Mer memer.

Her er et nytt forsøk på memene. Jeg har siden sist lest en del i Memesket (den norske oversettelsen av The Meme Machine av Susan Blackmore), både Dag O. Hessens innledning og Richard Dawkins' forord samt noen kapitler av Blackmore selv. Det finnes en slags tro på og ønske om at dette skal være viktige saker, men jeg er stadig ikke overbevist. Problemet er at selve bærebjelken -- memene -- ikke virker som annet enn en luftig idé. Her er to foreløpige betenkninger.

1) Memer synes å kunne opptre absolutt overalt -- i hjernene våre, i skikkene våre, i bøker, på datamaskiner (i form av tekst og programvare), som datamaskiner (i form av oppfinnelse) og så videre. Det er med andre ord ikke grenser for hvor vi kan lete etter dem. På den andre siden er det langt fra klart hva vi leter etter. Ikke bare finnes memer overalt; alt synes også å kunne være et mem. Alt fra enkeltord og melodisnutter til vitenskapsteorier og religiøse skikker, ja hele religioner, er blitt kalt memer. Ta Nasjonalsangen. Hva er den memetiske enheten der? Mange nordmenn kan teksten kun på første vers. Selv husker jeg også andreverset. Er dette to ulike memer? Eldstedatteren min kan noen løsrevne brokker av teksten. Er dette et tredje mem? (Eller mange -- ett mem for hver lille brokk?) Men hun kjenner melodien. Er dette et fjerde? Hva med hele sangen -- all tekst pluss melodien -- hvor mange memer er dét? Og hva er egentlig memet? Gjenstanden (i dette tilfellet vil det si sangboken eller 17. mai-heftet der sangen står trykt)? Eller notene og de trykte ordene? Eller er memet et nevrologisk avtrykk i hjernen som genererer disse mer materielle uttrykkene?

Svaret er -- eller kan i alle fall være -- ja på alle punkter. Memetikerne (i alle fall Blackmore, i følge Hessen) har nemlig på forhånd definert memer og memspredning som svaret på alt. Da er det bare å lete frem den minst usannsynlige forklaringen på hvorfor det som skal forklares -- alt fra enkeltnoter og tekstbrokker til hele sanger og musikkgenrer -- representerer en slik spredning. Med denne tilnærmingen er det selvsagt heller ingen sak å finne en memetisk (bort)forklaring også på alle mem-kritiske innvendinger. Og "slik må det nødvendigvis bli," som Hessen korrekt bemerker, "når man fremmer en totalforklaring." (s. 20) Samtidig må vel dette kalles oppskriften på ikke-falsifiserbar pseudovitenskap?

2) Memene er angivelig svaret på alle spørsmål om menneskelig atferd og kulturell utvikling. Og tilsynelatende kan memetikken forklare enhver form for kulturelt overført "informasjon"; men -- og dette er min andre innvending -- egentlig forklarer den ikke noe som helst. Dette, tror jeg, er en naturlig følge av at mem-begrepet er så diffust (eller innholdsløst?). "Hva er det med forestillingen om en gud som gir den dens stabilitet og manifestasjonshyppighet i de kulturelle omgivelsene," spør Richard Dawkins i Det egoistiske genet. Svaret ligger selvsagt i memnivå. Forklaringen er at guds-memet er et særdeles robust og spredningsvillig mem; eller med Dawkins' formulering: "Overlevelsesverdien til det gode mem i memforrådet er et resultat av dets store psykologiske tiltrekning." (s. 247) Et slikt svar kan umulig noen være uenig i. Selvsagt får tanker og forestillinger bein å gå på fordi de på en eller annen måte fenger folk. Det er som å si at eplet faller til jorden fordi jorden øver en viss tiltrekning på eplet. Det er naturligvis ikke feil, men det forklarer ingenting heller. Ordet "fordi" gjør overhodet ingen jobb her. Å slå fast at forestillingen om en gud har en eller annen psykologisk tiltrekningskraft sier ingenting om hvorfor slike "memer" fenger.

Jeg må igjen understreke at dette er foreløpige betenkninger. Slik ser memetikken ut i dag, i lys av det lille jeg har lest.

Virus på hjernen.

Ukens Morgenbladet har et intervju med Richard Dawkins. Hele teksten finnes kun i papirutgaven, og berører en rekke spørsmål, blant annet temaet memer. Mem er et begrep Dawkins lanserte i 1976 som et slags kulturens svar på genene. Evolusjon -- det var tanken -- kan foregå nær sagt hvor som helst. Prosessen med nedarving og modifisering av egenskaper er ikke forbeholdt én type arvestoff, nemlig aminosyrer. Alt som skal til er en eller annen informasjonsbærende enhet med evne til å lage mer eller mindre perfekte kopier av seg selv. Gener er én type replikator. Kopiering og mutasjon i genmaterialet er nok til at biologisk evolusjon kan finne sted. Memer er en annen selv-repliserende enhet som, i følge teorien, skal kunne forklare menneskelig atferd og kulturell evolusjon.

