”Til lidelse," skriver Arne Johan Vetlesen et sted, "finnes bare en interessert, i betydningen emosjonelt engasjert, tilgang.” Hvis ”det svikter her, på nivået for subjektets basale følelsesmessige evne, evnen til empati, så oppnås ingen tilgang til og vedkjennelse av den andres lidelse i det hele tatt.”
Når Vetlesen kaller empatien en basal evne, så mener han minst to ting. Evnen til innlevelse er en del av vår mentale grunnutrustning; kun enkelte psykopater mangler den helt og holdent. I tillegg mener han at medlidenheten, i alle fall delvis, er utenfor vår bevisste kontroll. Vi bestemmer oss ikke for å ha medynk med noen, slik vi kan bestemme oss for å hjelpe vedkommende eller la være. Våre empatiske evner står ikke under ”vår kommando”, men aktiveres av andre. Medlidenheten kommer over oss, sier vi av og til.
På den andre siden: Torturisten lider ikke med offeret sitt. Dersom han lot seg engasjere empatisk av det han gjør og ser, måtte torturen stanse. Å fortsette ville være selvtortur. Men å konkludere med at altså vedkjennes ikke den andres lidelse i det hele tatt, virker galt (og dessuten som en moralsk hvitvasking). Torturisten er opplagt klar over at han påfører smerter. Det er målet hans! Muligens er psykopati overhyppig blant torturister, men langt fra alle har hjerter av stein. Mange er eksempelvis gode fedre.
”Medlidenheten, kan man," i følge Wittgenstein, "si, er en form for overbevisning om at en annen har smerter.” (Filosofiske undersøkelser §287) Men bare én form. For det er opplagt at vår basale evne til å la oss berøre ofte er knyttet til vår mer eller mindre bevisste holdning til den som lider. Vi kan kanskje skille mellom to fundamentalt ulike måter å forstå andres lidelse på. Empati er én. I tillegg finnes det noe sånt som å se andres smerte som et objektivt faktum. Vi konstaterer at noen lider, men uten medynk. Vi ser lidelsen, men forblir uberørt. Ofte tyder dette på avstumpethet.
Er slik avstumpethet -- at man ser lidelsen, men ikke lidelsen i lidelsen så å si -- en form for blindhet? Og er denne blindheten et syndrom? Eller snakker vi om en aktiv blindhet her? Altså at man velger å lukke øynene? Spørsmålet har vært diskutert her. Jeg tror svaret kan være begge deler.
Heinrich Himmler holdt en gang en tale til SS der han betonet viktigheten av å stålsette seg for grusomhetene man skulle begå. Dette kan være vanskelig, innrømmet Himmler, men vi må lære oss hardhet. Indirekte er disse ordene naturligvis en vedkjennelse, ikke bare av ofrenes lidelser, men også av den naturlige medynkresponsen på slik lidelse. Det uttalte budskapet er likevel at deres lidelser ikke skal angå oss. De er tross alt bare jøder! Himmler oppfordrer til aktiv blindhet. (Milgrams eksperiment og denne oppdaterte franske varianten, gir tankevekkende innsikt i hva redsel, lojalitet og autoritetstrohet kan gjøre med ens moralske gangsyn.)
Folk som gjør forsøk på dyr -- jeg tenker særlig på psykologiske eksperimenter av typen mor/barn-adskillelse -- er overbevist om at dyrene lider. Ellers hadde forskningen vært totalt meningsløs -- det er jo nettopp atferd forbundet med lidelser som isolasjon og savn man forsker på (se her, her og her). Det kan dreie seg om aktiv blindhet. De er bare dyr! Men disse ordene, tror jeg, kan også avsløre noe ikke-valgt -- slett ikke bevisst, og kanskje heller ikke ubevisst -- men et dypt kulturelt aspekt ved ens personlighet. Tenk på dyrs status i mange kulturer. Dyr er til for oss; de er mat; de er melkemaskiner; eggprodusenter; underholdning; de er kropper vi dyrker pels på. Folk kan kose seg med tyrefekting, hane- og hundekamper, kamper mellom hund og bjørn og så videre. Ikke fordi man benekter eller overser at de lider (det at dyrene lider synes å være en del av kosen), ikke nødvendigvis fordi man aktivt slåss med sin empati med dyrene, men rett og slett fordi det er bare dyr det dreier seg om. Man er så å si moralsk blendet av sin kultur.
