torsdag 6. januar 2011

Hva Murakami snakker om når han snakker om løping.

I julen hadde jeg gleden av å stifte et nytt bekjentskap. Jeg leste What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami. Dette var min første Murakamibok, men neppe min siste. Det var det overraskende temaet som trakk meg til denne boken: Jeg har alltid forestilt meg Murakami som en særdeles urban forfatter, men det viser seg at Murakami, ved siden av å være en av samtidens fremste romanforfattere, også er en begeistret langdistanseløper. De siste tretti årene har han løpt så å si hver eneste dag og fullført minst ett maratonløp i året.

Dette er ingen misjonerende bok om løpingens velsignelser, ei heller en instruksjonsbok med råd og treningstips. Boken handler om én manns forhold til løping; den forteller hvordan han begynte å løpe, hvorfor han fortsatte, hva løping betyr for ham og hva langdistanseløpingen har betydd for ham som forfatter.

Boken er interessant av flere grunner. Den utfordrer vante forestillinger om forfattere -- den kjederøykende og lett alkoholiserte forfatteren er nærmest et arketypisk bilde -- og vante forestillinger om at folk som løper kun løper av helsemessige grunner. Den byr også på overraskende (i alle fall for meg) tanker om likheten mellom løping og skriving. Men det som særlig fanget min interesse var Murakamis refleksjoner over løpingens vesen og moral. Mine assosiasjoner gikk i retning av Den siste langrennaren av Gudmund Skjeldal -- en slags biografi over storebror Kristen. (Det er flere år siden jeg leste den boken, så minnene er nok ikke særlig detaljerte lenger.)

Begge forfatterne ser utholdenhetsidrett som noe mer enn konkurranseidrett. Begge er faktisk en smule skeptisk til konkurranse, i alle fall konkurranse forstått som forsøket på å overvinne andre. Når man konkurrerer skal man selvsagt yte sitt beste og forsøke å slå konkurrentene -- det motsatte er dårlig sportsånd -- men det essensielle i idrett, og særlig utholdenhetsidrett (skal vi tro disse forfatterne), er ikke at man forsøker å overvinne andre, men nettopp at man gjør sitt ytterste og derigjennom forsøker å overvinne seg selv. Utholdenhetsidrett er altså først og fremst en kamp med seg selv og sine egne begrensninger. Drivkraften er ønsket om stadig å bedre sine ferdigheter, og det hele er fundert i en kjærlighet til idretten. Dette kalles intern motivasjon. Når motivasjonen flytter ut og blir et ønske om å slå andre, kan selv idealistiske utøvere spore av, ikke minst når dette konkurranseaspektet understrekes av store prispenger og sponsorkontrakter, slik som i toppidretten. Begge forfatterne tematiserer dette -- Murakami antydningsvis og Skjeldal helt eksplisitt. (Gudmund Skjeldal var selv en meget habil skiløper -- i 1993 ble han nummer to på femmila i Holmenkollen --, men trakk seg fra landslaget bare 23 år gammel og skrev boken På villspor. Takk og farvel til toppidretten.)

Skjeldal mener at skisporten på topplan har forlatt det som engang var dens kjerne, og som han og Kristen var så glade i. De lange utmattende rennene i skog og mark er erstattet av opplegg som passer underholdningsbransjen bedre. Langrenn er blitt til kortrenn. Intervallstart til fellesstart. Nye øvelser som sprint er kommet til. Og dette nye kvikke TV-formatet fremelsker nye utøvere med nye holdninger. Dagens ener -- skisportens enfant terrible -- Petter Northug, er en ganske annen type enn fortidens helter som Thomas Wassberg og Torleif Haug, som forsvant alene inn i skogen på formiddagen og helst ble borte i noen timer, eller for den del også Kristen Skjeldal. Langrennsstjerne er et nokså nytt (og for Skjeldal fremmed) fenomen.

Murakami har ikke det samme hornet i siden på toppidretten (kanskje fordi han aldri har hatt befatning med den?), men han tegner et lignende bilde av hva langdistanseløping egentlig handler om. Som femmila er maraton og ultramaraton, foruten fysisk svært krevende, eksistensielle øvelser. Øvelser i (selv)erkjennelse. Lange harde løp gjør oss kjent med egne yttergrenser -- ikke bare våre kroppslige tålegrenser, som kan flyttes ved hjelp av trening, men også våre åndelige begrensninger. Her snakker vi ikke bare om trening av viljestyrken, skjønt det er del av bildet -- tanken er at kroppslig arbeid ikke utelukkende er fysisk, men at en kroppslig fordypning også gir en mulighet for åndelig fordypning. Tolstoj, Dostojevskij, Wittgenstein og Simone Weil har alle sammen skrevet lignende ting. Det er noe gammelmodig, kanskje protestantisk, ved denne tanken -- at slit, strev og smerte, og langtekkelig monotoni, er en kongevei til åndelig vekst -- som jeg fascineres av, men ikke helt forstår.

