange forsøk på å forsvare pelsdyroppdrett i Norge. Her er noen av dem.

1) På spørsmål om pelsdyrnæringen vil bli forbudt i landet, svarer den ansvarlige ministeren Lars Peder Brekk at han ikke er for kollektiv avstraffing her til lands. "Vi kan ikke drive kollektiv avstraffelse på grunn av at noen få driver uforsvarlig. Vi må behandle folk en rettstat verdig," sier han til NRK. To kommentarer. For det første er det altfor enkelt å avfeie disse avsløringene som enkeltfunn. Våren 2009 besøkte Mattilsynet 224 av i alt 331 pelsfarmer og fant at 86% av farmene brøt med gjeldende regelverk. Og dette var foranmeldte inspeksjoner! Da dyrevernere samme år brøt seg inn hos 45 farmere, fant de dyr med avgnagde poter og ører og døde dyr hos flere av dem. I år har man brutt seg inn hos 37 farmere landet rundt og gjort lignende funn -- til og med hjemme hos styrelederen i Norges Pelsdyralslag, der også Mattilsynet ved en uanmeldt inspeksjon fant mange brudd på rettningslinjene, blant annet flere døde og et titalls stygt skadde dyr. Problemene er strukturelle. For det andre: Å forby noe som før var lovlig vil ikke si at man straffer alle involverte. Ingen mener at hele pelsdyrnæringen kollektivt skal avstraffes. Lovbryterne må selvsagt straffes i henhold til gjeldende regler. Hva mange mener er at regelverket må endres og pelsdyrhold forbys.

2) Enkelte påstår at pelsdyrnæringen er en gammel næring, som derfor bør få holde på. Tradisjoner er ikke et argument i seg selv; det finnes gode og det finnes dårlige tradisjoner; ikke alle tradisjoner tåler kritisk granskning. I dag kjenner vi alle problemene forbundet med å holde ville dyr i bur. Slik kunnskap manglet da praksisen var ny i Norge -- hvilket forøvrig ikke er så veldig lenge siden. De første pelsdyrene ble importert fra Canada i 1914.

3) De fleste av Norges pelsdyrfarmer er, i følge næringen selv, "små familiedrevne enheter, og som regel drives de som tilleggsnæring i landbruket. Pelsdyrnæringen er derfor viktig for mange små distriktskommuner." Vi hører ofte distriktsargumentet: Opprettholdelsen av en spredt befolkning er viktig. Jeg ser ikke hvorfor. Et urbant byggemønster er miljø- og ressursmessig langt mer effektivt. Utbygging av veier og el-nett er dessuten et alvorlig problem for migrerende dyr. En spredt befolkning kan ikke være et poeng i seg selv. Jeg ser bare én god grunn for en slik målsetting: en landlig befolkning muliggjør nasjonal selvberging i matveien. Det forutsetter naturligvis at spredt bosetting betyr flere årsverk i matproduksjonen. Produksjon av luksusklær er irrelevant.

Hvis pelsdyrhold er en nødvendig tilleggsnæring i landbruket, er kanskje distriktspoenget likevel korrekt. Men er det hold i påstanden? I følge Norsk Pelsdyralslag finnes det i dag omlag 650 pelsfarmer i Norge. Skal vi tro Wikipedia er tallene langt lavere; mellom 1995 og 2005 ble antall pelsfarmer halvert fra 1200 til 625, og var per juni 2009 nede i 331. Norges Bondelag har til sammenligning 62.000 medlemmer og Norsk Bonde- og Småbrukarlag ca. 7.000, så fremstillingen av pelsdyrhold som en livbøye for landbruket må være betydelig overdrevet.

4) "Økonomisk er næringen viktig." Dette har vært et stridstema. I lange tider het det at næringen var et tapsprosjekt for staten. I 2007 mottok pelsdyrnæringen totalt 50 millioner kroner i statstøtte. Regner man med støtten fra Innovasjon Norge, mottok næringen i 2009 et totalt tilskudd på 94,5 millioner kroner.  Hvor mye som fløt tilbake til statskassen er uvisst -- Wikipedia skriver at "norsk oppdrett [ikke utgjør] mer enn ca. 250–300 millioner kroner hvert år" -- og mye har tydet på at næringen for lengst ville gått dukken dersom pengestøtten stanset. I senere tid har imidlertid markedsprisen på pels steget, og nå tar næringen mål av seg til å doble produksjonen (som det heter) i løpet av de kommende årene. Men spiller disse utsiktene noen som helst rolle?

