Suppose this morning you found out that every token of "Woody Allen" in every book and magazine, worldwide, had turned green. This pattern of events is physically inexplicable (too spread out, too fast, to be physically explained), but coherent, meaning-wise. In other words, it's the sort of thing a Someone might wish for (if they happened to have a thing about Woody Allen).
If that actually happened, it would be reasonable to think a Mind must have willed it, thereby making it so. An immaterial mind that makes things happen through sheer willing is...maybe God.
Dette er tankeeksperimentet. Og konklusjonen kan virke selvfølgelig. Å komme opp med alternative forklaringer er slett ikke enkelt. Men jeg stilte Kazez et par spørsmål. For det første: vi er tilbøyelige til å lese rapportene som en hendelse; men er det opplagt? Kanskje det dreier seg om en rekke urelaterte hendelser. Kanskje har vi ikke behov for én, men for mange forklaringer. At så mange usannsynlige hendelser falt samme natt var kanskje bare en gigantisk tilfeldighet. Dette svekker muligens vår første innskytelse...
Men sett at det ble fastslått (hvordan aner jeg ikke) at hendelsene var relaterte, slik Kazez' hensikt syntes å være, hva da? Bør konklusjonen da være at en ånd sto bak? Det var det vår meningsutveksling dreide seg om. (Diskusjonen for øvrig konsentrerte seg om andre spørsmål.) Jeg stilte Kazez, noe jeg oppfatter som et viktig spørsmål -- hvordan fortsetter historien hennes?
Jeg benekter ikke at ånder (kan) finnes; ikke engang at det skulle være forklaringen i dette tilfellet. Men spørsmålet er om slike rapporter rimeliggjør en slik konklusjon. Om én, riktignok en fantastisk omfattende og finurlig, empirisk hendelse kan rimeliggjøre påstanden at "a Mind must have willed it, thereby making it so." Vår trang til å si noe sånt kan være sterk -- kanskje ville også jeg føle det slik -- men spørsmålet er om det ville være rimelig å gi etter for trangen. Jeg er tviler. Jeg er tviler på om skillet mellom rimelig og urimelig kan avgjøres basert på den historien Kazez forteller. Det avhenger av hvordan historien fortsetter.
Hvis mystiske hendelser fortsatte, ville det kanskje rimeliggjøre konklusjonen. Kanskje ville vi på et tidspunkt finne det urimelig å lete etter andre forklaringer. Kazez så poenget om at den ene hendelsen ikke var stort å basere seg på, men mente likevel at hendelsene i seg var så ekstraordinære at det rimeliggjorde konklusjonen. Men hva om det ble med denne ene mystiske episoden? Etter disse grønne Woody Allen'ene skjer ingenting. Virker konklusjonen da like sterk?
Her kan det være tjenlig å få hendelsene litt på avstand. I det opprinnelige tankeeksperimentet blir vi bedt om å forestille oss at vi hører at noe fantastisk har skjedd i løpet av natten. Men hva ville folk tenke om hundre eller to hundre år om disse grønne Woody Allen'ene dersom ingenting som dette noensinne skjedde igjen? De ville neppe ha vår steke trang til å si at en ånd måtte ha stått bak. Ville de uansett ha en rimelig grunn til å tro at en slik ånd eksisterer? Eller i det minste må ha eksistert den ene gangen for alle de årene siden? Ville de oppfatte rapportene som bevis eller kun som anekdoter -- omtrent slik vi betrakter middelalderens rapporterte mirakler?
Vi kan selvsagt ikke vite svaret. Men disse ulike narrativene synes å kunne avsvekke ønsket om å trekke Kazez' konklusjon i dette tilfellet, og mer generelt ønsket om å trekke metafysisk-teologiske konklusjoner på empiriske, for ikke å snakke om én empirisk hendelse.
Hva er det som gjør at bevis på Guds eksistens alltid tenkes som en hendelse som går i mot alle naturlover? I de fleste religioner anses Gud som den som skapte naturlovene. Må Gud gå i mot sine egne naturlover for å bevise sin eksistens. Må Van Gogh male som Picasso for å bevise at han er Van Gogh?
