Human carelessness.

Bill Bryson skriver følgende om artsutryddelse i boken A Short History of Nearly Everything:

Extinction is always bad news for the victims, of course, but it appears to be a good thing for the dynamic planet. "The alternative to extinction is stagnation," says Ian Tattersall of the American Museum of Natural History, "and stagnation is seldom a good thing in any realm." (I should perhaps note that we are speaking of extinction as a natural, long-term process. Extinction brought about by human carelessness is another matter altogether.) (s. 416)

Parentesen uttrykker en nokså vanlig intuisjon, tror jeg; at det er noe nytt med menneskelig utrydding av andre arter. 

Imidlertid fortsetter Bryson senere på samme side å skrive om de store masseutryddelsene i forne tider, som viser at hurtig og massiv artsdød ikke er nytt, men noe som har skjedd gjentatte ganger. Det vi nå er vitne til (og skyldige i) er ingenting målt mot "the Permian extinction of about 245 million years ago." "In the Permian, at least 95 per cent of animals known from the fossil record checked out, never to return." Selv en tredjedel av insektene bukket under -- den eneste gangen insekter har forsvunnet en masse. "It is as close we have ever come to total obliteration."

Hvilket får en til å spørre seg hva som er så unikt med dagens utryddelser. Noen har sågar satt det som skjer i dag inn i denne historien, og beskrevet den masseutryddelsen vi nå ser som den siste i rekken av klodens store kill-offs. Så hvordan skal vi tenke om dette? Hva er korrekt -- at det skjer noe nytt og eksepsjonelt i dag, eller at det kun er et gammelt refreng som spilles om igjen? Begge deler, faktisk, avhengig av hvilket perspektiv vi velger. Hvilket perspektiv vi bør velge avhenger av konteksten.

I en klimadebatt for noen år siden gjorde Carl I. Hagen et nummer av at global oppvarming ikke er noe nytt: Jordkloden har gått gjennom både kalde og varme epoker tidligere. Den oppvarmingen vi ser i dag føyer seg bare inn i et urgammelt mønster. Klimaet er aldri statisk, men svinger hele tiden. Dette er helt i tråd med hva alle klimaforskere hevder, så klimahistorisk sett hadde Hagen alt på det tørre. Likevel var det noe galt med Hagens tilnærming. Diskusjonen handlet jo slett ikke om jordklodens klimahistorie.

Når vi diskuterer klimaets historie og den vi snakker med innbiller seg at temperaturen historisk sett har vært uforandret, er dette paleoklimatiske perspektivet og alle opplysninger om tidligere tiders tempraturendringer på sin plass -- ja, da er dette trolig det rette perspektivet; men svært ofte, som i Hagens tilfelle, trekkes slike "opplysninger" frem når temaet for diskusjonen er et ganske annet. Når vi diskuterer betydningen av dagens globale oppvarming, ligner dette grepet mer et forsøk på å avspore hele debatten: Klimaet endrer seg hele tiden; temperaturen går opp og den går ned – konstant; slik er bare klimaet på denne kloden vår. Temperaturen svinger hele tiden, altså er det intet nytt med dagens oppsving heller.

"Men klimaendringene skjer langt raskere nå enn før!" Dette er et tvilsomt svar. For hva om vitenskapen finner enda raskere endringer i fortiden? Når det gjelder artsutryddelse, har vitenskapen alt vist at vår epoke ikke er den mest effektive. Betyr dette at vi må oppgi intuisjonen om at det skjer noe eksepsjonelt i dag? Nei. Dette er nemlig ikke primært et empirisk spørsmål. Når Carl I. Hagen antyder at det så å si under evighetens synsvinkel er umulig å oppdage at dagens globale oppvarming skiller seg fra tidligere tiders, bør ikke svaret være å gi seg inn i spissfindige diskusjoner om empiriske nyanser, men å stille spørsmål ved hele tilnærmingen til problemet. Hva mister vi av syne når vi betrakter dagens klimaendringer og utarming av det biologiske mangfoldet under evighetens synsvinkel? Helt vesentlige ting.

Den mest slående forskjellen mellom det som skjer i dag og fortidens artsutryddelse, er ikke at ting går raskere nå eller at omfanget er større enn før (begge deler virker nokså tvilsomme faktisk), men at dagens endringer er noe vi mennesker står bak. Det samme gjelder også dagens klimaendringer, skjønt dette i større grad er et tema for tvil og diskusjon. Man kan tenke seg innvendinger: Hvilken rolle spiller det om årsaken til artsdøden er den ene eller den andre? Har det noen reell betydning om klimagassene kommer fra den ene eller andre kilden, fra vulkanutbrudd eller fabrikkpiper? Er ikke konsekvensene uansett de samme? Men dette er å misforstå poenget. Og mange misforstår poenget på nettopp denne måten. Når jeg sier at hovedforskjellen mellom tidligere klimaendringer og dagens, er at dagens er noe vi mennesker bidrar til, mener jeg ikke at dette faktum er noe vi kan se betydningen av ved å studere verden. Jeg mener å si at dagens endringer, i motsetning til fortidens, meningsfullt kan kritiseres. Fabrikkpiper i motsetning til vulkaner kan stilles under et politisk og moralsk vurderende søkelys.

For noen år siden rapporterte media om en engelsk embryolog som hadde implantert seks befruktede egg hos en kvinne som ønsket barn og åtte hos en annen. Mener Hagen at ettersom -- eller kanskje dersom -- naturen har frembragt både seks- og åttlinger før, er her ingen forskjell av betydning? Er det feil å utpeke dette tilfellet som noe nytt hvis åttlinger har forekommet før? Mener Hagen at mediestyret i så fall var storm i et vannglass, og at rettsaken og fradømmelsen av legelisensen var overdrevet? Dette synes å være konsekvensen av argumentasjonen hans.

Hagen ser kun på resultatet -- Har sett det før! --, og går dermed glipp av avgjørende nyanser, som kun blir synlig i moralsk lys. Ja, artsdød og klimaendringer har alltid funnet sted, og endringer er endringer uansett årsak, og resultatet -- fordelene og ulempene -- blir de samme uansett årsak; men årsaken til endringen, er avgjørende for vår oppfatning av deres karakter. Snakker vi om heldige eller uheldige endringer av naturlig karakter -- kort sagt, snakker vi om noe som bare skjer, som dinosaurenes bortgang -- eller snakker vi, som tilfellet er med dagens masseutryddelse av arter, om noe vi er med på å skape? I moralske termer er det opplagt at "extinction as a natural, long-term process" er én ting og at "[e]xtinction brought about by human carelessness is another matter altogether". Det er omtrent denne forskjellen jeg forsøker å lære datteren min når jeg forsøker å lære henne forskjellen på at noen slår seg og at hun slår dem; forskjellen mellom at de får vondt og at hun gjør dem vondt.