Tanken med dette innlegget var å gi en grundig kritikk av denne teorien (jeg er skeptisk, ikke fordi jeg finner opplagte feil, men fordi jeg ikke ser hva den gjør rett heller); men i løpet av skriveprosessen oppdaget jeg at jeg ikke vet noe særlig om memetikken. Jeg har lest litt (og ristet mye på hodet) i løpet av helgen, likevel er dette innlegget stort sett bare en personlig anekdote.

En ting som frusterer meg er beskrivelsene av memer som en slags levende skapninger med interesser. Nå vet jeg at Dawkins mener dette ikke skal tas bokstavelig; snakk om interesser på dette nivået er metaforisk ment -- men han sier ikke alltid dét:

memer burde betraktes som levende strukturer, ikke bare metaforisk, men faktisk. Når du planter et fruktbart mem i mitt sinn, så parasitterer du bokstavelig talt min hjerne og omgjør den til et redskap for memets utbredelse på akkurat samme måte som et virus parasitterer på den genetiske mekanismen i en vertscelle. (Det egoistiske genet, s. 247)

Har ikke virus interesse av å formere seg i en nokså bokstavelig betydning av ordet interesse? Uklarheter av dette slaget gjør hele budskapet uklart for meg.

Også har vi denne virusanalogien. Dawkins er ikke alene om den (denne formuleringen er faktisk ikke Dawkins' egen, men et sitat fra N.K. Humphrey -- men Dawkins går god for sitatet og kaller dette en elegant oppsummering av teorien). Analogien er svært vanlig blant memetikerne. (Eller heter det at deres hjerner er særlig rammet av dette viruset?) Daniel C. Dennett er blant dem. Foruten personlig venn av Dawkins og profilert filosof, er Dennett også en ledende mem-teoretiker. For et par år siden holdt han et foredrag i Oslo der han anvendte omlag samme ord: Våre hjerner er overlevelsesmekanismer for memene slik våre kropper er det for genene; memene bruker våre tanker til å spre seg, ikke ulikt måten virus bruker våre celler. (Dette er parafrase, ikke sitat.)

Jeg husker godt mine reaksjoner. Virusanalogien kan nok være fristende når tåpelige og tilsynelatende meningsløse ideer tar bolig i hjernen min. Når kjenningsmelodien til Barne-tv snurrer rundt og rundt og nekter å slippe, kan det oppleves som om hodet er invadert. Men hva med de gode, de funksjonelle og de fornuftige ideene? Memene skal jo angivelig være forklaringen på all kulturell utvikling. Betyr det at utbredelsen av for eksempel evolusjonslæren også skal forstås som en smitteeffekt? Jeg trodde gode ideer fikk støtte fordi (folk innså at) de var så gode. Virus- og parasittanalogien får meg til å se memer som noe vi egetlig burde forsøke å bekjempe. Det virker som gal assosiasjon, men jeg ser ikke hvordan jeg ellers skal tenke. (Kanskje heller ikke denne analogien skal tas bokstavelig, selv om Humphrey/Dawkins-sitatet sier det motsatte? Eller kanskje "parasitt" skal tolkes nøytralt her, og mitt problem er at jeg ikke får dette til?)

Hvor dypt når disse innvendingene? Ikke særlig, kanskje. Kanskje avslører de bare semantisk uenighet. Men uansett: usikkerheten om hvordan denne analogien skal forstås, er noe av det som gjør meg -- hvis jeg kan bruke samme analogi -- immun mot mem-teorien.

Jeg hadde lyst til å konfrontere Dennett med mine betenkninger. I foredraget brukte nemlig Dennett mem-teorien som eksempel på et livskraftig mem, som siden lanseringen i 76 har spredt seg til mange menneskers tenkning. Jeg ville vite hvordan Dennett mente dette skulle tolkes. Er memetikken en teori jeg bør ta intellektuelt på alvor, i betydningen sette meg ned og studere, eller er den noe jeg bare bør utsette meg for, slik at også jeg kan bli smittet? Er mem-teorien en parasitt som har vunnet popularitet fordi den opptrer som et invaderende virus, eller er teorien en god idé som har fått tilhengere av den grunn?

(Jeg ba aldri om ordet, og det var kanskje like greit?)

Fred pelsdyrene!

Ved en uanmeldt inspeksjon den 12. august avdekket Mattilsynet mange tilfeller av dyremishandling, grov vanskjøtsel og generell uorden hos en pelsfarm på Jæren. "Minkfarm hadde levende mink i frysekonteiner," lød Nationens overskrift. Foruten syke, skadde og døde dyr i burene fant altså inspektørene to levende mink inne på et fryselager. Fellesdrift, som farmen heter, er nå politianmeldt.

