Siste sjanse!

Last Chance to See er en fantastisk bok. I 1988-89 reiste Douglas Adams -- ja, han med Haikerens guide til galaksen -- og zoologen Mark Carwardine jorden rundt på "jakt" etter truede dyrearter. I Indonesia møtte de Komodo-dragen, også kalt varan. På New Zealand Kakapo'ene (uglepapegøyen), den pussige kjempepapegøyen som har glemt hvordan den flyr. I Kina studerte de blinde elvedelfiner i Kina. Og de besøkte de hvite nesehornene i Zaïre. Oppdraget var å lage en radioserie for BBC. Håpet var å vekke publikums engasjement. Målet med boken er det samme.

Det finnes nok mer informative bøker enn denne. Likevel vet jeg ikke om jeg har lest en mer vellykket våkn opp!-bok om temaet artsdød. Mye har med formen å gjøre. Ofte preges alarm-bøker av moralisme. Douglas Adams' pedagogiske teknikk består ikke i å veive med en selvrettferdig pekefinger. "In stead he invites us to enter into a conspiracy of laughter and caring," for å sitere Los Angeles Times' anmeldelse. Det er hans detaljerte og kjærlige beskrivelser av disse fantastiske skapningene og sine personlige møter med dem, samt hans ærlige redegjørelser for hvilke trusler de lever under, som får frem alvoret i situasjonen. En gravalvorlig bok hadde så avgjort vært på sin plass, men det er ikke Adams' stil. Tull og tøys er det lite av, men Adams greier å balansere -- ofte faktisk å tydeliggjøre -- undergangsstemningen med sin særegne form for humor. (Jeg har hørt at forskjellen på komikk og humor er at humor er dypt alvorlig. Adams var så visst ingen lettvint komiker.) I tillegg er jeg glad i reiseskildringer. Ikke minst når reisefølget består av to likanes og svært lite selvhøytidelige karer.