Problemet med alle forsvarsstrategiene for pelsdyrnæringen, er at ingen av dem tar de alvorlige innvendingene innover seg. Protestene mot pelsdyrnæringen skyldes ikke at den er lite profitabel, men at den er uakseptabel. Å svare at næringen lønner seg eller ved å snakke om spredt bosettingsmønster, er å snakke utenom saken. Når innvendingene går på dyrevelferd, må næringen også forsvares på det grunnlaget, hvis det overhodet skal kunne kalles et forsvar og ikke bare politisk dogmatikk. Det finnes tross alt grenser for hva man kan tillate seg for å nå politiske mål. Hvis prisen det koster er dyreplageri, kan det kanskje være det samme med en spredt befolkning?

5) Det finnes dem som forsvarer pelsdyrhold, og hevder at mink og rev i bur er forenlig med god dyrevelferd. Men er ikke dette behørig motbevist de seneste ukene, hvis ikke før? Typisk vil man avfeie slike avsløringer som enkeltilfeller, hvilket er altfor enkelt; problemet er strukturelt. Men sett -- rent hypotetisk -- at man fikk luket ut alle råtne egg, slik at næringen som helhet drev i henhold til forskriftene, ville det gjøre pelsdyrhold uproblematisk i et dyrevelferdsperspektiv? Mange mener det. Lars Peder Brekk er en: "Jeg har gitt næringen krystallklar beskjed om at verstingene må ut. Det kan bety at famer som driver uetisk blir avviklet," sier han til NRK, og til ABCNyheter: "Det er avgjørende for min politiske støtte at Pelsdyralslaget erkjenner problemene." I Forskrift om hold av pelsdyr §12 heter det: "Fryktsomme dyr skal ikke brukes i avl. Avlsplaner skal vektlegge fremgang på tamhet og tilpasning til dyrehold, helse- og produksjonsegenskaper." Er håpet virkelig at man på denne måten skal fremavle mink og rev tilpasset et liv i trange bur? Slik man har greid med høns? (Obs! Ironi!)

Gang på gang hevder representanter for næringen og inspektører fra Mattilsynet at dyrevelferden ved pelsfarmer generelt er god. Hvilket er en smule overraskende, for man skulle tro at dyr som holdes i trange bur var langt fra tilfredse. (Ta en kikk på kravspesifikasjonene så forstår du hva jeg mener.) Gransker man påstandene med denne mistanken i hu, innser man også at forsikringen baserer seg på en så tynn forståelse av dyrevelferd at alt annet enn fysiske skader og åpenbar tvangsatferd er forenlig med definisjonen. Et dyr uten sår er et tilfreds dyr. Taus lidelse finnes ikke. Angst, savn, kjedsomhet og depresjon -- lidelser som typisk viser seg ved stillesitting -- er per definisjon utelukket. Et dyr som sitter stille har det bra.

Man skal selvsagt ikke tilskrive dyr menneskelige følelser, men man må heller ikke frata dem deres følelser. Dyr i bur lever ikke gode liv. Det gjelder verpehøner så vel som alle slags pelsdyr. (For den som måtte behøve det for sin overbevisnings skyld, finnes det faktisk forskning som viser det. Henvisninger finnes her.) Å gi pelsdyrnæringen enda en sjanse i håp om at man skal begynne å følge retningslinjene, slik landbruksministeren tar til orde for, er et falsk håp, ettersom det primært er retningslinjene, ja, hele konseptet med dyr i bur som er problemet. Retningslinjene viser slett ikke veien til god dyrevelferd, kun til en marginalt mindre plagsom tilværelse. Det eneste rette å gjøre er å avvikle hele sorgen.