Døde dyr i burene er fullstendig uakseptabelt, selvfølgelig, men enda verre er det med levende dyr i bur -- ikke like motbydelig som på bunnen av frysekonteinere, men etter min (og mange andres, blant annet flertallet i regjeringens) klare mening så motbydelig at hele pelsnæringen bør avvikles omgående. (Les mer her og her.) Statsråd Ola Borten Moe uttrykte forleden dag sin og Senterpartiets holdning til det spørsmålet. Klassekampen trykket da artikkelen: "Lover å frede pelsdyrene". -- Nåja. Men det er så avgjort grunn til å håpe at dette likevel blir konklusjonen på den kommende landbruksmeldingen.

Carl I Hagen om islam og terrorisme.

Aftenposten konfronterte nylig Carl I Hagen med et gammelt utsagn om at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, og ville vite om terroren 22. juli hadde endret hans syn eller om han fremdeles sto ved sine ord. Hagen fastholdt at han ikke ville gå tilbake på uttalelsen: «Så vidt jeg vet er det et faktum. Det har jeg sagt mange ganger».

Journalistens spørsmål var, kunne vi kanskje si, galt formulert. Ett ikke-muslimsk terroranslag i Norge forandrer ikke det statistiske bildet. Hvis det var slik at de fleste terrorister var muslimer før 22. juli, så gjelder dette også i dag. 22. juli er således ingen grunn for å trekke uttalelsene. Imidlertid er det opplagt at Hagen empirisk sett er på gyngende grunn. Ulike kilder opererer med ulike tall. Europols undersøkelser viser at islamister sto bak kun 0,4% (9 av i alt 2065) av alle terrorhandlinger i EU-landene i årene 2006-2010. FBIs rapporter viser at islamister sto bak 6% av i alt 318 terrorhandlinger på amerikansk jord i perioden 1980-2005. På verdensbasis viser andre rapporter at ekstreme islamister har stått bak omlag 28% av alle terroranslag i senere år. (Se her for en gjennomgang.) Andre forskere, som FrP viser til, gir andre opplysninger. Vi må med andre ord velge hvilke ekspertuttalelser vi fester lit til. Spørsmålet er bare på hvilket grunnlag. Bastante meninger om vitenskapelige disputter forutsetter innsikter de færreste av oss besitter, og faren når lekfolk settes i en slik situasjon er at man støtter den siden man (av en eller annen grunn) liker best. Derfor hadde det mest redelige vært om Carl I Hagen, på journalistens spørsmål, i det minste hadde gått tilbake på skråsikkerheten sin. Men Hagen er kanskje i en slik posisjon at han vet hvem av ekspertene vi bør stole på?

I ettertid har Hagen blitt anklaget for å skjære alle muslimer over én kam. Han på sin side svarer at kritikerne bedriver sitatfusk: de tar ordene ut av sin sammenheng, vrir og vrenger på uttalelsene hans og misforstår bevisst alt han sier. Han har da aldri sagt at alle muslimer er terrorister! Og til Hagens forsvar, det er stor forskjell på å kalle alle muslimer terrorister og å kalle alle terrorister muslimer. Det første er opplagt nonsens. Det andre er bare svært -- SVÆRT! -- omstridt.

Men å tro, slik Hagen selv og noen av hans argeste kritikere gjør, at denne striden kun handler om den empiriske holdbareheten i Hagens påstander, vil være et mistak. De voldsomme reaksjonene skyldes at påstanden om at alle terrorister er muslimer (i tillegg til å være empirisk tvilsom) uvegerlig blir et karakterdrap på muslimsk kultur. Hagen burde forvente (og forventet nok) at utsagnet ville bli tolket dit hen at islam er en trussel. Det er jo det han mener, er det ikke? Han har sagt slikt i klartekst i andre sammenhenger. (Vi husker hans famøse opptreden opptreden hos menigheten Levende Ord, der han tegnet sitt personlige bilde av kristendom versus islam. Jesus sa: "La de små barn komme til meg." Men Muhammed, hevdet Hagen, kunne aldri ha sagt noe lignende, da måtte det i alle fall ha vært: "La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.")

Slik uhemmet islamkritikk fikk motbør også på 1990-tallet, men toleransen for slikt er rimeligvis mindre idag. Alt tyder på at anti-islamsk tankegods var det som inspirerte bomben og massakren 22. juli. Det er i lys av dette faktum Carl I Hagen er blitt spurt om han fremdeles vil stå ved sine uttalelser.

I Dagsnytt-18 før helgen begrunnet Hagen hvorfor han finner det nærmest meningsløst å skulle gå tilbake på tidligere uttalelser. Jeg kan dessverre ikke sitere ham, men tanken var omtrent som følger: Hvordan kan vel hendelser i ettertid forandre noe han sa for lenge siden? Dette var ting han sa der og da, i helt andre kontekster. Massakeren 22. juli var forferdelig, men tilbakevirkende kraft har den ikke!

