Auf den anderen Seite.

Det er en stund siden jeg så Fatih Akins film Den andre siden. Detaljer har gått tapt, men filmen sitter ennå i. Filmen tok opp store temaer som kjærlighet, død og tilgivelse. Men det som gjorde mest inntrykk på meg kan ikke kalles et tema i det hele tatt. Det var snarere en del av fortellerstrukturen. (Advarsel: Handlingen røpes.)

Nejat er en innadvendt tyskprofessor av tyrkisk opprinnelse. Når hans far i fylla slår ihjel en tyrkisk prostituert bestemmer Nejat seg for å oppsøke offerets datter, Ayten, og reiser til Istanbul. Han finner henne ikke, men ender opp som eier av en bokhandel i byen. Ayten er politisk aktivist. Hun flykter fra politiet og ender opp i Tyskland. Håpet er å finne moren. I stedet treffer hun Lotte og innleder et kjærlighetsforhold til henne. Asylsøknaden avslås. Hun sendes tilbake til Tyrkia og fengsles. Lotte reiser etter for å prøve å få henne fri. I jakten på informasjon om tyrkisk juss havner hun i Nejats bokhandel. Lotte kjenner ikke Nejat (selv om hun har studert ved hans universitet), og vet heller ikke at også han leter etter Ayten. Nejat på sin side aner ingenting om Lottes tilknytning til Ayten. Nejat har et rom til leie. Lotte flytter inn. En dag blir Lotte skutt på åpen gate. Lottes mor reiser til Tyrkia. Også hun finner Nejat, og flytter inn i datterens gamle rom. (Nejat vet stadig ingenting om forbindelsen til Ayten, og er i ferd med å gi opp håpet om noensinne å finne henne.) Hun har aldri har likt Ayten -- tvert imot --, men nå lover hun (til ære for datteren?) å gjøre alt i sin makt for å få Ayten fri. Dette lykkes.

Forviklingskomedier er ikke min greie. Jeg har et anstrengt forhold til filmer der kjentfolk møtes, men av en eller annen grunn unngår å gjenkjenne hverandre, med påfølgende problemer. Det samme gjelder filmer der fremmedfolk sitter på nøkkelen til hverandres livsproblemer uten selv å ane det, men der alt løser seg til slutt når personene på usannsynlig vis møtes. Jeg kjenner meg manipulert inn i en fatalistisk sentimentalitet jeg er ukomfortabel med. Filmskaperne får meg til å sitte på kanten av setet og ønske (forvente?) at de skal oppdage hverandre. Å, hadde han bare spurt ..., men selvsagt spør han ikke. Hvorfor skulle han dét? Han aner jo ikke hvem hun er!  Foruten at det er noe sentimentalt ved dette, at håp og lengsler alltid må gå i oppfyllelse, så er plottet så gudsjammerlig forutsigbart. Jeg har sett utallige slike filmer.

Den andre siden er full av slike dramatiske klisjéer. Ayten og Nejat passerer hverandre på gaten. Ayten sitter og sover på bakerste benk under en av Nejats forelesninger. Nejat tar ned et bilde på oppslagstavlen like før Lotte kommer inn i bokhandelen. Og så videre. Historien vekker de vanlige forventningene, men det som gjorde inntrykk på meg var at disse aldri innfris. Slutten er åpen, så det står oss fritt å dikte en "lykkelig" fortsettelse, hvis vi savner det, men for meg var nettopp denne "mangelen" på konklusjon filmens store styrke.

Den ble realistisk på denne måten. Denne opplevelsen sier nok noe om meg. Jeg har aldri trodd på ideen (som slike filmer bygger på) om at noen mennesker er forutbestemt til å møte hverandre. Selvsagt hender det at folk møter rett person, på rett sted, til rett tid. Lykketreff forekommer. Men en tanke som slo meg da filmen var over, var at fraværet av lykketreff kanskje var mer realistisk på en dyp og eksistensiell måte. Kanskje dette var mer i tråd med menneskenes hverdagstilværelse, tenkte jeg. For hvor ofte passerer vi "den rette" på gaten, sitter ved siden av ham på bussen eller snakker med ham i kassakøen i butikken, uten noen sinne å få vite om det? Ukentlig? Daglig? Hvem vet? Ingen! (Selvfølgelig.) Ingen vil noen sinne finne det ut heller! -- Denne uroen har murret i meg siden.