Om dette er en formildende omstendighet, er jeg usikker på. (Kan en være moralsk klanderverdig for holdninger som så å si ikke er ens egne, men dypt forankret i ens kultur? Vel, mange i den samme kulturen har brutt med slike holdninger, vist at alternativer finnes og protesterer mot slik bruk av dyr. At dyrs lidelser kan tas på alvor, er altså ingen nyhet. Og dessuten, mange av de samme folkene har selv kjæledyr -- hunder og katter -- som de elsker og behandler med størst tenkelige omsorg. -- Så kanskje skillet mellom aktiv og nedarvet, kulturell blindhet, i dette tilfellet ikke er så opplagt likevel? Mange velger utvilsomt aktivt ikke å tenke på saken.) Uansett kan det være svært vanskelig i enkeltsituasjoner å si om vi har et tilfelle av aktiv blindhet eller en kulturell sådan.
Er det ikke klart at fenomenet empati må forklares på to områder. Vi har en følelsesmessig automatisk empati og en bevisst villet empati. Leger må for eksempel lære seg å se bort fra sin automatiske empati når de må gjøre smertefulle inngrep på mennesker. Det gjør dem ikke til terrorister. På den andre siden kan en såkalt "fyllik" bare vekke avsky, ikke empati, selv om empati er høyst påkrevet.
SvarSlettTakk Jan.
SvarSlettMitt innlegg handlet mest om hva som kan komme i vegen for vår empati, om moralsk blindet eller det at noen kan fremstå som nærmest usynlige for oss. Du spør om empatiens natur. Kommentaren din inneholder flere momenter, og jeg skal forsøke å besvare dem som best jeg kan.
1) Jeg synes ikke det er ”klart at fenomenet empati må forklares på to områder.” Primært fordi jeg er usikker på om jeg forstår hva du mener. Måten du ordlegger deg virker tvetydig på meg. Skal jeg tenke på empati som én ting (”fenomenet empati”), eller mener du to typer empati, en følelsesmessig automatisk og en bevisst villet? Det er den siste tolkningsmuligheten jeg har brukt mest tid til å tenke på.
Du skriver om leger som lærer seg ”å se bort fra sin automatiske empati når de må gjøre smerterulle inngrep”. Legene demonstrerer, hvis jeg leser deg rett, en bevisst villet empati. Er det ment å være en annen empatiform enn den følelsesmessige empatien? Da vil jeg svare med å fastholde at våre empatiske reaksjoner ikke er noe vi velger, men noe som kommer over oss. Empatien aktiveres av andre, ikke av oss. Var medfølelse noe vi bestemte over, ville medfølelse være en reell mulighet, noe vi kunne velge, hvor som helst, når som helst og overfor hvem (eller hva) som helst. Det virker ikke riktig. Mitt poeng var nettopp å vise hvordan denne evnen til empati, vår åpenhet for andres lidelser, kan lammes av våre holdninger (til visse dyr for eksempel).
Det vi (i noen grad) kan bestemme over, er hvordan vi forholder oss til de som vekker vår empati. Vi kan velge å gi etter for empatien – bestemme oss for å hjelpe (nøyaktig hvordan vi velger å hjelpe, er selvsagt også et valg) – eller vi kan velge å lukke øynene. Når du beskriver en bevisst villet empati, beskriver du kanskje noe annet enn empati? Det er mulig jeg misforstår: Men er ikke legene dine snarere eksempler på folk som forsøker å undertrykke, begrense kraften av, beherske eller bevisst styre sin (følelsesmessige) empati?