Min første innvending er at dette bare er delvis riktig, og dessuten irrelevant. Hagen har naturligvis rett i at ettertiden ikke påvirker hvordan en historisk tanke var ment forstått. Dette har utelukkende samtidige forklaringer. Ingen kan kritiseres for tanker de (av historiske årsaker) umulig kan ha tenkt. Men det er ikke dét saken gjelder. Ingen sier at Hagen burde ha forutsett terroren 22. juli 2011 -- og derfor ordlagt seg annerledes -- da han talte til Levende Ord i 2004 eller da han på 1990-tallet begynte å messe om at alle terrorister er muslimer. Det man vil vite er hva Hagen mener om disse uttalelsene i dag, når han ser tilbake på dem med denne udåden i tankene? Betyr det ingenting at et massemord er begrunnet nettopp med anti-muslimske forestillinger? Dette er vel hva vi kaller å lære av historien? Innvending nummer to, er at Hagen er ute av takt med mange andre islamkritikere. I senere tid har flere sett behovet for å beklage tidligere uttalelser. 22. juli har stilt deres islamkritikk i nytt lys. De frykter at knallhard retorikk har blåst liv i ulmende islamofobi. [Denne lenken var opprinnelig falt ut.] Slik selvransakelse virker som betimelig moralsk tvil, på meg. Hva vi skal kalle Carl I Hagens bastante avvisning av hele spørsmålet, vet jeg ikke -- manglende moralsk ydmykhet, kanskje? Min tredje innvending er at Hagen opererer med en nokså naiv historieforståelse. Mener han at ettertiden ikke skal påvirke måten vi ser på historien på? Dette er verken mulig (det er derfor man sier at fortiden alltid er i endring) eller ønskelig. Naturligvis er det grenser for hva vi med rimelighet kan mene om hendelser i fortiden, men vil noen for alvor hevde at børskrakket i 2008 ikke bør påvirke våre vurderinger av aktiviteten hos Lehman Brothers i årene før krakket? Vil noen insistere på at Mein Kampf ble skrevet på 1920-tallet og at den derfor må vurderes uavhengig av 40-tallets Holocaust?

"Jeg svarte bare på noen dumme spørsmål," har Carl I Hagen forklart. At han blir frustrert over å måtte svare for ting han sa tilbake på 90-tallet når han egentlig ønsker å komme igang med årets valgkamp, er forståelig. Og det er en formildende omstendighet, for å si det slik, at uttalelsene er mer eller mindre fremprovosert: Det er stor forskjell på å besvare et spørsmål og å komme med et eget utspill. Likefullt er Hagen en fange av logikken her. Når han fastholder et tidligere utsagn, så er dette i en viss forstand ikke et tidligere utsagn lenger. Budskapet er gjentatt og ipso facto brakt inn i den offentlige diskusjonen post 22.07.2011. Hagen kunne nok ha kommet seg ut av knipen ved å forklare at han ble provosert av journalistens spørsmål. I stedet har han brukt enhver anledning til både å forsvare sine utsagn og forklare at de hører fortiden til -- en logisk umulig øvelse. Prøver han virkelig å innestå for sine utsagn og samtidig ta avstand fra dem? Resultatet ligner mer på verken-eller -- også det en umulighet.

***

Når alt dette er sagt, vet jeg ikke beroliget jeg blir når Carl I Hagen, som faktisk er ordførerkandidat for et av Oslos største partier, på direkte spørsmål kontant svarer at han er en person som har lett for å innrømme feil.

Dirty Oil.

Statoil sier seg skyldig i 19 brudd på miljølovgivningen i Alberta. Disse problemene har i og for seg ledelsen gått inn i med vidåpne øyne. Det skortet slett ikke på advarsler mot tjæresandprosjektet. Dommen har ikke falt ennå, så frifinnelse er en mulig utgang av saken, men hva om Statoil skulle bli dømt i retten?

Statens Pensjonsfond Utland, også kalt Oljefondet, har et regelverk som blant annet forbyr investeringer i selskaper som har gjort seg skyldig i grov miljøkriminalitet. (Se også her.) Fondet og dets regelverk gjelder bare investeringer i utlandet; selskaper børsnotert i Norge tilfaller det såkalte Folketrygdfondet. Folketrygdfondet har meg bekjent (hvilket ikke sier allverden) ingen andre kjøreregler enn å søke størst mulig avkastning, så formelt sett vil kanskje Statoil gå fri; men det må om ikke annet kunne kalles pikant -- og ikke så rent lite "flaut og pinlig for både Statoil og den norske stat" -- at det statlige norske oljefondet måtte forby investeringer i statens eget oljeselskap.

Hva skal du stemme i høst?