SvarSlettDet synes for meg som om tanken bak slike finurlige gudsbevis er den fysikalistiske illusjonen: Nå har vitenskapen forklart alt, det er ikke lenger plass til Gud i den verden vi kjenner. Det må skje noe nytt for at Gud igjen skal bli aktuell. Dette er som kjent en illusjon da bare perifere fenomener i et menneskes liv kan forklares av vitenskapen.
Når det gjelder Woody Allen tror jeg ikke jeg ville konkludert med Guds finger heller, selv om jeg tror på Gud i utgangspunktet. Jeg har nemlig opplevd noe liknende selv. På Origos jomfrutur røk styrewiren i god medvind og Origo gikk for full fart midt mot en øy. Jeg måtte ned og styre med nødroret etter tilrop ovenfra, men uansett hva jeg gjorde gikk vi rett fram. Så, plutselig stanset båten og da jeg kom opp hadde øya delt seg i to og vi lå midt i mellom. Jeg hadde kjent øya hele mitt liv og sjekket den på kartet utallige ganger. Når jeg nå så på kartene igjen var de alle forandret. Ikke bare var øya delt i to, men samtlige kart i verden var blitt forandret.
Eller jeg husket feil.
Så hvis alle Woody Allen tekster plutselig ble grønne, ville jeg automatisk anta at de alltid hadde vært sånn. Og fra da av ville jeg selv også skrive Woody Allen med grønne bokstaver.
Jan
Takk for kommentaren. Beklager sent svar. Jeg mangler en innstilling som gir meg beskjed når noen gir kommentarer.
SvarSlettFor det første, er spørsmålet om Guds eksistens noe mange troende er opptatt av? Dukker spørsmålet opp i religiøse sammenhenger? I kirka? I Bibelgrupper? For meg synes dette først og fremst å engasjere ikke-religiøse mennesker.
Skjønt noen religiøse blir i fyr og flamme når temaet tas opp, virker hele opplegget med å bevise Guds eksistens pussig på meg. Hvis Guds eksistens er bevist, hva slags feil er det i så fall alle ikke-troende begår? Er vi blinde for sannheten? Hvilken sannhet i så fall? Hva presist er det vi ikke ser -- alle de empiriske sporene av Gud? Eller er det de logiske argumentene vi ikke forstår? Eller, hvis spørsmålet om Guds eksistens ennå er uavgjort, er det sannsynlig at Han finnes? Kan sannsynligheten regnes ut? Hvordan? Eller er Gud bare en (vill) hypotese inntil videre?
Også det å overlate alle ennå uforklarte fenomener til Gud, virker på meg som en vanskelig veg å gå. Nå er jeg usikker på hva du legger i "perifere fenomener"; men er det så sikkert at vitenskapen aldri vil kunne si noe fornuftig om dem?
Jeg er for øvrig stort sett enig i det du skriver. En fysikalistisk innstilling er nok noe av forklaringen på at kun brudd med naturlovene blir oppfattet som mulige bevis for Guds eksistens. Betegnelsen illusjon er også treffende hvis noen mener at vitenskapen nå har forklart alt, hvilket er en absurd tanke. (Finnes slike holdninger?) Holdningen om at vitenskapen kan forklare alt -- eller at kun det vitenskapen kan forklare er reelt -- er i alle fall nokså utbredt. Følgelig unntakene. En annen del av forklaringen er nok forestillingen om at Gud er en som begår mirakler. Og mirakler er ofte definert nettopp som brudd med naturlovene. (Definisjonen går i alle fall tilbake til David Humes Dialoger om religion.) Dette gudsbildet deles av mange ikke-troende og et forbausende antall troende.
Mange andre finner det merkelig å hevde at Gud må bryte med sine egne naturlover for å vise seg for oss -- når han vitterlig er synlig for oss til enhver tid i form av naturlovenes viselige ordning. Universets blotte eksistens er for mange mirakel godt nok. "Det mystiske er ikke HVORDAN verden er, men AT den er -- at det finnes noe i det hele tatt, snarere enn ingenting."