2) Leger i dag har heldigvis bedøvelser og smertestillende medisiner til sin hjelp, men, ja, leger må av og til gjøre inngrep som innebærer smerter for pasientene også i våre dager. Dette gjør dem naturligvis ikke til terrorister. Forskjellen på Josef Mengele og en allminnelig god kirurg, er enorm. Og forskjellen bunner ikke bare i den smerten inngrepet medfører – ja, jeg er usikker på om selve smerten betyr noe som helst for dette skillet. Viktigere er hvilken sammenheng smerten inngår i, og hvilken rolle den spiller der. Foruten spørsmålet om inngrepet er nødvendig og smerten uunngåelig, ligger mye av forskjellen i legens holdning til smerten.
SvarSlettJeg er så ikke sikker på at en lege må (bør) lære seg å se bort fra sin automatiske empati. Tanken er skremmende. (Jeg tenker igjen på Dr. Mengele.) En god lege tar ikke lett på avgjørelser av denne typen, men tar pasientens frykt og smerte med i regnestykket. En empatisk avstumpet kirurg, med overdrevet tro på sin medisinske klokskap, vil kanskje presse igjennom MORALSK ukloke beslutninger. Legen bør heller forsøke å forbli åpen for pasientens frykt og smerter, skjønt på en profesjonell måte. Legen som skal forberede en pasient på et (smertefullt) inngrep, må være -- ikke bare virke -- forståelsesfull for pasientens situasjon, men likefullt profesjonell (en overfølsom, nervøs og redd lege er slett ikke betryggende), og det oppnår han bedre med et medfølende blikk enn med steinansikt.
Men som et poeng om legens kamp med motstridende emosjoner, er det noe i det du skriver, som jeg finner interessant. Det handler om å se pasientens interesser i et visst tidsperspektiv. Det som er fælt her og nå kan være det beste på sikt. Som far er man ofte oppe i slike situasjoner. Barnet ønsker ett eller annet – å spise store mengder kakedeig, for eksempel – eller barnet nekter med hyl og gråt å gjøre noe far mener er riktig – for eksempel å ta på seg ytterklær i vinterkulden. Jeg bør ikke forsøke å slå av min automatiske medfølelse med denne fortvilelsen (for å gjøre det lettere for meg å få viljen min), men heller prøve å takle også den påkjennelsen det er å gjøre sitt barn fortvilet, når jeg mener barnet tar feil.
3) Det ligger ofte historier om levd liv bak ”fyllikers” tilværelse. Fulle folk kan selvsagt oppføre seg avskyelig, si og gjøre avskyelige ting, ting man med rette kan snu ryggen til i vemmelse. Men når det gjelder personen, må man være forsiktig med fordømmelse. Ja, empati er ofte den rette reaksjonen – og noe man bør forsøke å vekke til live gjennom en kamp mot sine holdninger (fordommer etc.) til vedkommende. (Skjønt mange drankere nok vil betakke seg for slik medfølelse.)
SvarSlettJeg tolker det du skriver som at empati bare er en automatisk reaksjon. Man kan da velge å handle slik empatien krever, eller å fortrenge empatien når langsiktige hensyn krever det. Som når legen må stikke en sprøyte inn i fingeren for å gi bedøvelse.
SvarSlettHvis ikke empatien kommer automatisk, som med fylliken, kan man prøve å vekke den. Har man tid til å høre vedkommenes historie, bli kjent med han osv, kan jo sånnt komme av seg selv.
Men om nå det ikke er hverken tid eller empati, men din moral tilsier at du burde handle empatisk. Hva gjør du da? Kalles det ikke empati hvis du tar deg selv i nakken og sier til deg selv at denne personen også har rett til medfølelse? Spørsmålet er altså om det finnes villet empati. "Det er min plikt å vise/føle medfølelse med denne personen".
Jeg innser at jeg, som jeg fryktet, misforsto den første kommentaren din, og hva verre er, at jeg uttrykte meg uklart og lite strukturert i det svaret jeg gav. Jeg lover snarlig å returnere til temaet empati, plikt, følelser og moral i en kommende blogg. (Jeg behøver tid til å fordøye spørsmålene, og har litt lite av det akkurat nå.)
SvarSlett