NRK gir deg svaret. Du må bare først oppgi hvilket parti du tenker å stemme på og deretter besvare 27 enkle lokalpolitiske spørsmål. Med andre ord: Alt du behøver å gjøre er å krysse av på et spørreskjema og -- vips! -- valgomaten gir deg ikke bare et tallfestet svar på hvor godt dine meninger stemmer overens med politikken til "ditt" parti, valgomaten har til og med regnet ut for deg hvilket parti du egentlig bør stemme på i lokalvalget til høsten.

Dette er absurd.

Jeg vil nødig virke humørløs. Jeg ser komikken i dette, jeg gjør det -- likevel greier jeg ikke å la saken ligge. Ikke fordi jeg personlig ble fornærmet av resultatet (mine svar samsvarte hele 85% "mitt" parti, så -- puh! -- jeg slipper heldigvis å tenke mer på saken), men fordi det er noe schizofrent ved NRKs dekning av denne valgomaten. Valgomaten kan umulig være ment som et reelt politisk hjelpemiddel fra NRKs side; den skal neppe tas på alvor. På den andre siden har vi kveldens Dagsrevy-sending som brukte flere minutter på fenomenet. Innslaget lot en rekke velgere ta testen. Flere endte naturligvis opp med overraskende anbefalinger. Spørsmålet var om dette resultatet ville påvirke dem ved det kommende valget! Hva var poenget? Å undersøke i hvilken grad norske velgere tar slikt tull på alvor? Eller å dumme ut de som eventuelt måtte gjøre det? Eller avslørte reportasjen rett og slett at visse NRK-journalister selv tar valgomaten en smule alvorlig? Ikke vet jeg.

Uansett, her er et tips: Skulle du gi valgomaten en sjanse og få bekreftelse, som meg -- vel og bra; men skulle du bli misfornøyd med resultatet, kan du jo alltids ta testen en gang til. Bare du er villig til å endre dine meninger om visse ting får du nok den anbefalingen du ønsker.

Manglende danseferdigheter. Based on a True Story.

En person med gode øyne kan, hvis han aktivt går inn for det, overbevise en øyenlege om at han ser dårlig; han kan bevisst gjøre det dårlig på synstesten. En svaksynt person kan ikke bevisst gjøre det godt. Førstnevnte kan nok avsløres om skorter det på skuespillertalentet, men for andremann hjelper ikke engang strålende skuespill. En sorgtynget mann kan (om han vil og evner det) innbille andre at han er lykkelig -- og omvendt kan en lykkelig person spille ulykkelig. Begge deler funker like godt; det er kun et spørsmål om selvbeherskelse og skuespillerkunst. Men i vårt tilfelle finnes en klar asymmetri. Hvorfor? Fordi det handler om ferdigheter. Man kan spille at man mangler ferdigheter (man besitter), men man kan ikke spille at man ikke mangler dem. Selv om du faktisk ser de små bokstavene kan du oppgi at du ikke ser annet enn diffuse tåkedotter, og det er vanskelig å avsløre løgnen. Men om du faktisk bare ser tåkedotter, vil alle forsøk på svar bare være gjetting. Likeledes kan et dyktig høydehopper uten vansker late som om han ikke kommer seg over én meter, men en person uten spenst kan ikke fake at han er høydehopper: Godt skuespill hjelper ingen mann over når lista ligger på to meter og ti.

(Jeg vet ikke hvor interessant dette egentlig er, men det var slike tanker jeg tomlet med da jeg -- sent på natt -- spaserte hjem fra en gjenforeningsfest med en gammel skoleklasse. Utpå kvelden hadde det blitt musikk; 80- og 90-tallsslagere, vår barndoms soundtrack fylte lokalet -- og jeg ut på dansegulvet. Og mottok ros for mine moves. Ærlig talt: Jeg er ingen danser! Ikke sånn å forstå at jeg mangler enhver takt og rytme, men jeg kan absolutt ingen danser. I festlige lag -- etter mat og drikke -- bryr jeg meg etterhvert nokså lite om akkurat dét. Folk pleier ikke å ta det ille opp, men de pleier heller ikke å berømme resultatet! Jeg hadde ikke forsøkt å lure noen; jeg hadde bare latt det bare stå til og hatt en viss glede av det. Men altså: På vei hjem tenkte jeg omtrent som ovenfor nevnt, at en mann som overhodet ikke kan danse, kan ikke danse og motta ros for det -- med mindre publikum er fullstendig ukyndig, da! Eller hva om kommentaren var ironisk ment! Ja, ja, så dummet jeg meg ut. Men til slutt, da jeg var kommet hjem og innunder dyna, slo det meg at hun antagelig bare hadde vært høflig. Og høflighetskomplimenter, enten de bare er (ja, nettopp) høflighetskomplimenter eller har en rot i virkeligheten, er ikke bare til å leve med, de er i grunnen ganske hyggelige -- utpå kvelden, i festlige lag -- tenkte jeg, og sovnet.)

Cornelis. Filmen.