At slike tanker kan vekke gudstroen i en, kan jeg godt forstå. Men dette er helt andre "beviser" enn dem man diskuterte på In Living Color. Her snakker vi knapt om beviser i det hele tatt. Det dreier seg snarere om en måte å betrakte verden på. En omvendelse fra ikke-troende til troende (eller omvendt) handler da ikke om at man vinner ny viten (eller at man gjennomskuer noe man trodde man visste). Den religiøse skiller seg ikke fra oss andre ved noe han vet, nemlig at Gud finnes, men ved at han ser all sin viten i lys av Guds eksistens. Han ser naturlovene, verden som helhet og alle enkeltting i religiøst perspektiv -- som manifestasjoner av Guds visdom og godhet.
Slik jeg oppfatter det (og her må jeg være upresis), er ikke forskjellen mellom troende og ikke-troende så mye HVA man ser som HVORDAN man ser ting. Det var derfor jeg forsøkte å så skepsis til kraften av enkelthendelser som bevis for Guds eksistens.
Tankeeksperimentet var at rapporter om at alle Woody Allen'er var blitt grønne kom fra alle fire verdenshjørner. Forklaringen kan altså ikke være at du husker feil. Det må i så fall være at ALLE mennesker på jorden husker feil -- og det vil kanskje i seg selv være et under?
SvarSlettMen vi skal nok tenke oss saken slik: Ikke alle tilfeller av ordene Woody Allen er grønne per i dag, noe denne setningen demonstrerer. Dette vet vi. Men hva om vi våknet en dag -- ikke bare du og jeg, men alle mennesker på jorden -- og de plutselig var blitt det? Hva skal vi si om en slik hendelse?
Finnes det noen slik innstilling for meg også? Jeg har ikke helt forstått denne bloggen du bruker.
SvarSlettFørst noen ord om kristen hverdag. Innenfor kristne miljøer, særlig blant ungdom, er det mange avskygninger av tro. Noen er helt trygge, noe tror ikke, men er der av sosiale grunner, og mange er et sted i mellom. Derfor er spørsmålet om Guds eksistens aktuelt for mange. Særlig i våre dager hvor media er sterkt preget av en profan virkelighetsforståelse må enhver som velger å gå i mot dette i det minste begrunne sin avgjørelse for seg selv.
Hvis Gud hadde vært en naturlov og man kunne gjøre vitenskapelige forsøk, ville kanskje spørsmålet bli avgjort en gang for alle. Men den kristne gud er en person, og en person med tilnærmet allmakt. Han har også uttalt at han ikke vil la seg bevise. Han vil la seg finne, men ikke bevise. Det er et ledd i hans plan. Rent logisk kan man da slutte at denne guden neppe kan bli avslørt med vitenskapelige forsøk, da måtte jo eksperimentator overliste Gud.
Mange mener likevel å ha fått Guds eksistens bevist for seg selv. Dette er da personlige opplevelser og ikke tilgjengelige for andre. Det vil si, de er tilgjengelige, men da bare som vitnemål. Dette er i tråd med Bibelen. Det avgjørende er da hvordan andre vurderer et slikt vitnemål.
Slike personlige bevis kan være sterke indre opplevelser, eller de kan komme i form av mirakler. Disse miraklene behøver slett ikke være i strid med naturlovene. Eksempel: Noen opplever helbredelser. Nå kan legevitenskapen forklare alt i ettertid, uansett, men det er ofte lite interessant. Hvis du får beskjed av legene at du har uhelbredelig kreft og få uker igjen å leve - går til forbønn - kjenner en sterk varme gå gjennom kroppen - går tilbake til sykehuset og finner ut at kreften er borte, er det da et mirakel? Hvis legene så forteller at den første diagnosen var feil, er det da fremdeles et mirakel? Du hadde fått en dødsdom, ba, og ble frisk. Naturlovene er intakt, ingen andre ble overbevist, men du har opplevd et mirakel.
fortsettes.
Et annet eksempel kan være Einar Lundbys historie. Han var en av kristennorges mest markante personligheter. Han var lege og en av to som startet Modum bad. I ett år fikk han kontinuerlige beskjeder fra Gud av typen "Fru Andrea Haugen, pilestrede 17 trenger 311 kroner og sytten øre." Så sendte han pengene anonymt uten noen sinne å ha hørt om damen før. Noen av disse traff han senere og fikk høre historien. Da hadde gjerne Andrea manglet 311 kroner og sytten øre til husleia (dette var en stund siden). Hun hadde vært fortvilet og bedt Gud om penger. Så en dag, like før betalingsfristen utløp, dumpet pengene anonymt ned i postkasse. Igjen et mirakel som ikke bryter med noen lover.