Murakami nevner i den forbindelsen noe jeg tror forstår, nemlig langdistanseløperens mulighet for å føle på egen litenhet. Dette minner en hel del om ting man hører fjellklatrere men aldri fasadeklatrere si. Fysiske prøvelser alene er ikke nok. Omstendighetene må også være de rette. (Det er noe annet å klatre i veldige fjell enn å klatre på en vegg innendørs. Det er noe annet å slite tungt med øks og sag ute i skogen enn å løfte vekter inne i et treningsstudio.) Langdistanseløperen må være ute under åpen himmel. Når han halser av gårde, alene og i eget tempo, ute i skogen eller på landeveien, åpnes det, på gode dager, et rom for en slags svett og andpusten, men likevel dyp og alvorlig meditasjon. Derfor liker ikke Gudmund Skjeldal moderne langrennssport (med møljestart -- og som dessuten ikke er særlig lange renn i det hele tatt, men mange kort-renn etter hverandre) inne på en skistadion; og, innbiller jeg meg, derfor liker heller ikke Murakami å løpe rundt og rundt på en bane.

P.S. Jeg er usikker på hvor Murakamis og Skjeldals tanker slutter og mine egne begynner i det jeg har skrevet. Jeg må lese bøkene om igjen for å ta rede på det. Og det kan jeg anbefale til andre også, altså å lese bøkene.

7 kommentarer:

  1. Og likevel: om verdens beste løpertalent viet hele sitt liv og hele sin viljestyrke til et eneste løp, ville han likevel bli forbigått av en hund. Vil det si at hunden er åndelig overlegen?

    SvarSlett
  2. Nå er jeg visst plutselig blitt Jon Anders. Google roter, jeg heter Jan.

    SvarSlett
  3. Nei, det vil bare si at hunden er en overlegen løper.

    Det er neppe noen slik sammenheng som du antyder. Forest Gump var en djevel til å løpe, men han var ikke den guruen mange trodde. "One day I just started running for some reason." Og like plutselig og uforståelig, både for ham selv og alle hans følgesvenner, stanset han og ville hjem midt ute på en øde strekning.

    Og selv om det finnes noe slikt som åndelig vekst for den enkelte, så kan det vel ikke arrangeres konkurranser i åndelig oppvakthet...

    SvarSlett
  4. Du skriver "at slit, strev og smerte, og langtekkelig monotoni, er en kongevei til åndelig vekst " og mye annet i samme retning. Er ikke dette en idrettsmanns vikarierende argument? Nå vet jeg selvfølgelig ikke hva slags ånd man snakker om her, ånd er mangetydig begrep, men dette sitatet beskriver kroppsarbeiderens situasjon i fattige land. Det er vel ingen ting som tyder på at dette stimulerer til noen form for åndelighet. Utmattelse kan fører til utsondring av nevrotransmittere som rydder vekk alle uvesentlige tanker, og det kan oppfattes som en opphøyet tilstand, men finnes det noen eksempel på store tanker som er blitt til i slike stunder.

    Jan

    SvarSlett
  5. "Kongevei" var nok vel sterkt, skjønt Simone Weil muligens var av den oppfatningen at kroppsarbeid av den monotone sorten -- under visse omstendigheter, vel å merke -- var en hovedvei til åndelig vekst. (Jeg er på ingen måte Weil-ekspert.)

    Du spør om store tanker noensinne er unnfanget under strevsomme omstendigheter. Neppe i stor utstrekning. Wittgenstein skrev riktignok det meste av Tractatus Logico-Philosophicus i skyttergravene under første verdenskrig, og meldte seg dessuten som regimentets faste potetskreller fordi han da kunne tenkte. Men dette er ikke poenget. Åndelighet ER et mangetydig begrep. Og de nevnte forfatterne er slett ikke samstemte. Men en ting er opplagt at de med åndelighet ikke mente intellektet.

    Dostojevskij tenkte trolig på den kristne sjel. Han trodde på en slags sjelens frelse gjennom smerte -- eller "Lutring gjennom lidelse", som er en boktittel av Dostojevskij-kjenneren Geir Kjetsaa. Tolstoj skrev også om sjelen (skjønt hans idé om sjelen til tider er vanskelig å få tak på), men for ham var strev og slit veien til frelsen, ikke smerten. Den russiske bonden var hans ideal. Tolstoj kalles av og til det enkle og strevsomme bondelivets evangelist. Wittgenstein snakket om noe vi kaller karakter. Praktisk arbeid var oppbyggelig for ens karakter – eller kanskje mer wittgensteinsk: intellektuelle yrker kunne være skadelige. Hans tro på praktisk arbeid hang sammen med hans avsky for den intellektuelle kulturen som omga ham. Wittgenstein bodde i Cambridge -- på den tiden verdens intellektuelle sentrum; han var omgitt av intelligente mennesker, men oppfattet stedet likevel som noe nær en åndelig ørken (som krevde ekstraordinær motstandkraft for ikke å korrumpere), og rådet mange venner og studenter til å gi opp en akademisk karriere og komme seg vekk. Nietzsche sa også noe lignende; at vi mennesker søker behag, men uten lidelse når vi vi aldri menneskelig storhet – ikke sånn å forstå at lidelse nødvendigvis leder til storhet, men at det uten slit og smerte er en umulighet.