Forleden dag, mens vi ventet på pizzaen vår nede på Rindal Bensin & Service, fordrev vi tiden med å rote rundt i butikkhyllene. Ungene prøvde forskjellige arbeidshansker og solbriller. Kona bladde litt i avisen. Selv endte jeg opp med å kjøpe filmen Cornelis, som jeg lenge hadde ment å se.

Kunstnerbiografier pleier å søke etter kunstnerlivets betydning for kunsten. Og det er vel rimelig -- hvorfor skulle man ellers interessere seg for mennesket bak kunsten? Man går til biografien for å belyse kunsten. Faren med dette er at kunsten privatiseres og at verket reduseres til det biografiske. Cornelis unngår dette ved sin aktive bruk av Vreeswijks viser. Jeg har sjelden sett en musikerfilm som i denne grad er båret oppe av hovedpersonens tekster og musikk. Episoder fra Vreeswijks liv kaster selvsagt et forklarelsens lys over visene hans, men minst like fremtredende er det at visene ligger over handlingen som en slags filmens -- ofte munter-ironiske -- overvoice. Sangtekstene brukes (slik Vreeswijk selv gjorde) til å kommentere og reflektere over det levde livet. Vellykket etter min mening.

Likevel ble jeg en smule skuffet. I motsetning til filmene om the Doors (om Jim Morrison, egentlig), om Ian Curtis og om Johnny Cash, og filmene om Mozart og Beethoven, mistenker jeg at Cornelis ikke funker særlig godt overfor ikke-fans. I og for seg er ikke dette negativt -- alle filmer kan ikke appellere til alle -- men noe manglet. Regissøren hadde fått med alle de velkjente episodene -- Vreeswijks spektakulære debut som plateartist, hans fyllekjøring og mange fengselsopphold, hans utallige sidesprang og den famøse kvelden med de to transvestittene -- i tillegg til noen (for meg) ukjente episoder. Men problemet, tror jeg, er at dette kun ble episode etter episode. Jeg satt igjen med en rar følelse av å ha bladd i et minnealbum over Vreeswijk. Eller, for å bevege meg inn i et riktigere metaforisk landskap: Filmen var som et musikkalbum, med mange løst sammensatte viser, uten en tydelig indre struktur. (Dette er naturligvis ikke helt rettferdig: Episodene hadde jo uvilsomt en sammenheng basert på kronologien i Vreeswijks liv, men det var noe i denne retningen jeg savnet.) Selv om resultatet var et troverdig bilde av mannens karakter og både morsomt og interessant for alle som er opptatt av Vreeswijks musikk, var resultatet som spillefilm betraktet en smule utilfredsstillende. Men absolutt både hør- og severdig.

Ytringsfrihet og demokrati.

"Demokratiet stiller krav til korleis ein snakkar, ikkje til kva ein snakkar om," skriver Stephen J. Walton i Lørdagens Klassekampen. Raimond Gaita og Elizabeth Anscombe ville kanskje protestere; vår kultur er til en viss grad definert av hvilke saker vi ikke diskuterer. Jeg er sympatisk til denne oppfatningen: det faktum at offentlig kastraksjon av homofile er utenfor enhver diskusjon, for eksempel, og at eventuelle fordeler ved å gjeninnføre slaveriet er et ikke-tema, er noe av det som karakteriserer det demokratiske Norge av i dag -- men i bunn og grunn deler jeg Waltons oppfatning. Spørsmålet er ikke hvilke meninger som kan bemøtes i et demokrati, men hvordan (også avvikende) meninger skal bemøtes:

Den enorme styrken i det norske samfunnet ligg i at vi jamt over har vore i stand til å snakke med kvarandre, jamvel krangle og kverulere, men innanfor grenser som gjer at vi ikkje gjer kvarandre grunnleggjande vondt.

Mange frykter at dette nå kan gå tapt. Vil terroraksjonen 22. juli forandre debattklimaet her i landet? Med vold har noen forsøkt å skremme sine meningsmotstandere til taushet. Vil det offentlige ordskiftet bli et annet heretter? Og på den andre siden, hva med de nettstedene der Behring Breivik har hentet sin inspirasjon; der han fritt har kunnet uttrykke sitt verdensbilde og kun møtt ja og amen? De har trolig bidratt til hans politiske radikalisering. Hvilken konsekvens bør det få? Ytringsfriheten er atter et diskusjonstema.