SvarSlettMin historie av fjellet som delte seg kan også forstås som et mirakel.
Det finnes andre varianter, men generelt er det slik at disse i seg selv ikke blir oppfattet som Gudsbevis, bare som bekreftelser. Det er de direkte opplevelsene av Guds nærvær som overbeviser de fleste. Meg inkludert.
Det jeg vil fram til med dette er at det ikke finnes noe globalt gudsbevis, de bevis som finnes er sterke nok, men de er av personlig art og gis til enkeltmennesker og de som tror det de kan fortelle etterpå.
Når det gjelder de områder vitenskapen ikke har forklart, mener jeg ikke at de da automatisk må tilgodeses Gud. For meg må alle fenomener forklares ut fra Gud siden han skapte det hele. Jeg bruker de uforklarte områdene på følgende måte: Fysikalistene sier at det kan ikke finnes noen Gud fordi vitenskapen har forklart alt (de finnes på ordentlig, det er masse som sier akkurat det). Da trekker jeg fram de uforklarte områdene, som bevissthet og fri vilje som vitenskapen beviselig ikke har forklart. Logisk sett faller da fysikalistenes argument. De kan ikke argumentere med at vitenskapen vet alt når den beviselig ikke gjør det. Til nå har jeg forsøkt disse argumentene mot et titals fysikalister. Bare en har forstått argumentet. Men det beviser ikke at argumentet er feil, bare at fysikalistene nok har andre andre motiver for å si det de sier. De blir i alle fall veldig sinte.
SvarSlettDet du skriver fra living color virker fornuftig. Det beskriver vel det at vi har forskjellige virkelighetsoppfatninger, vi ser de samme tingene, men opplever og forklarer dem forskjellige. Det finnes mange kristne som har vært det hele sitt liv uten å ha opplevd noe spesielt. De kan kanskje falle under denne beskrivelsen. For andre er spørsmålet hva som skal til for å skifte perspektiv.
Når det gjelder Woody Allen historien ville jeg nok ikke trukket noen raske konklusjoner. Det ville vært et vanvittig morsomt fenomen. Jeg tror kanskje jeg ville falt ned på at dette var et bevis på at det fantes demoner. Det likner Gud svært lite å gjøre noe sånt. En Woody Allen demon altså.
Takk for nyanseringene om kristen hverdag. Naturligvis var jeg altfor omtrentlig. Jeg skulle ikke ha antydet at spørsmålet om Guds eksistens er uviktig for de som tror, men at spørsmålet blir viktig for dem i krisesituasjoner (slik virket det i alle fall på meg) – nå ser jeg at også dette er for enkelt.
SvarSlettJeg deler din skepsis til jakten på globale gudsbevis. Slike bevis finnes det nok av, men er det mange ikke-religiøse som tar dem på alvor? Selv leser jeg slikt uten den helt store oppmerksomheten. Noen tekster er mer givende enn andre, men selv de beste gudsbevisene fremstår mer som interessante enn som viktige. Forsøkene på å bevise guds eksistens smaker (for meg) mer av intellektuell lek enn av eksistensielt alvor. Hvor mange har blitt religiøse som følge av en logisk deduksjon?
Jeg er også enig i dine spørsmål til den tradisjonelle mirakeldefinisjonen. Jeg vil ikke si at den er feil (et brudd med naturlovene kan nok fortjene betegnelsen ”mirakel”), men at definisjonen fyllestgjørende, er slett ikke opplagt. Dine fascinerende historier gir grunn til å tvile på det. Selv vil jeg tillegge at mange ”mirakler” mangler også den smule dramatikk og objektive mystikk som disse historiene tross alt har. En person sitter på en fjelltopp og skuer utover dalen. Han ser ingenting. Skyene henger tett rundt ham. Han fryser. Med ett revner skydekket og solen stråler ned. Han varmes, og på motsatt side av dalen farges fjellet intenst rosa. Fjellklatreren har vært troende hele sitt liv, men har i senere tid begynt å tvile – nå oppfatter han denne hendelsen som en bekreftelse. For resten av livet kommer han til å beskrive synet av det rosa fjellet som et mirakel, som en åpenbaring av himmelsk skjønnhet. Klatrekompisen som sitter og fryser ved hans side, opplever ingenting.
