Bjelken i øyet.

Jeg er midt inne i en raptus om mennesker og natur. Jeg leser og skriver i håp om å få stablet på beina en stipendsøknad. Noe av det jeg leser handler om antroposentrisk eller menneskesentrert miljøetikk versus ikke-antroposentrisk. En innvending som av og til reises mot den ikke-antroposentriske siden, er, som Kate Soper gir et eksempel på, at ”there is no way of conceiving our relations to it [naturen] other than through the mediation of ideas about ourselves.” (s. 13) Å forsøke å fri seg fra dette faktum er fantasteri.

Ja, all etisk tenkning, som menneskelig tenkning for øvrig, er menneskelig. Vi kan aldri fri oss fra vår menneskelighet, eller bedre uttrykt, fra det faktum at vi er mennesker. Vi tenker alltid som mennesker, i den forstand at vi er mennesker som tenker. Selv når vi forsøker å fri oss fra våre menneskelige bekymringer og hensyn, for på den måten å innta et annet og mer "objektivt" perspektiv, er det mennesker som forsøker å fri seg. Men når alt dette er sagt, så har vi egentlig ikke sagt noe som helst. Dette er en tautologi. 

Denne tankerekken kan ikke brukes som en kritikk, verken i den ene eller den andre retningen, så vidt jeg kan forstå, for denne vår uomgjengelige menneskelighet ligger også til grunn for ikke-antroposentriske teorier. Denne måten å tenke på er ikke mindre ”naturlig” for oss mennesker, ikke mindre menneskelig, enn den andre! – Skjønt dét er noe som tas for gitt av ganske mange.

Feilen er kanskje som følger. Det faktum at vi er mennesker og må tenke som mennesker betyr ikke nødvendigvis at vi må sette oss selv i sentrum hele tiden. (Like lite som det faktum at jeg er meg og må tenke som meg betyr at jeg alltid må være egoist.)

Det er dette spørsmålet om antroposentrisk versus ikke-antroposentrisk etikk handler om; ikke hvorvidt vi betrakter verden gjennom menneskelige øyne, men hvordan vi bør betrakte verden -- om vi til en hver tid bør se mennesker som hovedrolleinnehaverne eller om vi heller bør se verden som "et interiør med figurer," for å sitere Cora Sandel.

For min del synes jeg hele diskusjonen virker pussig. Den synes basert på ideen om enten-eller, at vi må velge: enten må vi tenke antroposentrisk eller så må vi tenke ikke-antroposentrisk, og dét hele tiden. Det er klart at dette appellerer sterkt til vår sans for konsistens. Men tenkning er noe som foregår i svært konkrete sammenhenger, og er det ikke slik at vi tenker ulikt i ulike sammenhenger? Og at vi bør gjøre det fordi ulike sammenhenger stiller ulike krav til oss? Å (kunne) skifte mellom ulike perspektiver er et kjennetegn ved vår menneskelige tenkeevne.

For å vurdere tenkningen om forholdet mellom mennesker og naturen, for å kunne vite om mennesker spiller hovedrollen eller ei, må vi bli vár de konkrete situasjoenene der dette spørsmålet reises. Dette er ikke noe vi må eller engang kan avgjøre en gang for alle og for alle sammenhenger.