FNs menneskerettighetskomité har i en helt fersk rapport opphøyd ytringsfriheten til menneskerett nummer én: Ytringsfriheten er definert som en meta-rettighet "der overtrumfer alle andre menneskerettigheder." (Jeg har ikke lest selve rapporten, men sitatet får meg til å tenke på den dyrkingen av ytringsfriheten som en hellig idé, som Dag Solstad langet ut mot i sitt omdiskuterte essay Om ytringsfriheten i 2008.) Dette virker for det første en smule overdrevet. (Finnes virkelig ikke viktigere rettigheter? Jeg er for menings- og ytringsfrihet i alle land, men er slett ikke overbevist om at ytringsfriheten er hva folk savner aller mest i de landene der slike friheter mangler.) Og for det andre, er virkelig ytringsfrihet et demokratisk mål i seg selv? Jeg mener: Har friheten til å kunne ytre seg en demokratisk verdi uavhengig av den verdien frie ytringer har i demokratiet? Dette er kanskje uklart uttrykt, men den underliggende tanken synes å være at det tross alt er bedre at folk snakker enn at de holder kjeft -- at all meningsytring er av det gode --, uansett hva de har å si og uansett hvem de snakker til. Og jeg er ikke sikker på om jeg er enig. Arne Johan Vetlesen til Morgenbladet:

Det er ikke i fellesskapets interesse at vi fortsetter å holde oss med nettsteder der sjikane og hate speech rendyrkes og deltagerne bare får bekreftet sin samfunnsdiagnose og sine fiendebilder. Anders Behring Breivik ville ikke være med i et politisk parti, og han ville ikke debattere i normale aviser og tidsskrifter. I stedet valgte han seg nettsteder der man ikke møter motargumenter. Det tror jeg har vært med på å muliggjøre den radikaliseringen han har gjennomgått.

Det tror jeg han kan ha rett i. Kritisk tenkning vistner og dør i lukkede rom. Kritisk tenkning trenger frisk luft og lys. I tette meningsfellesskaper har atmosfæren en tendens til å bli muggen og usunn. Å forby muligheten for slik (selvvalgt) ensretting er neppe ønskelig. (Jeg er ikke for sensur: Da har antidemokratene vunnet, som man sier.) Den demokratiske måten å møte problemet på er noe i retning av hva Bent Sofus Tranøy skriver om sine diskusjoner med såkalte "markedsfundamentalister". Markedets makt over sinnene (s. 18):

Det finnes så mange som taler markedets sak. De gjør det så høyt, med så stort hell og i noen tilfeller til så god betaling at det som trengs mest, er motvekt. Skal ordskiftet kunne bidra til fremskritt, må vi ha motforestillinger mot den dominerende tendensen. Derfor vil jeg bruke min energi på å argumentere for at verden ikke er så enkel som fundamentalistene vil ha det til.

At fundamentalister ofte lukker ørene for motforestillinger, ligger i sakens natur. De foretrekker den motstandsløse samtalen med likesinnede. At fundamentalister ikke deltar i debatter i normale aviser og tidsskrifter, men utelukkende leser og skriver på obskure nettsider der deres egne meninger alltid bekreftes og strykes med hårene, er det kanskje vanskelig å gjøre noe med med demokratiske midler -- men det er i sannhet et langt steg fra den innrømmelsen til å berømme eksistensen av slike ideologiske trykkokere i demokratiets og ytringsfrihetens navn. Det virker på meg som en undervurdering av den rollen åpen og kritisk diskusjon spiller i et sunt demokrati. Ja, jeg er nesten villig til å si at demokratiet langt på vei er en åpen og kritisk diskusjon, mens slike enighetsnettsteder mest ligner på innadvendt mumling. Jeg ser mange farer, men har vondt for å se den demokratiske gevinsten av slikt. Kanskje det er slik at ytringsfriheten ble en hellig idé fordi folk i all jubelen glemte hvorfor denne friheten er en sine qua non for et liberalt demokrati? Arne Johan Vetlesen igjen:

Jeg er langt på vei enig i at vi ikke skal strukturere den offentlige samtalen med tanke på at én person kan komme til å misbruke ytringsfriheten; vi kan ikke la en Behring Breivik bestemme rammevilkårene for hele vår samfunnsdebatt og dermed tillate at slike som ham får prege våre verdier. Samtidig må vi unngå det jeg kaller ytringsfrihetsreduksjonisme - ideen om at ytringsfrihet er det liberale samfunnets øverste verdi og at alt må vurderes opp mot den. Det er pro et contra-diskusjonene i offentligheten som er demokratiets kjerne, ikke ytringsfriheten som en absolutt størrelse. Det er i slike vanlige diskusjoner argumenter blir «lutret» og ytringsfriheten får lov til å virke.

Ondskap og empati.

Simon Baron-Cohen vil forklare menneskelig ondskap. Hvordan kan noen mennesker utsette andre for forferdelig lidelse? Stikkordet er manglende empati, og den vitenskapelige forklaringen på dette er laber aktivitet i empatikretsen i hjernen.