Det er opplagt at mirakler ofte er opplevelser. Jeg vet ikke om jeg kan si noe om slikt. Det er fascinerende, men jeg har aldri opplevd noe lignende. Men jeg vil i alle fall ikke hevde at vitenskapen alltid vet bedre. Det forutsetter at fjellklatrerens beskrivelse av hendelsen er uforenlig eller står i strid med værvitenskapene. Men jeg tenkte på en fjellklatrende professor i fysikk med spesialisering innenfor værsystemer, som på ingen måte avviser vitenskapen, men som I TILLEGG til å kunne forklare hendelsen fysisk opplever situasjonen som en åpenbaring.
Noen vil innvende at vitenskapen bedre kan redegjøre for hva som hendte. Men det impliserer at fjellklatrerens beskrivelse er uforenlig med fysiske og meteorologiske beskrivelser av hendelsen. Fjellklatreren benekter slett ikke de vitenskapelige redegjørelsene for hendelsen. Han går god for de fysiske forklaringene – la oss si at han er professor i fysikk med spesialisering innenfor værsystemer – men han opplever hendelsen I TILLEGG som en åpenbaring.
Å påstå at vitenskapen nå har forklart alt, er nonsens!
SvarSlettJeg må medgi at jeg aldri har hørt noen si noe sånt, men jeg har hørt det bli sagt om enkelvitenskaper. Da Galenos publiserte sitt hovedverk, utbrøt noen at nå visste man alt om menneskekroppen, dens sykdommer og helse. Det var på 300-tallet. På slutten av 1800-tallet ble Max Planck sterkt frarådet å vie seg til fysikken med samme begrunnelse. Få år senere åpnet Planck vegen til kvantefysikken. Og i 1905 publiserte Einstein sine første artikler.
Hvis alle spørsmål er besvart, hvorfor har ikke alle forskere i dag funnet seg annet å gjøre? At alle vitenskapelige problemer ikke er forklart kan vi lese i enhver introduksjonsbok til et hvilket som helst forskningsfelt. For litt siden hørte jeg en pensjonert soppforsker fortelle at det spørsmålet som i sin tid vekket hans interesse for sopp ennå står ubesvart. Hvorfor har mange sopper har så sterke og flotte farger? Blomster bruker farger til å lokke til seg insekter. Men sopp bestøves ikke på denne måten!
Å påstå at vitenskapen har forklart alt er ikke bare empirisk og historisk feil, men nonsens. Påstanden forutsetter at alle mulige vitenskapelige spørsmål allerede er stilt (og besvart). Som om det skulle finnes et endelig antall mulige spørsmål og problemer!
Jeg har imidlertid hørt noen hevde at alt som kan forklares må forklares av vitenskapen; at vitenskap er den eneste måten virkelig å forklare noe på. Også dette er åpenbart feil. Hva om jeg ber noen forklare meg vegen til Nationaltheateret? Eller forklare meg hva filosofi er? Eller hvorfor Edvard Munch er en større maler enn Vebjørn Sand? Enten må man hevde at dette ikke er ordentlige spørsmål (eventuelt at de forklaringene jeg får ikke er ordentlige forklaringer) –- en påstand som vil kreve grundig forklaring før jeg kan gå med på den (og det er ingen VITENSKAPELIG forklaring jeg trenger for å kunne akseptere påstanden!); eller man må hevde at vitenskapen en gang vil kunne gi oss forklaringen, og det er absurd. Og så har vi de eksemplene du nevner, på filosofiske spørsmål.
Kun en kommentar på hvem som påstår at vitenskapen har forklart alt. De sier det skjelden i så klare ord. Men jeg har lest ganske mange innlegg fra humanetikere som sier at Gud ikke kan ha skapt verden for Darwins teori har beskrevet alt uten noen Gud. De aller fleste agnostike hevder også at de ikke tror på noe som ikke kan bevises vitenskapelig. Det begrenser jo verden til det vitenskapen kan "bevise". Så i stedet for å si at vitenskapen kan forklare alt, definerer de "alt" til det mengden av det vitenskapen kan bevise.
SvarSlett