Immanuel Kants moralfilosofi er en filosofi om
menneskenes verdighet, og om den ubetingete respekten for denne. Det som sikrer
menneskene denne statusen, er, i følge Kant, forstanden. Denne "evnen [til] å
tenke" gjør oss til personer. "Det
vil si et vesen som i rang og verdighet er fundamentalt forskjellig fra ting, slik som de fornuftsløse dyrene
er, som man etter forgodtbefinnende kan skalte og valte med." (Hva er mennesket? s. 31)
Fornuften er åpenbart en viktig forskjell mellom oss og tingene -- men
er det virkelig fornuften som gjør at mennesker, til forskjell fra ting, ikke kan skaltes og valtes med? Er i så fall menneskeverdet ubetinget og universelt? Hvis ukrenkeligheten berodde på visse egenskaper (evnen til å tenke eller til å føle), skulle vel det bety at ukrenkeligheten ble opphevet, dersom disse egenskapene gikk tapt? (En gang
var kanskje dette gjengs tenkning, da det var ok å
sette vanskapte barn ut i skogen, for eksempel, men hvem vil i alvor
beklage at ting er endret på dette området?) Ta nå
de alvorlig hjerneskadde: De som brått berøves evnen til å tenke og føle,
skulle de samtidig tape sin ukrenkelighet? De
som finner det rett og rimelig at folk kan skaltes og valtes med bare fordi de
har mister disse evnene, er, i den grad de (lenger) finnes, i fåtall.
Dette er moralske innvendinger. Når moralske innvendinger kan reises (og
reiser seg spontant hos de fleste) mot grunnbegrepene i en morallære, så tyder
det på -- det avgjør ikke saken filosofisk, men tyder på -- at noe er galt fatt. Hvis læren kaller noe moralsk akseptabelt som språkbrukerne vil dømme som
umoralsk -- hvis det å etterleve læren innebærer moralsk uakseptabel atferd -- da
er det et betydelig gap mellom moralfilosofien
og våre moralske vurderinger,
vurderinger som det, etter min mening, må være blant moralfilosofiens viktigste oppgaver å hjelpe
oss å forstå.
Enkelte filosofer fremstiller moral som en lære, nærmest som et eget
språk vi kommer til som fullbefarne språkbrukere, som leveregler og allmenne
prinsipper vi lærer så å si som et språk nummer to. Å leve moralsk vil si å
implementere disse reglene i hverdagen. Karakteristisk for dette synet på moral -- og filosofiens forhold til den -- er de mange forsøkene på å nedsette
”mellommenneskelige kjøreregler”. Mary Warnock har kommentert:
Useful though such a book might be, it is not possible to write it. Ethics is partly a matter of general principles, or even rules like those of manners; but largely a matter of judgement and decision, of reasoning and sentiment, of having the right feeling at the right time, and every time is different. (An Intelligent Person's Guide to Ethics s. 9)
Moral er ikke et
sett teknikker vi gjør lurt i å tilegne oss for bedre å kunne takle hverdagsproblemene. (Peter Winch skriver et sted at dersom
moralen er et middel som hjelper oss med å overkomme problemer, så er det i tilfellet moralske problemer den
hjelper oss med; og er det ikke et underlig hjelpemiddel som først setter opp
hindringer i vår vei bare for å kunne hjelpe oss over?) Verdier og moral er noe vi lærer, ja, men vi lærer dem ikke på filosofisk seminar. Moralske begreper utgjør ikke et eget språk, et tillegg til morsmålet vårt; de inngår i det språket vi lærer. Ta
mord som eksempel. Å lære hva "mord" betyr, innebærer å lære å skille et mord
fra tilgrensende fenomener. Det kan være vanskelig å vite om det er et mord, et
dødsfall, selvforsvar eller uhell vi har med å gjøre.