Men er det så enkelt? Hva med kulturelle og historiske endringer? Noen foreldre pryler ungene sine. Vi kaller det barnemishandling. Men vi skal ikke mange tiår tilbake i tid før kroppslig avstraffing var en del av norsk dagligliv. Da kaltes det barneoppdragelse. Jeg aner ikke hva Baron-Cohen ville si til dette, men implikasjonene av det han skriver synes å være at den endrede oppfatningen av pryl fra barneoppdragelse til -mishandling må ha en nevrologisk forklaring. Men da forutsetter vi at foreldre før i tiden (og foreldre i kulturer der slikt stadig er vanlig) ikke visste like godt som oss at ris på rompa gjør vondt -- og det virker ikke særlig plausibelt. At visse nordmenn vedblir å slå sine barn, i dag når slikt er helt uakseptabelt, skyldes kanhende manglende selvbeherskelse og laber aktivitet i empatikretsen i hjernen deres, men kulturelle endringer av denne typen må (i alle fall delvis) ha helt andre forklaringer.

Baron-Cohen har nok rett i at en del grusomheter skyldes at noen mennesker mangler evnen til empati. Anders Behring Breivik er i følge Baron-Cohen et slikt tilfelle. Og dette -- altså "kunnskapen om at gjerningsmannen er uten empati" --, fortsetter han, ”gjør det naturlig å spørre hvordan han er blitt slik":

Nevrovitenskapen viser oss nå hvordan flere ulike forhold kan lede til fravær av empati. Ett av disse er erfaringer, og det slår meg at hans foreldre ble skilt da han var ett år gammel, at faren ble skilt igjen da han var tolv, og at han ikke har hatt kontakt med faren siden 1995. En sikker vei til lav empati er mangel på foreldrekjærlighet, som er så viktig i barndommen, og å vokse opp med en følelse av hat. Samtidig sier nevrovitenskapen at arv spiller en rolle, for det finnes gener som korrelerer med hvor mye empati et menneske har. Og det er klart: Arv og miljø virker sammen.

Hvorvidt Baron-Cohen har rett i dette tilfellet, kan jeg umulig uttale meg om -- kanskje, kanskje ikke --, men det er ikke utenkelig at visse personer er blitt varig empatisk avstumpet på denne måten; at de på grunn av en genetisk defekt og/eller på grunn av en lei barndom full av nederlag og motgang gjennomgår nevrologiske endringer som medfører at de fullt og helt mister evnen til å leve seg emosjonelt inne i andre menneskers situasjon. Men også dette virker for snevert -- det vil si: dette kan umulig være hele historien om menneskelig ondskap. Milgram-eksperimentet (som jeg har nevn tidligere) demonstrerte at vanlige og emosjonelt oppegående mennesker under særlige omstendigheter (når de står under press fra autoriteter og/eller når disse påtar seg ansvaret for følgene) sjokkerende motstandsløst trer inn i rollen som torturist. Dette viser flere ting. Blant annet at manglende evne til empati ikke er en forutsetning. Eksperimentet støtter ikke de som hevder at alle mennesker er kapable til ondskap av verste sort bare omstendighetene er de rette -- for alle forsøkspersonene var ikke villige til å gå like lagt; noen ville overhodet ikke delta --, men ekseperimentet avviste med stor tydelighet at alle mennesker har en bestemt plass på en slags empatiskala, slik Baron-Cohen antyder (gjør han ikke det? -- "det finnes grader av empati, og ... et menneskes forråd av empati står i forhold til virksomheten i en egen krets i hjernen, empatikretsen"), men at vår evne og vilje til å leve oss inn i andres opplevelser varierer fra situasjon til situasjon.

Er ikke dette åpenbart? Det er normalt å være mer omtenksom og empatisk overfor kjentfolk enn overfor fremmede, og mer overfor venner enn overfor kjentfolk, og aller mest overfor den nærmeste familien. Betyr dét at aktiviteten i empatikretsen i hjernen er høy i møtet med venner, men lav(ere) overfor ukjente? Kanskje; men dette forklarer ingenting. At hjerneaktiviteten varierer med hvem vi står overfor er en interessant samvariasjon mellom nevrologi og omgivelser, men funnet gjør ikke forståelsen særlig dypere. Man har (bare) funnet en ny måte å beskrive et velkjent fenomen på, nemlig det faktum at kjenninger angår oss på annet vis enn fremmede. Hvis det virkelig er slik at aktiviteten i empatisenteret i hjernen avhenger av ytre forhold (som autoritetsbånd og hvem det er vi står ansikt til ansikt med), er det vel denne avhengigheten -- dens natur og funksjon -- vi trenger å forstå hvis vi ønsker å forstå de mer hverdagslige formene for "ondskap" og ufølsomhet? Om nevrovitenskapen kan hjelpe oss med det, vet jeg ikke. Uten støtte fra andre fagdisipliner virker det i alle fall umulig.

Mye av dette er så opplagte innvendinger (i alle fall opplagte for meg) at jeg mistenker at Baron-Cohens vitenskapelige arbeider ikke rammes av kritikken, skjønt jeg tror Morgenbladet-essayet gjør det. Kanskje det nå er på tide for meg å lese Baron-Cohens bok? Jeg har akkurat lastet ned Kindle-versjonen av boken. Jeg må bare gjøre meg ferdig med Martha Nussbaums Not For Profit først.