    Jeg skal ikke late som om jeg fullt ut forstår alt dette. Men jeg finner tankene fascinerende. Noe av fascinasjonen strømmer sikkert fra en romantisk åre i meg (delvis formet av disse forfatterne), men fascinasjonen har også filosofiske sider: Tankene har en subersiv tiltrekningskraft. Kroppslig utfoldelse oppvurderes på linje med åndelige sysler, ja TIL en åndelig syssel, i strid med hovedstrømmen i vår intellektuelle kultur. Videre stiller disse tankene spørsmål ved forestillingen om et strengt skille mellom ånd og kropp, samtidig som de på underlig vis, i alle fall i noen tilfeller, holder dette skillet levende.

    Store tanker oppstår kanskje sjelden ved samlebåndet eller ved utmattelse. Men én ting synes klart, at en rekke store tenkere har ment at slikt var godt for, om ikke intellektet, så for ånden, karakteren eller sjelen. Og disse tenkerne har i større eller mindre grad hentet stoff til sine "teorier" av egen erfaring. De har kort sagt praktisert som de har preket. Simone Weil i selvutslettende grad – bokstavelig talt: hun sultet og arbeidet seg selv til døde.

    SvarSlett
  6. Du stiller deg skeptisk til om sporten hører hjemme i dette selskapet. Kanskje med rette. Og til Murakamis og Skjeldals forsvar: dette var mine referanser, ikke deres.

    Jeg er usikker på hva du mener med idrettsmannens vikarierende argument. Verken Skjeldal eller Murakami bruker disse tankene til å argumentere for noe som helst. De mener slett ikke at sporten deres behøver et forsvar. De elsker kort og godt å gå på ski og å løpe -- det er derfor de driver med det. Poenget er bare at de i tillegg til gleden finner en dypere mening i det (det er derfor de skriver bøker om emnet). Slikt kan åpenbart være skalkeskjul for andre hensikter, slik du antyder: At man fremstiller sporten som oppbyggelig og nobel, ikke fordi man tror på det, men fordi man finner det strategisk; at man forsøker å pynte på sine interesser, gi dem en glans de i virkeligheten mangler, fordi man ønsker å flotte seg. Men verken Skjeldal eller Murakami vekker denne mistanken hos meg. Og jeg kan bare henvise til bøkene deres. (De er vel verdt å lese. Bøkene er korte og velskrevne.)

    Jeg er mer bekymret for at utsagn som ”å tjene til livets opphold i sitt ansikts sved er oppbyggelig”, skal komme på avveie. I munnen på brutale kapitaleiere er selvsagt slikt vikarierende argumenter. Holder man sine arbeidere nede på slavelignende kontrakter, er det ikke av hensyn til arbeiderne åndelige helbred! Men når dette er arbeiderens eget perspektiv på arbeidet, er jeg lite bekymret, snarere beundrende til holdningen.

    (Siden jeg skrev det opprinnelige innlegget har jeg lest opp igjen et par essays av Simone Weil, der hun skriver om arbeid, ”Arbeidets mystikk” og ”Prerequisite to Dignity of Labour”. Tekstene kaster lys over det siste avsnittet i denne kommentaren. God lesning. Her var poenger jeg hadde glemt, og noen jeg husket upresist.)

    SvarSlett
  7. Her har det forsvunnet en kommentar, jeg skal prøve å rekonstruere den.

    Hardt nyttig arbeid og det å utholde uforskyldt lidelse har jeg ikke noe problem med å opphøye til åndelige produkter. Det jeg har problem med er selvpåført lidelse som man vel kan si at mye eliteidrett er. Det er mye skriverier nå om den lykkefølelsen man oppnår med slik lidelse. Den er forklart med de nevrotransmittere som hjernen utsondrer fordi den oppfatter situasjonen som en krisesituasjon. Altså en slags fysisk "trip". Det å kalle det en kongevei til åndelighet virker ganske spesielt.

    Flaggelanter har eksistert til alle tider. Folk som pisker seg selv for å vekke Guds glede. Selv om Bibelen eksplisitt fraråder det er det vanlig i noen kristne sammenhenger også. Det sier meg at disse menneskene finner en slags glede i å plage seg selv, altså masoshisme. På meg virker smertesøkende løpere som vår kulturs flagellanter.

    SvarSlett