Imidlertid er ikke spørsmålet bare hva vi skal kalle hendelsen. Det er også et spørsmål om riktig reaksjon. Ulike fenomener vurderes ulikt. Mord er noe av det
verste et menneske kan begå. Det er noe vi har lært. Men læringen foregikk ikke
sånn at vi først lærte hva mord er og
deretter ble fortalt hvor forferdelig dette er. Mord er ikke
primært et deskriptivt og sekundært et juridisk og moralsk begrep; "mord" er
alt dette og mer til. At "morder" også er et skjellsord for eksempel, er ikke
noe vi lærer i tillegg til å lære hva ordet betyr.
Verdier og moral er ikke tillegg til språket. Upresist er det også å si
at det er noe vi lærer mens eller samtidig som vi tilegner oss språket,
for så gir vi fremdeles inntrykk av at det dreier seg om atskilte ting: Å lære
språket er å lære seg å gjøre vurderinger og felle dommer. Og språk læres ved
kommunikasjon -- ved prøving og feiling i vår omgang med verden og hverandre, så
å si under hverandres gjensidige veiledning.
I et essay kalt "Human Personality" hevder Simone Weil, at en venn kan si til sin
venn, uten at selv de mest tandre nervene i deres vennskap vil bli irritert: "Din person interesserer meg ikke." "Du interesserer meg ikke," vil derimot
alltid være en grov krenkelse. Jeg ville ikke anbefale noen å sette sannheten i Weils ord på prøve, men jeg
tror hennes overdrivelse sier mer sant enn galt. Det er en vanlig oppfatning at
menneskeverdet er ubetinget, det vil si helt
uavhengig av personlige karakteristika. Weil var religiøs. Jeg tror ikke vi skal undervurdere religionens rolle for fremveksten av denne likhetstanken: "Alle sammen er vi Guds skapninger; for Hans åsyn er vi alle like." (Kants moralfilosofi og særlig hans ulike formuleringer av det kategoriske imperativ har sikkert også vært av betydning.) Men det finnes også en jordnær og humanistisk variant, som knytter likhetstanken direkte til de grunnleggende vilkårene alle mennesker lever under. Hvem vi enn er, er vi alle født av en kvinne og vi skal alle sammen dø. Jørgen
Hattemaker og kong Salomo kom like "nakne tel vår jord," og som Hamlet litt makabert formulerer det: "Your fat king and your lean beggar
is but variable service [to the maggots]; two dishes, but to one table: that’s
the end." Kort sagt: Fattig eller rik -- de eksistensielle rammebetingelsene er lik for oss alle.
Ved siden av den grunnleggende likheten, er forståelsen av hvert individ
som spesielt -- enhver unik og uerstattelig -- en av bærebjelkene i den
moderne ideen om menneskeverdet. På den ene siden er altså individualiteten
uten betydning, mens individet, på den andre, er det som er hellig og
ukrenkelig. Dette synes paradoksalt. Hva er det ved hvert individ som er umistelig
og unikt, men uavhengig av individuelle egenskaper!? Det har vært notorisk
vanskelig å gi et tilfredsstillende svar. Ingen av forslagene har oppnådd samme
utbredelse og aksept som ideen selv. Er dét et problem, i så fall hva slags
problem er det? Er, for eksempel, ideen om det universelle menneskeverdet ubegripelig
så lenge dette svaret mangler? Jeg tror ikke det. Problemet er primært
filosofisk -- og visse filosofiske vanskeligheter kan vi godt leve med. Det universelle
menneskeverdet ville verken vært mer eller mindre akseptabelt om vi hadde svaret
på hva det er som sikrer alle og hver samme status. Hvordan skal forøvrig svaret
unngå å virke vilkårlig? (Hvorfor er akkurat rasjonalitet og selvbevissthet så
viktig, for eksempel?) Dessuten virker det som et lite lovende prosjekt å prøve
å begrunne det universelle menneskeverdet, for på den
måten synes noe av det vesentligste ved hele ideen å
gå tapt, nemlig betingelsesløsheten.
Bedre, kanskje, enn å søke å forklare og begrunne denne forståelsen av hva et menneske er filosofisk, er det å undersøke hvor og hvordan vi lærer slike ideer, og hvor og hvordan de kommer til uttrykk.
Fortsettelse følger....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar